Andøya 2015
Klikk på bildene for å se dem i full størrelse
Andenes
Skipperen fikk ny jobb som Oberst og sjef 133 Luftving, noe som innebar flytting til Andøya. Så snart jula var jaget på dør i Leif Rollstadsvei på Bardufoss, pakket vi kasserollene og dro til Andenes. For kapteinen var dette ny og ukjent mark, mens skipperen har bodd her 7 år tidlig i karieren.
Damen møtte velvillighet fra havnesjefen og fikk plass på "tenderbrygga", sammen med deler av de lokale sjarkene. For oss et utmerket sted, med bare 10 min gange fra trappa hjemme.
Andfjorden har blitt vår nye lekegrind, her sammen med en av fregatten "Thor Heyerdal".
Av og til må man ta noen strategiske valg. Norsk Luftambulanse AS vant oppdraget med å etablere luftambulansebase på Evenes, og da var det plutselig mulighet for at også kapteinen kunne få jobb i nord, og dermed slippe pendlingen til Dombås. Saken var klar.
Vinteren 2015 gikk for det meste med til å delta i å bygge opp basen, som er lokalisert på Evenes flystasjon. Her operer vi Luftambulansetjenestens mest moderne helikopter, Airbus H145 T2.
SOMMERSEILAS 2015 og 2016
Rundtur rundt yttersida av Vesterålen og Lofoten, Røst, Myken, Svartisen, Steigen innsida av Lofoten, Raftsundet og hjem til Andenes.
Vi hadde lenge tenkt oss tilbake til Svalbard også denne sommeren, men det at begge byttet arbeidssted gjorde at vi ikke fikk satt av nok tid til det. Derfor besluttet vi heller å benytte sommerferien til seilas i lokale farvann og utforske Vesterålen og Lofoten. Det var slett ingen dårlig ersattning.
Meløyvær er sjarmerende, og vi nøt deilige sommerdager og midnattsol de første dagene av ferien. Øya er frodig og innbyr til fine turer langs grusveien og stiene i området rundt det nedlagte kystfortet som ble bygget under den kalde krigen.
Fra Meløyvær gikk vi først sørvestover via Risøysundet, svingte nordover Gavlfjorden via Stø, før vi svingte sørover langs yttersida til Hjellsandvika på Skogsøya.
I tur og orden etter som kystverket har satt opp nye, er stakene på dette skjæret utenfor Nyksund blitt bøyd av havet og stormenes krefter, men så er også dette skjæret den ytterste utpost mot nordvest. Her er det ingen ting som skjermer mot åpent hav hele veien til Grønnland.
Vi prøvde å snike oss inn i Nyksund, men en kraftledning hang for lavt og stengte innløpet, så vi fikk bare såvidt tatt en kikk inne i den lune havna.
I stedet dro vi videre sørover til Hjellsandvika på Skogsøya hvor vi ankret. Flere hundre meter sandstrand, og unektelig litt eksostisk med en flokk reinsdyr som lå og døset i sanden.
Vi fortsatte sørover yttersida til Straumsjøen, og ga oss i kast med den godt merka turstien som går langs sjøen utover Straumfjorden og runder nordover forbi Svartoksen lykt og Åsansundet.
Nydelig sommervær gjorde at vi spadde frem syklene og ga oss skogen i vold for å lete opp restauranten "Huset på Yttersiden". Det ble en trivelig kveld med god mat og en fin tur gjennom skogen.
Gaukværøya var en plass vi på forhånd hadde bestemt at vi skulle innom. Her er rester etter eldgamle bosettinger. Skrifter fra 1430 forteller at stedet var Biskopen av Nidaros sitt eie. Skattelistene fra 1715 sier at det var 17 fastboende på øya.
I 1910, som var værets storhetstid bodde det 130 fastboende fordelt på 20 hus. Det gikk her som så mange andre steder, og i 1953 ble det siste huset revet og flyttet inn på fastlandet. Dette skjedde med alle husene. Folk flyttet de med seg, så derfor er det bare murer og tufter igjen som forteller hvor husene har ligget.
Naklingsvågen på Gaukværøya, Sørvest i Vesterålen
Vi fulgte den steinsatte stien som fører fra nordsiden av øya til sørenden. Her kom vi forbi en knaus som skarven brukte som hvilested. Den er sky og ikke lett å komme innpå, så skipperen måtte både åle og kype for å komme på "skuddhold".
Et annet sted langs stien hørte vi noen rare lyder fra ei frodig rogn som stod i full blomst. Nærmere undersøkelse viste at her holdt kråka til.
Her kunne Petter Smart ha rekruttert noen yngre kråker til tenkehatten sin.
Vi setter stor pris på å farte rundt og stadig finne nye perler. Å legge seg for anker i ei gammel hamn, og vite at her har fiskere i generasjoner rodd og seilt inn og ut av havna for skaffe mat og utkomme fra havet utenfor, gir det hele enda en dimmensjon.
Midnattsola lager flott farger mens vi ligger for anker i Naklingsvågen
Etter ha tilbragt et par dager på Gaukværøy forlot vi Vesterålen og fortsatte sørover til Lofoten. Her for anker i Borgvær
Etter en fredelig natt våknet vi av at det spraket i VHF´en. Gamle kolleger av skipperen var morgenfugler ute på trening så de sneik seg under tåka og la turen innom og beæret oss med en "low pas".
Tåka lettet etterhvert som vi nærmets Vestvågøy og i det vi passerte surfernes mekka i Unnstadvika og rundet inn Steinsfjorden høljet det ned med sol. Vi skulle besøke gode venner i Indre Steinsfjorden, og fant bryggeplass på Tangstad.
Det fine sommerværet vedvarte og etter et par dager var det på tide å fortsette sørover. Nå dro vi gjennom Nappstraumen og ankom innsiden av Lofoten og svake vinder. Det gjorde at unnavindsseilet -Parasailor- fikk lufta seg og vi nøt sol og varme på turen ned til Sørvågen i Moskenes.
Sørvågen er en idylisk plass med ei god havn. Innerst å vågen ligger ei solid flytebrygge, rett utenfor restauranten "MarenAnna" hvor vi kunne nyte feriens første(!) utepils og et bedre måltid.
Vi liker oss best når vi kan ankre i en utehavn, men av og til må en svinge innom sivilisasjonen om en skal finne ut hva den har å by på. Sørvågen var et hyggelig sted, og nå var vi spente på hva Værøy og Røst hadde å by på. Sol og skyfritt med flatt hav, så her var det bare å sette dieseldyret i arbeid og nyte turen.
Nydelig sommerdag på Vestfjorden. Vi passerer Lofotoddden og Mosken før vi runder inn i havna på Værøy. Her er det tydelig at det er fiskeriene som rår. Vi holdt til høyre inn i Røssnesvågen, som ved første øyekast kunne se ut til ha en plass å ligge ved, men dette var åpenbart bare for fiskeflåten, så litt leting måtte til før vi fant gjesteplassene inne bak moloen ved Hjellholmen. Det er godt om plassen her i nord. Før kvelden tok oss ble vi tilsammen 5 gjestebåter, alle med mast.
Midnattsola balanserer på toppen av Gjerdheia. Bak der ligger den gamle flyplassen som nå har blitt sjokoladefabrikk. Det var ingen tvil om at skipperen hadde tenkt seg dit neste dag, og siden vi hadde syklene med fikk vi en god trimtur på kjøpet.
Neste morgen hadde tåka kommet sigende, men det var ingen problemer å finne veien dit vi skulle. Når skipperen værer sjokolade finnes ikke den sporhund som slår henne.
Sykkelturen fra havna tok bare en liten halvtime. Den gamler flyplassen er overtatt av et ungt par som har skapt seg et hjem og levebrød gjennom pågangsmot og kreativitet. Stedet er gjort om til sjokoladefabrikk og det var morsomt å treffe sjefinna selv i butikken denne dagen. Praktisk med rygsekk, for vi dro ikke akkurat tomhendte derifra...
Vestsiden av Værøy hadde mer enn sjokolade å by på.
Etter raidet mot sjokoladefabrikken satte vi kursen mot syd, over Røsthavet mot Røst. Vinden kom og gikk så det tok sin tid, men i kveldinga kunne vi fortøye ved gjesteplassen i Utrøst havn. Kroverten på Skomværkroa stod klar å ga en hjelpende hånd.
Sulten gnog så vi satte kurs for Røst Bryggehotell, hvor ryktene ville ha det til at det var god mat.
Skipperen endte opp med "Pallemat", inkludert Lofotakevitt. Eksotisk og tradisjonel mat på samme fat, eh..palle. Artig og velsmakende.
Røst viste seg å være et trivelig sted, med hyggelige folk over alt. På sykkel ga vi oss i kast med å utforske øya, og ved lunchtider hadde vi benyttet det som var av veier. Querini er et av samlingsstedene på øya og her har de det de kaller "fiskeonsdag". Vi slo til, og fikk servert en aldeles nydelig seiTaco. Etterpå ruslet vi bort til Skomværkroa og lot oss traktere. Kroverten er en hyggelig kar som fortalte mye om lokal historie i tilleg til råd og vink om seilingsruta videre sørover mot Skomvær fyr.
Lundefuglen hekker på øyene mellom Røst og Skomvær. Vi opplevde horder av dem på sjøen mens vi rolig motret forbi på vei sydover. Øyene sør for Røst danner et utrolig vakkert landskap, og begge var vi skjønt enige om at hit skal vi tilbake.
Skomvær fyr er det sydligste punktet i Lofoten, så vi gjorde en sving bortom. Så flatt som havet var kunne vi ha tatt oss en tur i land, men vi hadde lyst til å besøke Myken, og dit er det ca 40 Nm fra Skomvær, så vi får ha besøket på fyret tilgode.
Lite vind og flatt hav gjorde at det igjen var dieseldyret som måtte gjøre jobben. Mens kapteinen hadde rortørn avslørte liflige dufter fra byssa at skipperen hadde godsaker på gang... Meterolygen kom stadig med dytre utsikter for kvelden og neste dag, så det var bare å nyte turen og som vanlig går hjemmeprodukjonen for fult.