Svalbard 2018

Tragedien i Kobbebukta

Sett fra Kvadehuken; I forgrunnen Kongsfjorden. Kapp Mitra ligger ved den spisse toppen til venstre, Krossfjorden lengst unna til høyre, Kapp Guissez ligger ved den svarte landtungen helt i høyre biledkant.

Fra den Tyske geofysiske forskningsstasjonen på Kvadehuken satte assistent Torgeir Møkleby (36) og stuert Harald Simonsen (27) avgårde over Kongsfjorden mot Krossfjorden i en åpen 14 fots robåt. Hensikten var å se etter fangstmann Georg Nilsen.

På sin tur nordover mot Krossfjorden, hvor Nilsen skulle fangste, hadde han besøkt forskningsstasjonen. Der redegjorde han for sine planer om å fangste i området ved Tinayrebukta i Krossfjorden, frem til lyset forsvant oppunder jul, for så å ta seg til Kings Bay (Ny-Ålesund) og jobb i gruvene frem til våren, også dra på fangst igjen. Under besøket ble de enige om at han skulle komme til stasjonen og feire julen sammen med dem.

Da Nilsen ikke dukket opp, og tiden gikk uten at de så eller hørte noe fra ham, fryktet karene på stasjoen at noe hadde tilstøtt han. De besluttet å se etter han, og 21 februar 1922 satte Møkleby og Simonsen seg ved årene for å ro over til Krossfjorden. De var ikke helt sikre på hvor Nilsen kunne være, så i første omgang satte de kursen mot Ebeltoft på vestsiden av Krossfjorden. Ombord i båten har de proviant for 6 uker.   

Kapp Mitra, på vestsiden av innløpet til Krossfjorden.

På tur inn i Krossfjorden ble de sittende fast i snøsørpe. 

"Klokken 8 aften var vi da endelig kommet på høyde med Kapp Guissez, men da var snesørpen så tykk at båten stod helt stille, selv om vi langet ut i årene alt vi kunne prestere av åndsnærværelse og kraft".

Ute av stand til å ro eller seile, ble de ført med vind og strøm nordover langs kysten, uten mulighet til å komme i land. Selv om de nå og da kunne ta seg opp på større isflak var ikke isen inn mot land sterk nok til at den bar, selv om de gikk med ski på beina. De var fanget i issørpen, og drev nådeløst for vær og vind.

Onsdag 22 februar utpå kvelden lykkes de å dra båten opp på et litt større isflak. Nå kunne de komme seg ut av båten og få beveget seg.

"Møkleby løper rundt seg selv som om han vil ta verdensrekorden. Han sier han er kold". 

"I nattens løp hadde vi drevet i nordvestlig retning. Kl 5 i dag morges drev vi hurtig mot et skjær som ligger like nordvest for Kapp Mitra. Vi tørnet ut i en fart for å få båten over på den annen side av isflaket. Da vi nettopp hadde fått snudd båten tørnet isflaket mot skjæret og delte seg i flere mindre stykker. Vi reddet oss forbi skjæret og driver nordover".

Mitraskjæret, hvor isflaket de var på tørnet i mot.

På dette tidpunktet var de ved godt mot, noe dagbøkene tydelig forteller:

"Solen så vi  igjen for første gang dette året, den skinte i vel en time og sendte sine gyldne stråler over vårt lille fartøy, som nå likner på "Maud" gjennom polarisen".

Provant hadde de ennå godt om.

"Først laget vi oss en panne sjokolade med så mange kavringer som vi kunne spise, så tok vi frem vår deilige sovepose som gir plass til 3 mann."

Neste dag skriver Simonsen:

"Her har vi slått oss til ro, og vi har spist en boks med innhold av flesk og erter. Underlig hvor godt maten smaker på sådan friluftstur".

Men ettersom dagene gikk ble de satt på harde prøvelser. De sov liggende oppe på to par reserveårer med seilet over seg til beskyttelse mot snø og vind. Ofte krabbet de ned i soveposen bløte til skinnet.

"Vi sov dårlig fordi vi måtte ligge langstrakte, og balansere på hvert vår årepar. Vinden har blåst i hele natt og vi frøs så meget at vi aldri trodde vi skulle stå opp igjen"

På et tidspunkt var de så langt til havs at de kom ut i åpent vann.

"Vi seilte og rodde hele dagen uten å få noe annet å spise enn en halv plate sjokkolade, som vi fortærte om morgenen".

For det meste var de fanget i issørpen, men prøvde hele tiden å nærme seg land. Trusselen for at båten skulle klemmes mellom isflakene og knuses var alltid tilstede. 

" I natt har vi hatt adskillig høy sjø, så isflakene tårner mot hverandre. Båten har berget hittil, men for sikkerhets skyld halte vi den opp på ett flak, som vi brukte formiddagen for at nå hen til. Vi halte båten opp på et isflak, så bandt vi en line i pigghaken og kastet den foran båten til det neste flaket, for så å dra oss etter, og opp på det. Et fælt arbeide. Vi kom ca 200 meter etter en halv dag."

"Vi driver stadig videre nordover, omkring en kvart mils avstand til land (1 sjømil = 7421meter, så en 1/4 mil = 1852meter, dvs 1 nautuisk mil) Nå kl 3 i ettermiddag er vi igjen tvers av den 4de isbre. Vi har nå lagt båten ved siden av et isflak som er 2 båtlengder langt og 1 båtlengde bredt. Her løper og går vi rundt hele dagen for å holde oss i vigør, mens vi betrakter det ville landskapet som så langsomt, men sikkert driver forbi. Likeledes er vi meget glade for at været er så pent. Det holder humøret oppe"

Her ligger Gyda ca en 1/4 mils avstand fra land utenfor Tredjebreen. Lengst i nord skimtes Hoel halvøya med  Kvalpynten som må passeres før innseilingen til Magdalenefjorden.

Alvoret går imidlertid opp for de to, og de innser nå at dette kan bære fullstendig galt avsted.

"Ingen av oss på Quade Hook (forskningsstasjonen på Kvadehuken) kunne tenke på, da vi tirsdag morgen dro avsted, at det skulle bli slik en drøy vei over til Ebeltoft, som var vårt bestemmelsessted. To mann er dratt ut med livet på spill for å komme en 3dje til unnsetning. Nu ser det ut som det er vi der behøver en hjelpeekspidisjon etter oss".

"Så gir vi oss da vår skjebne i vold, og tar det, som vi må ta det, i et slik tilfelle, med ro og fatning. I sannhet ble dette som et ufrivillig fengselsopphold på et isflak i ishavet midt i vinteren".

De oppelvde et umenneskelig slit. Vind og strøm fører dem langt til havs, men de maktet å sette et fokkeseil og førsøker å seile båten inn mot land igjen.

"Vinden blåser kraftig og det er svær sjøgang. Vi holdt det gående hele fredagen til lørdag ettermiddag kl 6. Da hadde vi sittet i toften i 36 timer og var gjennombløte av sjøvann. Lørdagskvelden fant vi oss et passende isflak og vi dro båten opp for natten. Deretter kokte vi oss litt kaffe. Mer kunne vi ikke klare, for vi var så trette og stive i kroppen etter kulden og roingen.

Nå opplever de at strømmen igjen tar fatt i dem, og det bærer sydover, på ett tidspunkt så langt syd at de var midt for Kings Bay, (Kongsfjorden) men langt ute i sjøen. Isen stengte for adkomsten inn Kongsfjorden. På nytt frisket vinden på, denne gang fra sydvest, og i løpet av det neste døgnet blåser de nordover til de igjen er på høyde med Magadalenefjorden.

Magdalenefjorden med Miethebreen innerst på nordsiden.

"Sent onsdag kveld kom vi under land nord for Magdalene Bay. Vi var kommet så nær land at vi  måtte holde rett unna vinden. Vi så at vi ikke kunne klare å lande uten å gå til hundene. Vi nærmet oss en skarp odde hvor sjøen brøt kolossalt. Det så ut som om halve fjellet stod i kok. Å ta til årene å ro kom ikke på tale, fordi det ikke var mulig i stormen. Hvis vi ikke hadde holdt litt mer inn i siste øyeblikk, kunne en eneste brottsjø ha gjort det av med oss. Så nær randen mellom liv og død har vi ikke vært før. Det går kaldt nedover ryggen på meg. Det var som en dødsseilas."

Skjærene "Skorpa" er sansynligvis det de beskriver som den "skarpe odden" sydvest på Danskøya

"Endelig kom vi rundt odden og holdt mer etter vinden inn i en bukt, den første nord for Magdalene Bay. Da vi kom lengre inn i fjorden så vi en stor holme midt i bukten. Vi kom så nær at vi fikk hogd vår pigghakke fast til landkallingen, og vi lyktes å gå i land på den. Der ble vi liggende fast for stormen og sjøen til det ble dag. Vi var så utmattet at vi ikke kunne løfte en åre for å andøve på vinden".

Holmen de beskriver er "Postholmen" som ligger midt i åpningen av Kobbebukta. Navnet har den fått fordi den fra helt tilbake på 1600 tallet ble bruk av kvalfangerskip til å legge igjen post.

"Frosne og gjennombløte som vi var, hadde vi mest lyst til å gå i vår kjære sovepose, dog en ad gangen. Møkleby skulle gå først mens jeg skulle holde vakt. Ved et ulykkestilfelle har det kommet sjøvann i vårt vekkerur, og vi er kommet helt bort fra tiden. Om natten blåste det en kraftig fralandsvind og isen slo revner. Til vår store lykke hadde det åpnet seg en råk".

"Så tok vi fatt igjen. Langt om lenge kom vi inn i bukten, og vi fant et utmerket sted å lande. Vi var ikke sene om å begynne å lossingen, som dog falt vanskelig fordi det var en temmelig steil fjellskrent. Selv om kreftene var små, så fikk vi alt i land i god behold. Det var en underlig følelse å kjenne fast grunn under føttene".

Første natten tilbragte de i en grop i snøen, for så å gå i gang med å lagen en snehule så snart det lysnet neste dag.

Lørdag 11 mars, 20 døgn(!) etter at de satte seg ombord og startet på det som skulle være en dags ro-tur, klarte de å komme seg til et sted hvor de kunne komme seg trygt i land.

"Båten klarer vi ikke å dra på land. Den ligger godt fortøyd ved siden av. Det ser ut til at den ligger bra. Bare vi kunne få beholde den, så vi kunne komme oss herfra, når været tillater det. Det er fremdeles vår mening å komme oss først til Cross Bay (Krossfjorden) å lete etter Georg Nilsen, som jo er formålet med denne ekspedisjonen".

Så selv om de på dette tidspunktet er helt utmattet, og nær ved har satt livet til, fremviser de en uselvisk besluttsomhet det er vanskelig å forestille seg er mulig.

"Gyda" på tur inn i Kobbebukta. Innseilingen til bukta har en grunn terskel med et par meters dybde, så skipperen står i baugen og holder utkikk mot bunnen. Klart vann og foroverseende sonar sammen med at "Gyda" har svingkjøl og på det minste bare stikker en meter dypt, gjør det mulig for oss å komme trygt over terskelen og inn i selve bukta der det er gode dybder. Det har ikke lykkes oss å finne noen nøyaktig beskrivelse på hvor snøhulen deres lå, men de skriver i dagbøkene at de lå ved en bratt fjellskrent på nordsiden av bukta. Vi antar det må være nedenfor den markerte spisse høyden til venstre på bildet.

"Nå har vi snart slitt oss igjennom denne uken, (den første uken på land) den ene dagen er den andre lik. Vi bruker tiden til å lage mat, 2 til 3 ganger om dagen, så holder vi oss i soveposen resten av døgnet. Isen har ligget tett inne i bukten og utover hele sjøen, så vi er nødt til å holde oss i ro inntil det blir en forandring på isforholdene, og vi kan komme oss sydover".

"Vi kan ikke foreta noen turer ute fordi vi ikke har fottøy. Skoene og skallene våre er helt gjennombløte og stivfrosne. Møkleby er det verst med. Han har surret om benene noen klesstykker; en halvtørr bukse på det ene og en skjort på det annet ben. Dette har han gått med allerede siden vi lå og seilte mellom isen".

Men prøvelsene var på langt nær forbi;

"Vi ble meget skuffet da vi kom ut og fikk se at båten var borte. På grunn av de store dønningene har den slitt av begge tampene og gått til havs". 

"Vi er to stakkars forfrosne mennesker, langt ute i sne-ørkenen midt på vinteren. Vi skulle bare en snartur for å hjelpe én, som vi trodde var forkommen. Nå er vi i den situasjonen at vi selv har høylig behov for hjelp".

De to er nå strandet i Kobbebukta, men deres dramatiske skjebene er såvidt begynt. Det vil føre for langt å gå inn på den i detalj, men kort fortalt;

De oppholdt seg i snøhulen resten av vinteren. Uten ordentlig fottøy eller ski kom de seg heller ikke noe særlig rundt i terrenget, og var aldri klar over at de var strandet på Danskøya. De var ikke kjent i området og trodde hele tiden at de var nordvest på Spitsbergen. De kjente heller ikke til at det i Virgohamna, mindre enn 3 km unna der de oppholdt seg lå en hytte som var intakt etter Engelskmannen Arnold Pikes overvintring i 1888-89.

En unsettelsesekspisjon med skipet "Foca" kom forbi Kobbebukta både den 8 og 10 April hvor den la lå langs iskanten et godt stykke utenfor bukta. Simensen beretter om de dagene at de lå "værfaste" inne i snøhula på grunn av meget sterk kulde og frostrøk. Først den 10, utpå dagen kryper Simonsen ut av hula;

"Så hendte den første store overraskelse, nemlig om ettermiddagen den 10. da jeg skulle kikke ut på været, så jeg en fangstskute ved odden på sydsiden av bukten. Den gikk sydover på skrå mot oss syntes det. Det er unødvendig å si at det gikk et sjokk igjennom meg. Jeg ropte til Simonsen, og begge sprang vi det vi orket utover mot odden på sydsiden, vi ligger nokså langt inne i bukten.

Simonsen hadde riflen og revolver med, og skjøt 7 skudd. Jeg ropte det jeg klarte, men vi ble ikke observert. Kutteren gikk mot sydvet ut i isen.

Der stod vi fattige forsprengte, forfrosne og mismodige på pynten. Så nær redningen hadde vi vært, men dog like fjærnt fra den! Vi hadde verken pust eller mål mer. Så slang vi tilbake og trøstet oss med en kopp kaffe og gikk så i soveposen igjen."

Vinteren 1922 var en av de kaldeste på lenge, og våren kom drøyt tre uker senere enn normalt. Dette gjorde at de ikke fikk tak i ærfugl eller egg, slik de normalt sett kunne hatt håp om dersom våren hadde kommet som normalt. De hadde en hagle med 25 skudd, rifle og revover og fikk skutt tilsammen 36 alkefugler gjennom vinteren, men de kom seg ikke ut på isflakene for å skyte sel. Merkelig nok fikk de heller ikke besøk av isbjørn, eller rev som de kunne skutt. Hungeren gjorde dem svake og slappe og etterhvert klarte de knapt å bevege seg når de var ute av hulen.

24 April skriver Møkleby:

"Vi, Simonsen, min kjekke, snille venn og jeg har kjempet hardt, ganske hardere enn mange mennesker må kjempe, og det ser ut som vi snart må gi tapt. Våre krefter er snart uttømte, vi kan knapt holde varmen i soveposen. Jeg har imidlertid gjort meg fortrolig med å måtte ta avskjed ved dette livet. Hvordan det føles kan jeg ikke beskrive, det kan kun kjennes av en selv. Jeg er bare en skygge av meg selv. Det ser ut til at en sneskavl i ødemarken skal bli min grav".

"Så er stunden kommet, da jeg legger ned staven og vandrer ut av denne verden. Jeg ser nå ingen utvei mer. Den sene våren gjorde det av med oss. Vi hadde ventet å finne egg allerde sist i mai, men enda er så å si full vinter.Vi har lidd, sultet, frosset og slitt vondt, og vi hadde dog som et lite håp å spise egg. Nå er vår kraft brutt. Sammen dør vi, som vi kjempet sammen, min utmerkede kamerat Harald Simonsen og jeg..."

"Noen fangstskuter heromkring kan vel ikke ventes før om en fjorten dagers tid. Da er det for sent for oss. Da er vi allerde i himmelen. Vi er dog fattet og glade for å slippe, for nå fortjener vi hvilen. Hvis våre levninger blir funnet, er det min siste bønn å få komme et lite øyeblikk inn i kirken for jeg senkes ned i den innviede jord. Dette er nå mitt håp. Men ikke hvit kiste eller hvit sten. Jeg har sett bare hvitt så lenge nå, at jeg lengtes etter noe annet. Og plant blomster på graven. Blå og røde. Stemorsblomster, tusenfryd og Forglemmegei."

Vi tok frem våre aller siste dråper av "Gydas" edle "Shackleton whiskey" og utbrakte en ærbødig skål over Harald Simonsen og Torgeir Møklebys minne.

Det ga en underlig følelse å legge seg til med Gyda der snøhula deres sansynligvis lå, og nærmest fornemme deres nærvær. Vi føler en stor grad av medlidenhet med de to, for de var virkelig særdeles uheldige. Været på avreisedagen var det aller beste, men de ble fanget i issørpe som de var umulig å se på avstand, de fant aldri hytta som lå ikke langt unna snøhula, de misset unsettelsesskipet "Foca" med minste mulige margin, våren og mulighetene den kunne bragt var ekstaodinær sen, og som om alt dette ikke er nok, så viste det seg senere at fangstmann Georg Nilsen var drept av en isbjørn da han var på tur fra fangshytta si til Kings Bay og forskningsstasjonen for å feire jul. Han var altså død på det tidspunkt de to la ut for å lete etter han.

Besøk på Svalbard museum for å se Krag Jørgensen geværet som tilhørte fangstmann Georg Nilsen.

I riflen fant man en forkilt patron som gjorde det umulig å få avfyrt skudd. Sporene rundt funnet tyder på at Nilsen var blitt angrepet av en isbjørn, men på grunn av den kilte patronen ikke kom til skudd, og derfor ble drept av bjørnen. Dette skjedde altså mens han var på tur mot Kings Bay, og forhåpninger om julefeiring i forskningsstasjonen på Kvadehuken. 

Dersom du ønsker å lese mer om dette dramaet, så finner du hele deres historie i et hefte, "Svalbardminer" nr.7 fra 2007 hvor dagbøkene deres er gjengitt i sin helhet, sammen med rapporter fra de som dro på unsettning, og kaptein Hermansen på skuta "FARM" som fant levningene den 13 juni 1923, på årsdagen året etter at siste ord var skrevet i dagbøkene.

Det finnes også en dokumentarroman, "Hvis dere finner oss" av leif B. Lillegård som omhandler dramaet.

Turen fortsetter videre nordover til Norges absolutt nordligste landpunkt, "Aller lengst nord".

Tilbake til LOGGEN