Svalbard 2018

Alle gangene vi har vært på Svalbard har vi hatt lyst til å utforske områdene på nordsiden av øyene. Nå er det fjerde gangen vi er her, men hittil har været, isforholdene eller for lite tid gjort at vi ikke har kommet lenger nord enn til Kinnvika på Nordaustlandet.

Nå er imidlertid isforholdene bedre enn på lenge, og vi har brukt lite tid på turen nordover så langt, slik at nå burde alt ligge til rette for at vi kan komme oss nordover mot Sjuøyane.

Skipperen hyler nedpå en skål for de to som endte sine dager i Kobbebukta, og etter vår lille markering, settes kursen ut bukta og nordover på utsiden av Danskøya.

Været kom sigende inn fra syd, så vi fant at vi skulle ankre for natten i Virgohamna. Ikke før hadde vi rundet ut av Kobbebukta, fikk vi øye på en isbjørn som kom settende i jevnt trav langs med land. Slik fart har vi aldri sett en bjørn forflytte seg med, så det var det åpenbart at noe måtte være i gjære..

Ikke lenge etterpå dukket det opp en bjørn nr to. Det viste seg at dette var en årsunge, som halset etter det som viste seg å være ei binne. Vi skulle snart får seg hva som gjorde at de hadde sånn fart på seg.

Innimellom noen store steiner ned i fjæra dro de frem en bit av noe som ser ut som deler av en skinnet på en hval. Vinden stod slik at de åpenbart hadde ferten av godsakene. Begge var tydelig sultne for de gjøv løs på det som kunne se ut som spekksiden av skinnet med stor iver.

Ungen rev og slet i det seige skinnet for å få tak på det som var igjen av spekk. Måka på siden håpet nok på litt restemat etter at bjørnene har forskynt seg.  

Binna tok også godt for seg, men hun peste mye, og var tydelig veldig varm etter "løpeturen", så vi trakk oss unna for ikke å stresse henne unødig. Så lenge vi kunne se henne var hun urolig, og var ofte borte på en knaus like ved å snuste ut i lufta mot vinden sydover, som om hun været at det var konkurrenter i nærheten. Et par ganger var hun også nede i vannet og avkjølte seg.

Virgohamna har vi erfart er utrivelig når vinden står på fra syd, det stemte denne gangen også. Fjellene rundt gjør at det blir sterke kastevinder og veldig urolige forhold, men utpå morgenkvisten roet vinden seg og når vi hiver opp ankeret og setter kurs videre nordover mot Norskøyane, er sjøen flat og verden fin. I fjor på samme sted lå det tett tåke og masse drivis, mens det nå bare var noen få klumper bre-is som dovent duppet i morgensola.

Med Holmiabreen i bakgrunnen nyter skipperen en godværsstund. Ikke lenge etterpå lå tåka tett rundt oss, og på turen forbi reinsdyrflya mot Woodfjorden og Mushamna plaskregnet det jevnt hele tiden.

Vi opplevde mer vær på denne turen, enn vi har gjort før. Færre ordentlige godværsdager, mere regn og mye vind. Området blir betegnet som "Arktisk ørken", men det var ikke mye som tydet på det mens vi var her. Tidvis bøttet det ned. 

En av favorittplassene våre er Mushamna. Her er det trygge og gode ankringsforhold, flott turterreng, og godt fiske. Vi har skuta full av hjemmetørket mat av alle slag, så vi lider ingen nød, men vi lar ikke muligheten til å fiske røye gå fra oss.

Vi bruker et par dager i Mushamna til kos og matauk, mens vi planlegger den videre ferden. Nå ligger alt til rette for at vi kan komme oss på nordsiden av Nordaustlandet. Vi har godt med tid, og de rapportene vi har hørt fra andre båter i området er at området er fritt for drivis.

Polarinstituttet venter på å få ta i bruk sitt nye fartøy "FF Kronprins Haakon", så fortsatt måtte "Lance" gjøre nytten. Vi møtte dem rett utenfor Matillasodden i det vi svingte ut i Woodfjorden fra Mushamna.

Området nord for 80 grader Nord dekkes ikke av C-Map eller Navionics kartene, så vi må over på den analoge løsningen med papirkart. Skipperen brilljerer med hjemmeproduksjon av varme sokker til kapteinen, samtidig som   hun loser oss trygt nordover det grunne området forbi Perryflaket mot Sjuøyane.

Været denne dagen skifter fort vekk. I det vi kom ut i Hinlopenrenna satt det inn med kuling fra syd og vi fosset nordover. Litt utpå dagen, gikk det hull på ballongen og det stilnet fullstedig, og som ved et trylleslag la sjøen seg. I det fjerne så vi Sjuøyane stige opp av havet og det fine været gå håp om tidenes opplevelse.

Rossøya er den nordligste øya i denne øygruppen, og Kongeriket Norges nordligste punkt. Vi hadde planer om å runde den i fjor, da vi hadde vårt "Lengst Nord-Syd på ett år" prosjekt, men kom aldri nord for Woodfjorden på grunn av drivisen. Nå var forholde perfekte og vi kunne såvidt skimte toppen av Vesle Tavleøya som ligger like ved den lavere Rossøya. 

Ettersom vi nærmet oss, kunne vi også se at noe annet nærmet seg fra motsatt side. Det var da som pokker... Tåka siger sydover fra nordøst, og brer seg etterhvert over Vesle Tavleøya. Å runde Rossøya og bare se den på radar var liksom ikke det vi hadde sett for oss som den opplevelsen dette skulle være..

Vi er drøyt 5 Nm syd for Vesle Tavleøya, som en tid var helt innhyllet i tåke, men igjen skifter været og sakte men sikkert letner tåka og vi kan såvidt skimte Rossøya som en liten mørk skygge helt ned mot havflata nord for Vesle Tavleøya. Jammen kan det se ut som vi skal lykkes likevel...

Snakk om flaks :-)  I det vi kommer inn på nordsiden av Rossøya slipper tåka helt og vi kan fornøy konstantere at lengst nord rekorden behørlig blir satt.

Ny Whisky letes frem fra damens indre. Den ble anskaffet i Grytviken på Sør-Georgia for vår "Lengst Nord-Syd på ett år" prosjekt da vi ombord på "MS FRAM" besøkte øya i jula i 2016. Den ble videre medbrakt via Lemaire kanalen på 65 grader syd i Antarktis. Der ble den andaktfult fravristet to små skarpe, før resten av innholdet nå er ført til 80 grader 49 minutter nord. Igjen måtte den avgi to små skrape for å markere vår nye lengst nord rekord.

Værguden deltok også på festen, så med stadig høyrer skydekke og god bør satte vi seil og fosset sydover til Phipsøya hvor vi ankret opp for natten.

Trygt for anker dro skipperen helt uanmeldt i gang feiring av kapteinens 60 årsdag. Med champis og medbrakt overraskelse ble dagen uforglemmelig.

Netse dag opprant med strålende sol og vindstille. Vi hadde lyst til å bestige Trygve Granfjellet (465 moh) på Phippsøya, og alt lå til rette for en flott topptur. Imidlertid viste værvarselet vi lastet ned om morgene at det skulle sett inn med kraftig vind og regn fra syd utpå ettermiddagen, og det skulle vedvare de neste 3-4 dagene. Vi var ikke spesielt lystne på å bli liggende i dagevis her, så etter en kort rådslaging valgte vi å sette kursen mot Nordporten i Hinlopen og så søke ly i Murchinsonfjorden. Det var med blandede føleser vi dro fra Phippsøya siden været var så på tibudssiden akkurat nå, men det skulle nok vise seg å være et heldig trekk. Dagen etter ankom cruiseskipet "Bremen", og i det de skulle sette i land gudier og isbjørnvakter før de satte i land gjestene, ble en av isbjørnvaktene direkte angrepet av en isbjørn. Bjørnen vek ikke unna for noen former for skremsler fra de andre, hverken varselskudd i bakken eller direkte skudd med signal pistol.  Derfor hadde ikke de andre ifølget noen andre valg enn at de måtte skyte den. Hadde vi gått i land dagen før er sansynligheten svært stor for at vi på et tidspunkt ville ha møtt på den samme bjørnen.   

Har du tenkt å seile her så vær oppmerksom på grunna som ligger ca 180m vest for åpningen. Her er det ikke mer enn 1 meter dyp på lavvann.

Meterolygen fikk rett i sine spådommer. Vi møtte kulingen fra syd i Nordporten og Hinlopen levde opp til rykte som en ufyselig plass når vind står mot tidevannsstrømen. Det ble noen drøye timer med kryssing i stri motvind og grov sjø før vi endelig kunne svinge inn gjennom Claravågsundet, som er den trange åpningen til Claravågen. Vinden var minst like sterk her, men vel innenfor åpningen er man i le for sjøene. Claravågen virket å være jevnt dyp og vi hadde 15-20m på ekkoloddet hele veien til ankringsplassen i bukta syd for Engstrømodden

Slitne etter den friske seilasen var det deilig å kjenne at ankeret satt så vi kunne trekke under le og fyre opp oljeovnen. Med middagen fortært kom kveldsroen sigende. Det gjorde også vår franske venn Frederic med båten "Eliot". Han var også på tur rundt Svalbard, og var i ferd med å runde Verlegenhuken da han fikk se oss på AIS´en, og nå hadde han ankret ved siden av oss i Claravågen. Siden komfyren fremdeles var varm, og vi skjønte at de hadde mange timers seilas bak seg, inviterte vi dem over på middag. Fredric bød på vin fra hjemtrakten i Frankrike, vi spadde frem øl som vi hadde hamstret fra bryggeriet i Longyearbyen. Det ble en hyggelig kveld langt ut i det små timer. Ute pisket regnet og vinden hylte i riggen.

Det var veldig hyggelig å få besøk av "Eliot" med vår gode venn Frederic som vi første gang møtte ved Svartisen i 2016. 

Frederic bor ombord i båt hele året og synes Norskekysten er fantastisk. Han seiler vanligvis alene, men syntes det var greit å være to på en så lang tur, så han hadde fått med seg Franske Bèrènice Tilhou som matros.

Åpningen inn til Claravågen er trang og har tildels kraftig tidevannsstrøm, så det gjelder å treffe riktig slik at en ikke får for kraftig strøm i mot. Her er vi på tur ut dagen etter, i strålende sol og svak vind. Ca 180m utenfor åpningen ligger den skumle 1m grunna, som en må passe seg for, så vi svingte rett sydover så snart vi var klar av åpnigen. Midt i åpningen hadde vi 4m dybde på det minste.

Følg oss sørover på turens siste del, Langs den golde østsiden

Tilbake til LOGGEN