Gjestehavna i Longyearbyen er trang, og midt på sommeren kan det bli vel trangt om saligheta, så her gjelder det bare å trykke seg sammen som best en kan. Når de store cruiseskipene ankommer så legger de baugtrosser tvers over innseilinga, slik at all trafikk inn og ut fra gjestebrygga er stengt. Det gjelder å time disse ankomstene med havnesjefen.

Ellers er det både strøm og vann i havna, og fint servicehus i samme bygg som havnekontoret.

Vi skulle bare ligge et døgn for litt handel og bevilge oss en kveld på Huset, Svalbards beste spisted, men som så ofte før så skjer det ting som gjør at planen må endres.

Dagen ble brukt til litt vandring i butikkene, prat med de andre folkene på båtene rundt oss, og ellers bare sløving om bord.

Vinden frisket stadig på fra NW utover dagen. Vår plan var å gå videre til Kapp Thordsen og Svenskehuset, men der er det ingen god havn, og siden sjøen etterhvert stod hvit innover Isfjorden, besluttet vi å bli i Longyearbyen inntil vinden spaknet.

På kvelden hadde vi bord på Huset, så vi ruslet opp dit og hadde en kjempekoselig middag, med fantastisk god mat og ditto drikke.

Vel tilbake i havna hadde vinden virkelig tatt seg opp, og nå blåste det opp i 40 knop i kastene. Det var full aktivitet ved alle båtene med utlegg av ekstra tjoringer,

noe vi også gikk i gang med.

Neste morgen kunne vi konstantere at alle hadde berget gjennom natta, bortsett fra det Norske flagget utenfor kontoret til havnesjefen. Det hadde ikke tålt vindrossene og stod nå på halv tolv.

Vinden var ennå såpass frisk at vi bare ble liggende. På kvelden ruslet vi opp i sentrum, men siden det var fotball VM på storskjerm med stinn brakke der vi egentlig tenkte å spise, ble det igjen til at vi fikk et bord på Kroa.

Rett som vi satt der dukket Ulrika og Tommy opp. Vi traff dem i Ny-Ålesund i fjor, og de kjente oss igjen med det samme. Det ble en veldig trivelig kveld sammen med dem, og dagen etter ble vi invitert hjem til dem på VM finale, kaffe og is.

Veldig hyggelige folk som har masse turefraring fra Svalbard, og velvillig deler gode råd og tips om steder å dra til og ting å gjøre. Spesielt kapteinen satte pris på noen gode råd om hvordan å fange Svalbardrøye.

Vinden roet seg i Adventdalen så vi benyttet sjansen til å strekke litt på beina og se Longyearbyen fra høyden. Vi gikk turstien opp til Varden på Sverdruphammaren. Dette var tydeligvis en populær tur, for vi møtte masse trivelige folk på turen.

Her oppe fikk vi også et godt inntrykk av de gamle gruvene som ligger her inne i Adventdalen.

Tenke seg til hvilket slit det må ha vært å bygge opp dette for bare håndmakt,  uten dagens moderne maskiner. Bildet under viser Gruve 2 som ble bygget i 1913 og var i drift frem til 1964.

Etter at vi hadde vært på besøk hos Ulrika og Tommy fikk vi nyss om at en stor cruisebåt var på vei inn mot havna tidlig neste morgen. Vi gjorde klart for å stikke ut før denne kom og havna ble stengt. Grytidlig neste morgenen var vi på tur ut Adventfjorden underveis mot Svenskehuset.

Det skulle imidlertid vise seg at vinden fortsatt satte friskt innover Isfjorden, så vi blåste lukt forbi Kapp Thordsen og svingte i stedet inn i Skansebukta som ligger i Billefjorden. Her var det godt ly for vinden og en utrolig flott plass med massive fjellformasjoner.

Her finnes også rester etter gamle fangshytter og bergverksdrift.

I 1918 ble det første gang forsøkt utvunnet gips og anhydritt (kalsiumsulfat) Forsøket med gipsbrudd ble en kortvarig avfære og lagt ned etter første sesong, men det ble åpnet igjen av skipsreder Kjøde på 1930-tallet. Etter noen få års prøvedrift endte det igjen med nedleggelse.

Klikk på bildet for større kartutsnitt

I fjellsidene til det imponerende fjellet Skansen mot øst er det et yrende fugleliv med tusenvis av hekende sjøfugl.

Utsikt fra Skansebukta over Billefjorden mot nordvest. I bakgrunnen sees Nordenskiøldbreen

Det finnes mange spor etter gipsutvinninga i Skansbukta. Her ligger restene etter lasteanlegget på store fyllinger av gips og anhydritt. På bildet til høyre sees gruveinngangen i enden av restene fra jersnbanen. Under sees tydelig permafrosten som fyller gruvegangen.

Isfjorden er det området på Svalbard med det mildeste klimaet, og området betegnes som høyproduktivt i Svalbardsammenheng. Det var tydelig mye mindre snø her inne, enn vi opplevde lenger ut mot kysten i vest.  Lufttemperaturen var også behagelige 10 grader.

I 1872 ble det på initiativ fra Adolf E. Nordenskiöld reist det som skulle bli det legendariske Svenskhuset, helt nordøst på Siklarhallet innenfor Kapp Thordsen. Det er et stort toetasjes hus til bruk for vitenskaplige ekspedisjoner, og utvinning av mineralforekomster i området. Det var her "Tragedien i Svenskhuset" fant sted påfølgende vinter, da 17 unge norske fangstmenn døde av blyforgiftning.

Under det første internasjonale polaråret i 1882-83 var huset i bruk som overvintringssted for en svensk vitenskapelig ekspedisjon. En av deltakerne var Salomon August Andrée som senere omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med ballong. Svenskehuset er det eneste av de store 1800-tallshusene på Svalbard som er bevart.

Vi fikk et perfekt vær for å komme oss i land ved huset, blikk stille som det var. Adkomsten, ca 500m nedenfor huset, er begrenset til et bratt bekkeleie som har gravd seg et leie ned mot fjorden. Ellers er det steile fjellveggen rett opp fra sjøen.

Kortversjonen om "tragedien i Svenskhuset" er som følger:

Høsten 1872 ble flere fangstskuter, med tilsammen 124 mann, sperret inne av is ved Velkomstpynten lengst nord på Spitsbergen. Situasjonen var kritisk fordi det ikke var planlagt at de skulle overvintre og det var allerede knapt med mat ombord. De var kjent med at Nordenskiøld hadde  bygd huset ved Kapp Thordsen, og at det var lagret rikelig med proviant der. 17 fangstmenn sa seg derfor villige til å ro fra Velkomstpynten til Svenskhuset i Isfjorden for å overvintre der. Gjennomsnittalderen på disse 17 var 22 år.

De nådde Svenskhuset etter å ha rodd i sju dager og over 500 kilometer, og alt lå til rette for en ufarlig og udramatisk overvintring. Etter noen få måneder ble alle funnet døde. Man har trodd at de 17 fangstmennene døde av skjørbuk, men etter et omfattende og årelangt forskningsarbeid, tyder alt på at dette er feil. Den sansynlige dødsårsaken er at de ble blyforgiftet.

Datidens hermetikk var forseglet med bly. I stedet for å helle innholdet fra hermetikkboksene over i gryter når de skulle varme maten på komfyren, ble i stedet hermtikkboksene satt direkte på ovnen. Dette førte til at blyet fordampet og forgiftet maten, som de så spiste.

Da forskerne i 2008 åpnet graven, fant man at kroppene lå i permafrosten og dermed var veldig godt bevart, men som teksten på korset sier, så lå bare 15 lik i graven.