|
"Aften rød gjør morgen blød" sies det...Været ble stadig gråere, og natta bød på høljende regn og sikten ble stadig dårligere.
Utpå morgenkvisten kjørte vi slalom mellom oljeinstallsjonene i den Engelseke sektoren av Norskehavet, vi stirret og stirret ut i tåka på stadig utkikk etter plattformene som passerte på kloss hold.
Heldigvis holdt radaren oversikten. Shetland innfridde alle forventninger om tåke og regn når vi tidlig på morgenen skimtet sydspissen på Bressay den sydlige innseilingen til Lerwicks havn.
Men heldigvis endret været seg raskt til det bedre, og vi fikk oppleve Shetlands sydlige del i et fantastisk sommer vær.
Gyda trygt fortøyd i Lerwick havn (nr 3 fra venstre). Bygninger og kultur er veldig ulikt hjemme.. Enkelte steder blir man litt hensatt til Harry Potters verden
Vi tok spaserskoene på og vandret ut i en natur som er helt og totalt forskjellig fra hjemme....
Lerwick er hovedstaden på øygruppa, med sine drøyt 7000 innbyggere. På bildet til venstre viser det aller meste av bebyggelsen. Scalloway, i midten, ble etterhvert base for Shetland Larsen og hans gjeng under krigen. Vi besøkte Shetland Bus Museum hvor et elskverdig gamelt par viste oss rundt og fortalte om krigens hendelser og relasjonene mellom gamlelandet og Shetland. Etterhvert kom også historier om kjærlighet og krig for en dag, og båndene mellom Norge og Shetland er fortsatt sterke og levende. Shetlandsgjengens hovedbase ble etterhvert "Prince Olav Slipyard" i Scalloway. Her fikk de vedlikeholdt og reparert sine skuter slik at de igjen ble klare til nye farefulle oppdrag med transport av agenter, våpen og utrustning over nordsjøen til aksjoner på norsk jord.
"The Memorial" som ble avduket av Dronning Sonja i 1994, er til minne om de norske guttene (for det var gutter de var, noen og tyve år gamle) i Shetlandsgjengen som gav sitt liv for friheten.. Gripende krigshistorie til tross, i følge lokale skikker skal man roe en lang dag med en Guinnes. Siden Ingvild ikke er noen ølhund og ikke hadde smakt Guinnes før, spanderte pubverten et glass på henne, slik at hun kunne få en smak. Ville skjedd her hjemme??
..ET LAND I RUINER.. Hvor enn vi går ute på landsbygda ser vi ruiner av gamle bosetninger. Her er det helt tydelig hva som har tålt vær og vind.
Øyene er fulle av gammel historie, helt fra de små gårdsbruk som er av "nyere" opprinnelse, til bosetninger helt tilbake til bronsjealderen. Helt syd på Mainland, ved Sumburgh flyplass ligger Jarlshof. Her ligger de best bevarte og eldste restene av gammel bosetning i hele Storbritania. Et utrolig fasinerende område å besøke. (Bildet til høyre)
På 1600 tallet var Scalloway hovedstaden i øyriket, og Patrick Stewart, The Earl of Orkney and Lord of Shetland lot bygge sitt slott her. Han ble beryktet som en hardhent og brutal hersker, og ble til slutt avrettet som følge av sin brutale fremferd.. Slottet derimot motstod alt av kriger og maktkamp. Som alt annet er treverket tapt mens murene står forbausende godt. Vi fikk låne nøkkel på hotellet og kunne vandre rundt i Jarlens residens helt for oss selv.
Her er den gamle historien forent sammen med dagens moderne samfunn. To lange skritt fra slottets murer ligger Scalloways moderne havn som huser både havtrålerflåte og supplybåter til oljeindustrien.
Historie og kultur er så mangt. Siden Kapteinen aldri hadde spist "fish'n chips" på ordentlig måtte det selvfølgelig prøves..og det falt tydeligvis godt i smak. For en som var unggutt på 70 tallet lar man seg også lett avspore når en original Ford Capri fra den tiden plutselig kommer skliende.. ...og hvor enn vi snur oss dukker "orginalitetene" opp..
På "landsbygda" ligger en masse idylliske små ansamlinger av hus. Shetland er storprodusent av sau...og det saftige sauekjøttet og ikke minst ulla, som ansees å være i ypperste klasse, er fortsatt en stor og viktig del av økonomien på øyene. Vi prøvesmakte selvfølgelig og til forveksling kunne det sammenliknes med Lofotsau, selvfølgelig uten å kunne måle seg med fjell-lam fra Oppdal.
Et pub besøk hvor noen lokale spillemenn (og jente) hadde satt hverandre i stevne ble det også. Veldig stemningsfyllt og knall bra musikk.
..EN SEILAS FYLLT AV KONTASTER OG NYANSER.. Dagene gikk så altfor fort i det fine været, og det var tid for å sjekke værmeldingene og fastsette hjemreisen. Med adgang til Lerwick Boating Club hvor de hadde fri trådløs nettilgang kunne vi laste ned de værinformasjonene vi trengte for overfarten. http://www.metoffice.gov.uk/weather/uk/surface_pressure.html ga god og pålitelig informasjon om værsystemene og frontenes bevegelse mellom Shetland og Norge. Meldingene sa skiftende vind hele mandag, tirsdag vestlig frisk bris/ liten kuling, dreiende nord østlig på onsdag, så her var det bare å komme seg avgårde.
Vi heiste seil mandag den 26 kl 13:00 Til å begynne med hadde vi vestlig flau bris. Genakkeren (ekstra stort medvinds seil for bruk i svak til middels vind) ble hentet fram fra dypet og vi kunne fornøyd se at vi holdt jevnt 4 knop med kursen direkte hjem mot havna på Frei. Om været ville det slik kunne vi etterhvert falle av sydover, men enn så lenge smilte verden og vi nøt tilværelsen.
Nå er det ikke slik at vi sitter og håndstyrer hele tiden. Gyda har alltid to faste mannskap som tar seg av den saken, "Simen" Simrad" og "John (Windpilot) Wayne". Sistnevnte er den som tar jobben når vi seiler og har kommet klar av kysten.Det som kjennetegner "John Wayne" er at han er en stille kar, nærmest lydløs, som ennå ikke har bedt om noen ting annet enn litt vind og en kjærlig hånd for å justere kursen nå og da.
Vindroret er en velsignelse for langturseilere siden de ikke bruker strøm, bare vinden som blåser og båtens fart gjennom vannet. Den holder kursen relativ til vinden så lenge vi ber han om det, mere trofast slave skal du lete lenge etter. Etter at vindroret er satt senker freden seg ombord og det er tid for ymse, som håndarbeid på nylig innkjøpte råvarer...og vips så hadde kapteinen ny lue :-) Til informasjon for evt tollere som måtte ligge klare for inspeksjon når vi kommer hjem, så har Gyda vesentlig mere garn enn skotsk ildvann ombord, målt i vekt, og det sier alt om den saken...
Etterhvert frisknet vinden på til 18-20 knop og vi måtte endre på seilopppsettet. Med fokke og ett rev i storseilet toget vi frem i jevnt 8-9 knops fart gjennom hele natta. Vinden stod slik at vi kunne holde kursen rett hjem. Soloppgangen ute på havet er ofte spektakulær, så også denne gangen. Sola ga et voldsomt fargespill i det lyset tydeligvis gikk gjennom flere skikt i horisonten. Desverre glimret sola med sitt fravær videre utover dagen, og i stedet la tåka seg tett rundt oss. Vi nærmet oss olje- og gassfeltene på Engelsk sokkel og måtte holde skarp utkikk for ikke å komme for nær disse voldsome kolossene. Sett nede fra havflata på nært hold har de en fryktinngydende størrelse.
Vi ble stadig kalt opp på VHF'en hvor de som overvåket de forskjellige områdene ville forvisse seg om at vi visste hvor vi var. Ved ett tilfelle måtte vi endre kurs en rekke ganger på grunn av et seismikkskip som drev undersøkelser i området. Dette forandret kurs hele tiden og hadde 3000m sikkerhetssone foran og på sidene og 5000m bak. Vi fulgte opp anvisningene fra skipet, men de sendte ei vaktbikkje ut for å være helt sikker på at vi ikke skulle komme i konflikt med dem.
Etter å ha passert oljefeltene ble det helt stille og tomt rundt oss. Tåke og regn gjorde at vi hadde en bokstavelig talt grå tilværelse.
Med sol og varme kom også vindskiftet, og vinden døde ut fullstendig. Vi måtte vekke dielseldyret og vi fortsatte for motor med kurs rake veien hjem norøstover langst kysten.
Onsdag ettermiddag kl 17:00 klappet vi til kai på Frei. Siste del av turen var rene sydenturen med stekende sol og bare kos. Turen direkte fra Lerwick til Frei, som er på ca 300 Nm tok 52 timer. Det gir en snittfart på 5,8knop. Shetland svarte så absolutt til forventningene, og vi ser allerede frem til å besøke øyene igjen. Da står de nordlige delene for tur.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sensommertur til Ona
Helgeturen ble denne gangen lagt sydover til øya Ona, som ligger helt ytterst i havet mellom Molde og Ålesund. Ona fikk fornyet oppmerksomhet da Ingebrigt Sten Jensen skrev boka "Ona Fyr", uten at den har noen sammenheng med øya og fyret forøvrig.
Vi dro fra frei fredag morgen i skiftende vær, og flau vind. På turen sydover vekslet sol og regn om hverandre, men med overbygget cockpit og kalesje led vi ingen nød når det regnet som værst.
I det vi passerte Strømsholmen ved Atlanterhavsveien kunne vi se en lav regnbue i horisonten. Siden vinden uteble måtte vi ty til dieseldyrene, og mens de durte jevnt og trutt, nøt vi turen med "Simen" Simrad som styrmann. Ute på sjøen er lyset et helt annen enn inne på land og det var fasinerende å se hvordan været stadig endrer karakter.
Det skifter fort her ute ved storhavet og i det vi nærmer oss Ona, etter knappe 6 timers gange, sprekker skydekket opp og sola titter frem. Vindstille og flatt hav. Omgivelsene her kan være veldig annerledes når stormen raser, men i dag hviler det en egen fredfyllt stemning over sjøen. Vi opplever nesten at naturen ønsker oss spesielt velkommen.
Turist sesongen er tydeligvs over og det er stille og fredelig i havna og ellers hvor vi snur oss. Gyda trygt fortøyd ved gjestebrygga som eneste gjestebåt denne dagen. Vi rusler rundt og nyter roen inne imellom husene, som bærer preg av godt stell og vedlikehold. Det som til daglig kalles Ona er egentlig to øyer, Ona og Husøy.
Folk fra fastlandet rodde fiske og bodde i rorbuene her ute om høsten og vinteren. I 1670 var det tilsammen 50 husstander på de to øyene. De hadde eget kapell og gudstjeneste ble avholdt annenhver søndag. En vårdag dette året, kom en forferdelig stormflo og det står å lese i Biskop Nannestads visitasbok: ...de fleste innvånere, som alle ere fiskere, omkom i et forferdelig Guds veir i 1670 i vårfiske, så der af 50 ikun ble 2 familier til overs....
Som de fleste fiskevær langs kysten gjenreiste også Ona seg etter katastrofen og etterhvert var det rorbuer å finne på hver en holme. På en plakett på et av husene står og lese at like etter krigen ble bygget Romsdalens første gressbane her på øya og at fotballforeningen hadde 63 medlemer. I dag er det ca 20 bofaste som holder til på øya, men om sommeren er det yrende aktivitet i de fleste husene.
Fyret på Ona er et såkalt innseilingsfyr og markerer innseilingen fra havet. Dets lyskarrakterestikk er fast hvitt lys med et rødt blink hvert 30 sekund. Det ble første gang tent 20 okt 1867, men før det hadde øya vært offisiel Losstasjon siden 1855. Losstasjonen bestod av 5 faste og 1 reservelos.
Det er ikke mindre enn tre kjeramikk verksted i drift her ute. I følge den kvinnelige innehaveren av den gamle fyrvokterboligen, som driver keramikverksted i kjelleren, blir man som kunstner veldig inspirert av omgivelsene her ute i havgapet. Gyda's kvinnelige innehaver lot seg også inspirere, dog på et litt annet vis. Et siste snev av sommer ble feiret med et bad...selv om sjøtemperaturen ikke var mer en knappe 14 grader.
...og mens vi nyter noen av sommerens siste lune dager, kan vi se at det er helt andre forhold inne på fastlandet. Igjen lot vi oss fasinere av de stadig skiftende scenene som været skapte... Skyene forteller sitt klare sprog om nedbør og kaldere luft. Det var helt tydelig at noe var på gang...noe kapteinen kunne konstantere på vei til jobb mandagen etter...
Det var Kong vinter som annonserte sin ankomst...
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Høsten 2010
De siste helgene i høst har vi seilt i området rundt Smøla og Grip. Tiden har for det meste gått med til å teste ut forskjellige seilsettinger avhengig av vinden og å bruke genakeren. Her sees den satt fra baugspydet, og den lar seg lett trimme etter hvordan vinden står. Bakdelen med den er at den tar stor plass selv når den er stappet ned i seilsekken, og det er litt jobb å hale den frem fra hulen den bor i under køya, men når den først er på dekk og skjøtene har kommet på plass er den enkel å håndtere fordi den har ei strømpe som trekkes av eller hales utenpå når den skal brukes eller berges. Det kan ofte være vanskelig å få storseil og genua til å stå ordentlig når vi seiler platt lens (vinden kommer rett bakfra). Her er genakeren fin fordi den er langt mer fleksibel på vindvinkelen.
Her sees den satt fra baugspydet, og den lar seg lett trimme etter hvordan vinden står. Bakdelen med den er at den tar stor plass selv når den er stappet ned i seilsekken, og det er litt jobb å hale den frem fra hulen den bor i under køya, men når den først er på dekk og skjøtene har kommet på plass er den enkel å håndtere fordi den har ei strømpe som trekkes av eller hales utenpå når den skal brukes eller berges.
Siden vi seiler det man kaller ”short handed”. (Ikke korte, bare få hender) og har som mål å kunne håndtere Gyda i all slags vær og under alle forhold med bare skipper og kaptein ombord, er vi helt avhengige av at det ”faste mannskapet” står for styringa og holder kursen. De to er;
John ”windpilot” Vane og ”Simen Simrad" autopilot
Fløteseilas sydover Freifjorden mot Flatset. Gyda går absolutt best i litt over middels vind med sine knapt 20 tonn, så farten blir ikke stor når hun lenser unna på svake vinder.
Det fine er jo at skuta er dønn stabil og kokka benytter sjansen til å slå seg løs i byssa uten fare at skaffetøyet går veggimellom.
I tillegg til seilhåndtering har vi også fått testet ut forskjellige oppsett når vi ankrer i utehavn. Golmvågen, som ligger på sydspissen av Tustna, er en trygg og lun plass å ankre opp. Sand og gjørmebunn på 10-12m gir solid hold for ankeret. Basert på utallige negative tilbakemeldinger fra langturseilere valgte vi i vår å bytte ut vårt CQR anker med et nytt av typen "SPADE".
Denne typen anker har i en rekke tester vist seg overlegen de eldre ankertypene gjennom at de har en helt annen måte å grave seg ned i bunnen på. Med hoveddelen av vekten i den fremre spissen, graver vårt 55 kg tunge anker seg raskt ned i bunnen og gir stor motstand mot dregging. Bunnforholdene har selvfølgelig alt å si, men når vi i tillegg kan legge ut 60m 13mm syrefast ankerkjetting, så tror vi at den samlede vekten gjør at Gyda tåler betydelig med vind og sjø før hun dregger. På bildene ser en tydelig forskjellen i konstruksjonen på de to ankrene. Spade ankeret med gult har det meste av vekten konsentrert i spissen og er kostruert slik at uansett drag så vil spissen søke seg ned i underlaget. På grunn av at vekten er konsentrert i spissen graver det seg ned selv i harde bunnforhold, mens CQR ankeret har vekten jevnt fordelt i hele ankeret og dermed sklir lettere oppå bunnen uten å finne feste.
Vi opplevde 25 knop vind i regnbyger en helg tidliger i høst, men Gyda rikket seg ikke av flekken. Senere testet vi holdekraften ved å kjøre begge motorenepå full fart akterover i flere minutter uten så mye som et nykk fra ankeret. At vi er glad for å ha en solid ankervinsj på 3000W når herligheten skal ombord igjen er innlysende.
Strømforbruk er ofte et tema blandt seilere som ligger mye i utehavn uten tilgang til marinaenes landstrøm. Vår Airbreeze snurrer og går hele tiden og om den til tider ikke har nok vind til direkte å lade batteriene, bidrar den godt til at vi ikke tapper batteriene for mye. Støy er et stadig tilbakevendende problem på vindgeneratorer siden propellen kan snurre med svært høy hastighet når det blåser hardt. Vår var i så måte intet unntak. I vinter kom vi imidlertid over en produsent i Portugal som håndlager en type rotorblad i carbon som utvikler ekstremt lite støy. Vi skiftet ut våre gamle og rotorstøyen ble dramatisk redusert. Dette er vel en av de beste utstyrsoppgraderingene vi har gjort så langt. Som de fleste vindgeneratorer trenger også denne godt med vind for å produsere mye strøm, men fra ca 20 knop begynner produksjonen å bli så god at vi nesten kan selge på spottmarkedet.
Programmet videre fremover høsten tyder på at det ikke blir tid til mere turseiling før snøen kommer for godt. Skipperen skal i "utenriksfart" og vil bli fullt opptatt med forberedelser til det, så det er nok ikke lenge før Gyda kapteinen styrer "sydover" til vinterbase på Tornes og går i flytende dvale noen måneder.
|
