Følg linkene fra venstre mot høyre så ser du fra turen slik den forløp

Hornsund, Bellsund og Isfjorden

Det ble en slitsom seilas fra Bjørnøya. De første 10-12 timene holdt vi god fart på nordvestlig kurs, men så økte vinden samtidig som den dreide over på nord, vi endte etter hvert på skarp kryss og måtte jobbe hardt for å komme oss nordover mot vinden. Med så friske forhold var det bare for begge to å holde seg i cockpiten hele tiden, så det ble ikke mye søvn. Etterhvert nådde vi sydspissen av Spitsbergen, Sørkapp, og da ga vi opp seilingen. Dieseldyrene ble vekket og vi gikk for motor rett mot vinden. 2 døgn etter at vi forlot Bjørnøya, kunne vi la anker gå i Isbjørnhamna, rett utenfor den Polske forskningsstasjonen som ligger der.

Etter at ankeret er satt rigger vi opp pipa til oljeovnen. Sjøtemperaturen ligger jevnt på 3 grader og i lufta er normalen ca 6-8 grader. Det gjør at det fort blir kaldt om bord dersom en ikke har en solid varmekilde. Det kalde sjøvannet gjør at alle rommene under dørken inne er som egne kjøleskap, og de er fylt opp av mat, så vi trenger ikke bruke kjøleskapet. Oljeovnen i salongen brenner døgnet rundt når vi ligger for anker og sørger for at det alltid er tørt og varmt inne.

Klokka har så vidt passert 07, og vi nyter en velfortjent øl og litt å bite i etter at ankeret er satt. Eldste datter,Ingeborg skulle etter planen nettopp ha ankommet New York på sin første "alene-i-utlandet" ferietur, så vi fisket fram Iridium'en og ringte henne for å sjekke at hun var vel fremme. Etter en kort prat var det klart for en varm dusj, og deretter rett i køya. En av fordelene med å kjøre for motor er at vi da får produsert ferskvann med watermakeren, og varmet vannet i varmtvannstanken.

Watermakeren trekker så mye strøm at den bare kan brukes når vi kjører for motor. Slitne og salige etter seilingen og den varme dusjen ble det raskt stille om bord.

Klokka 14 var vi igjen klare for verden og nøt frokosten ute i cockpiten. Været var i rask bedring og vi hadde fått besøk av sola.

Brepollen innerst i i Hornsund er av flere beskrevet som et spesielt sted, med ikke mindre enn 8 breer som ender ut i sjøen der.

Nå skulle vi få betalt for dagene med dårlig vær. Ettehvert lå hele verden badet i sol og vi heiste anker og satte kurs innover fjorden mot Brepollen. Hvilken fantastisk natur..! Dette overgikk alt vi hadde håpt på. Må bare oppleves. 

Innerst i Brepollen møter vi den store Hornbreen mot øst. Den går over i Hambergbreen som ender i sjøen på østsiden. Her er det ikke mer enn ca 12 km over til Storfjorden som ligger på østsiden av Spitsbergen. Brekanten er jevnt over 10-15 meter høy. Store bølger kan dannes om den plutselig kalver, så en skal ikke bevege seg for nærme, dessuten er ikke området nøyaktig oppmålt av kartverket.

Dette viser en av utfordringene som seiling på Svalbard innebærer. De to bildene over er tatt på samme tidspunkt. På det øverste bilde er Gyda ennå et par hundre meter unna brekanten, men om en ser på bildet under av plotterskjrmen så ser det ut som vi står langt inne på land, eller i dette tilfelle oppe på breen.

Plotteren har to forskjellige typer kart slik at vi kan dobbeltsjekke nøyaktigheten. Skjermen er i dette tilfellet satt opp med fire "vinduer". De to øverste viser kart, i tillegg så er det radar overlay på kartbildet til oppe til høyre. Nede til venstre er et "rent" radarbilde, og begge viser at vi ligger og flyter i et område med masse is rundt oss (de røde prikkene). Nede til høyre sees den foroverseende sonaren og den viser fritt farvann minst 200m forover og dybden rett under oss er 72 meter. Kartene stemmer altså overhodet ikke med terrenget.

Hovedårsaken til det er selvfølgelig at megden is varierer fra år til år, og nå med den globale oppvarmingen så smelter isen virkelig fort unna.

Is har masse forskjellige farger og strukturer som gjør at det blir et helt spesielt liv i den. Slike klare blå merker som en ser her er ofte et tegn på at den nettopp har kalvet og at dette er "frisk" is som nylig har kommet til syne. Brekanten bedømte vi til å være minst 15 meter høy. På dager som denne er det morsomt å leke med fotografering, og utstyret fikk virkelig kjørt seg. Vi håper etter hvert å bli flinkere til å ta gode bilder slik at vi kan samle opp i "minnebanken" og selvfølgelig dele inntrykk og opplevelser.

Dette var virkelig en opplevelse. Hele Hornsund og Brepollen badet i sol og vi var platt mutters aleine, hele dagen. På hjemtur begynte været å trekke over litt igjen og strømmen stod innover mot oss, og med den kom også isen. 

Trygt for anker igjen i Isbjørnhamna, fikk vi varme på grillen og liflige dufter av nygrillede spareribs spredte seg over vannet. Det gjelder å både benytte og nyte mulighetene som byr seg. Ikke et vindpust, i skarp kontrast til dagen før, +7 grader og ei sol som var i ferd med å kjempe seg frem igjen.

God mat og drikke er halve morroa. Midnatt er passert med god margin, og det er duket for mat. Ute skinner sola. Det er et hardt liv

Vi våknet til dunking og skraping langs skutesiden, og en kjapp tur ut bekreftet antagelsene. Breen som løper ut i Hansbukta like ved hadde kalvet og nå kom isen drivende med strømmen rett igjennom der vi lå. Skuta har ingen problemer med å tåle dette, men om et klump på størrelse med den dere ser om babord baug på bildet, henger seg fast i ankerkjettingen kan en riskere at ankeret løsner eller at en ikke få løsnet ankeret om en må komme seg bort. Derfor hadde vi tatt med to kraftige rajer som vi hadde for å skyve vekk stor is.

Siden vi allerede var i vigør bestemte vi oss for å heise anker og fortsette nordover til neste fjordarm som strekker seg innover i landet, Bellsund. Blikkstille hav og nydeligvær krevde at vi vekket til live dieseldyret, som lydig brummet oss nordover.   

På turen nordover passerer vi Isbrebukta i Wedel Jarlsberg Land, med den store Vestre Torellbreen som ligger helt ned til sjøen. Her er det åpne havet utenfor.

Dette er en av grunnene til at det kan være mye is i sjøen akkurat rundt innseilingen til Hornsund, men i dag var det nesten ikke is å se. Været ble bare bedre og bedre og det måtte utnyttes når vi allikevel var tvunget til å være om bord. Skiper´n brettet opp ermene gikk i gang med klesvask, og kapteine vasket vinduer.

I Bellsund er det flere gode ankringsplasser så her var det bare å velge og vrake. Vi satte kursen mot Feur de Lys hamna. Hvor navnet har sin opprinnelse fra vet ikke vi, men det på Fransk betyr jo navnet lilje. Kanskje var det nettopp liljer fangsmannen som døpte plassen drømte om? I såfall kan en jo spekulere på hvor navnet Bourbonhamna kommer fra. Det kan være fra en fransk adelsætt, men også like fullt amerikansk whiskey.

En av grunnene til at vi valgte Fleur de Lyshamna er de gamle trebåtene som ligger hvelvet inne på stranda der. Disse båtene er over 100 år gamle, men det tørre aktiske klimaet gjør at de ikke råtner. Med disse båtene rodde fangstmennene ut store nøter som de fanget Kvitkval (Beluga), eller Kvitfisk som de kalte den. Kvitkvalen var spesielt ettertraket for skinnet. Dette var svært populært til å lage drivremmer av, seigt og slitesterkt som det er.

Det var utrolig å se hvor godt treverket i disse båtene har holdt seg. Og tenke seg til hvor tungt det måte være å håndtere disse båtene når nota skulle ut i stor fart for å sperre hvalene inne. Båtene lå slik som nå, på land, gjennom vinteren for da var jo fjorden frosset til, og det var tydelig at det hadde vært en jobb å holde dem tette, for treverket tørket kraftig inn når de lå slik på land. En eller annen form for duk var tydeligvis stiftet over de største sprekkene, men stift hadde de tydeligvis nok av.

Her var det ingen tvil om at bamsen bodde, så nå var mauseren med på alle turer i land. Hagle med sluggs duger på kort hold, men kan ikke måle seg med en mauser med kraftigste sort jakt ammo. På stranda like ved  båtene fant vi rester etter en isbjørn som hadde strøket med her. Noen feltinspektører vi traff senere kunne fortelle at den hadde strøket med i løpet av vinteren. Mange utsultede og magre bjørner får en tøff periode først på vinteren når kulda og uværet for alvor setter inn, og ikke få bjørner ender sine dager i den tiden.   

Ingen tvil om at dette er rester fra skinnet på isbjørn, all den tid sau er et ukjent begrep her.

Fleur de Lys hamna med Sysselmannshytta i front og den gamle fangsthytta til høyre. Rett bak Gyda kan en skimte de gamle trebåtene. Dette er ei trygg og god havn med sandbunn og godt ankerfeste, men kan være utsatt for litt sjø og is fra breene lenger inne om vinden står hardt på fra øst.

Ingebrigtsenbukta ligger ikke langt unna Fleur de Lys hamna. Her er det ei solid fangsthytte, Bamsebu. Bygget for å motstå både vind og sultne isbjørner som ellers lett kan åpne ei hytte om de føler for det. Solid spiker gjør det ikke fult så attraktivt for bamsen å skulle prøve å bryte seg inn. 

På stranda nedenfor hytta kan en tydelig se restene etter slaktingen av Kvithval.

I våre dager er det helt ufattelig hvordan de slaktet ned dyrene her oppe. Hval og Kvalross var relativt enkle bytter og jakten på profitt resulterte i en hemningsløs utnyttelse av resursene. Det var nok et hardt og strabasiøst liv de levde fangtsfolkene, men de hadde nok også sikkert dager som denne, med sol og vakkert vær. Om de evnet å gi seg over til den vakre naturen på samme måte som det vi gjorde er vel kanskje ikke like sikkert.

Vi tilbragte to dager i Fleur de Lys hamna, før vi fortsatte turen videre nordover. Vi hadde rikelig med forsyninger så vi planla å ikke dra innom Longyearbyen. Der var vi en tur i mai, da riktig nok befordret med SAS, så vi hadde liksom ikke noe ugjort der, og det er en god bit fra innseilingen til Isfjorden.

Nå var været fint og vinden bar bud om en fin seilas videre nordover mot fjellet Alkhornet som ligger i innseilingen til Isfjorden og oppover mot Prins Carls Forland. Her i nord er imidlertid  planer til for kjapt å endres.

Ytterst i Bellsund møte vi KV Harstad som var i full gang med MOB (Mann Over Bord) trening. Vi hadde god bør og passerte på behørig avstand. Ikke lenge etterpå dro været seg til og vi fikk kuling fra vest å hanskes med. Riktig ufyselig vær og vinden dreide selvfølgelig etterhvert på nord så det ble til at vi måtte krysse oss mot vinden nordover.

Det som skulle ta 5-6 timer tok 10. I det vi når Isfjorden har vi fått nok og bryter av og seiler inn i le i fjorden bak Alkhonet til det som så betegnende heter Trygghamna. 

Vi ankret innerst i Trygghamna og her var vi helt skjermet for uværet på utsiden. Dagen etter var det tydelig at været på utsiden fortsatte og værmeldingene varslet fortsatt kuling en dag eller to. Det er ca 3 timers seilas fra Trygghamna til Longyearbyen, så vi besluttet vi at vi like gjerne kunne dra dit og skaffe friske

grønnsaker når vi allikvel lå her og vifet med tærne. Vi hadde vært på tur i snart tre uker så beholdningen av friske grønnsaker var tom. Skippern hadde riktig nok solide mengder med tørkede grønnsaker som hun hadde laget i komfyren hjemme, som smakte fortreffelig, men ingen ting er som knasende ferskt, om en kan få det.

Så var det brått ikke lenger natur og ødemark som dominerte omgivelsene. I følge Sysselmannen ventes ca 30.000 turister innom Svalbard i år,

hovedsakelig befraktet med cruise båter. Vi benyttet anledningen til en lang og god dusj hos havnesjefen og et velsmakende restaurantbesøk på kvelden, før vi dagen etter plyndret Svalbardbutikkens frukt og grønt. Siden vi allikevel var i nærheten, stakk vi innom NordPolet for å bunkre litt mere øl, som vi ikke hadde for mye av.

Mannen bak disken mønstret oss både vel og lenge, om vi var fastboende? Nei da kunne vi bare få kjøpt vin. Ikke sprit, ikke øl, men vin. Sånn var det bare med den saken. Vi måtte pent tusle ut av NordPolet, forbi stabel på stabel med ølbokser, uten så mye som en doven ølskvett i sekken...

  Se flere bilder fra Hornsund til Isfjorden her: