Svalbard 2018

Nå har vi krysset Barentshavet 8 ganger og mange spør om ikke overseilingen mellom fastlandet og Svalbard bare er langdryg og kjedelig. Vel, for oss som liker å seile er det å være på havet i seg selv en opplevelse, og når man er på tur med seilbåt er selve reisen i mange tilfeller like viktig som målet. Vi må ta hensyn til vær og vind, justere og trimme seil og skute etter forholdene, og siden seilasen pågår i 3-4 døgn, er mat, vaktordning med utkikk, søvn og hvile andre forhold som krydrer turen med utfordringer, opplevelser og stadig nye erfaringer.

Av og til er det lite som skjer, noen ganger mer, men naturen har alltid noe å by på. En kan føle seg som en bitteliten prikk på det store havet, men man er skjelden helt overlatt til seg selv, som da vi møtte den Russiske marinen. Det hadde gått 12-15 timer etter vi forlot fastlandet, og vi har akkurat kommet i rytme med havet, med andre ord passende trøtte og sløve, med tunge øyelokk. Det var disig og ikke veldig god sikt når et marinefartøy kom brått på kryssende kurs, og radioen våkner til liv;

”GYDA GYDA GYDA, this is a Russian naval War ship 619…. ”You must imideately alter your cours 100 degrees, and stay at least 10 kables avway from our stern”.

De drev vist nok en eller annen form for operasjon, sa han. Det kunne vel så være, men han var allerede på høyde med oss så om vi fortsatte på samme kurs ville han jo straks være forbi...

Vi svarer: ”We are a sailboat on our way to Svalbard, the change of course100 degrees will not suit us very well at the moment”. I det han skal til å svare oss og har trykket inn sende knappen på VHF´en høre vi det smeller ei kraftsalve på russisk i bakgrunnen, og fyren sier spakt ”Gyda, you may continue on our present heading”.

Fartøyet som anropte oss, og etterhvert kom ganske ganske nær oss viser seg å være ”Severomorsk 619”, en Russiske anti-ubåt jager i Udaloy I-klassen, tatt i bruk av Nordflåten i 1987. Skipet er 163 meter langt, har 4 motorer på til sammen 120.000hk og toppfart ca 35 knop. Det kan ha 2 Kamov Ka-27 helikopter stasjonert om bord, men vi så bare ett. I det vi høflig ønsker dem en fin dag og god tur videre, får vi øye på en ubåt som krysser på andre siden av oss. Vi slår på radaren og kan nå se at de er 4 fartøy som passerer oss i formasjon.

U-båten ser ut for å være i Oscar II-klasse. I så fall et søsterskip til ”Kursk”, som 12 august i 2000 gikk ned med alt mannskap i Nordishavet etter at en torpedo eksploderte om bord under en øvelse. Vi kunne ikke se noe navn eller kjennetegn på ubåten. Oscar II ubåtene er atomdrevet med ca 98.000 hk, er 155m lang og 18m bred. Den kan gå 15 knop i overflate stilling og 32 kn neddykket. De to andre fartøyene så vi aldri annet enn på radaren.

En stund etterpå kom nok et fartøy på kryssende kurs, denne gangen er det ” F/S Eger”. Samme kurs og fart som den Russiske armada, men fra den kanten var det helt stille….

”F/S Eger”, er et norsk forskningsskip i Forsvarets tjeneste, som bærer Etterretningstjenestens våpenmerke og orlogsflagg. Det førte også tre signalfigurer over hverandre, der den øverste og nederste var kuler og den mellomste var terningformet. Dette er et signal for fartøy; som ikke er under kommando, eller som har begrenset evne til å manøvrere...

Montro hva de drev med...

Skipet har vært i operativt siden 1995, først under navnet ”Marjata”. Det ble konvertert for maritim overvåking i 2017 og fikk da navnet ”Eger”. Den spesielle formen har på folkemunne gitt det navnet ”Strykehjernet”.

Så nei, det er aldri kjedelig på havet. Det gjelder bare å holde øyne å ører åpne.

Skipperens kolleger svinger av og til innom når de er på tokt i området vi seiler, det kan det bli flotte bilder av.

På tur hjem passerte vi riggen ”Island Innovator”, som opereres av Odfjell Drilling AS på Wisting feltet. Den er sertifisert for leteboring i Barentshavet fra mars til desember, og borer på dyp mellom 70–600m. Den er 104m lang og 65m bred, og kan huse 120 mann, alle i enmanns lugarer.

Rigger har en sikkerhetssone på 2 Nm, og selv om vi holdt god avstand, ble vi anropt av ”Esvagt Carpatia” som var standby/ rescue vessel ved riggen da vi passerte. De ville ha bekreftelse på at vi var klar over sikkerhetsavstanden.

Det er endel fugler som holder til ute på havet. Havhesten er en trivelige følgesvenn som ofte kan henge rundt båten i timevis. Noen ganger kan de stoppe opp i lufta over cockpiten og henge helt rolig i flere sekunder å bare kikke på oss. Disse fuglene er såkalte pelagiske overflatebeitende sjøfugler som bare er i land når de hekker. Desverre opplever den stor tilbakegang i antall individer, og er nå rødlistet som nær truet.

Delfiner, som disse Springerne, er like fasinerende hver gang de kommer lynende forbi. De utstråler en utrolig energi og kraft. Noen ganger kan de hoppe himmelhøyt, mange ganger på rad. Av og til kommer en eller to i følge, andre ganger en hel flokk. Like fort som de kommer, er de borte igjen.

Vi rullerer på å holde utkikk. Vanligvis så har vi en tid midt på dagen hvor vi begge er våkne sammen i cockpiten, men ellers går frivakta vanligvis ned og legger seg under dyna for å få best mulig søvn og hvile. Her har imidlertid skipperen tatt seg en lur i cockpiten.

Å være ute på havet over tid er en utrolig flott naturopplevlese. Lys og farger i konstant endring. Vann og vind,  med eller mot hverandre skaper store kontraster. Solnedgangene kan noen ganger være ubeskrivelig vakre. Her blåser det kuling inn på tvers, skuta fosser frem og forholde er middels krevende. Plutselig sprekker skylaget opp og sola gjør kveldsstunden magisk vakker.

Ikke sjelden er det tåka som råder, og verden blir helt annerledes. Selv i tett tåke kan stemningen være en opplevelse. Sansene endres, og har man litt vind så man unngår å måtte vekke dieseldyret, så er det veldig fasinerende å registrer hvor vàr man blir for lyder. Seilas i tett tåke krever at man er skjerpet og holder skarp utkikk, da er radaren og plotter viktige hjelpemiddel.

Landfall inn mot Sørkappland og Hornsund når det blåser kuling fra SW kan være utfordrende, så vi valgte å fortsette videre til Bellsund. I det vi rundet Kapp Lyell på tur inn i Van Keulenfjorden roer vinden seg og vi ankrer i alltid trivelige Fleur de Lys hamna. Riktig nok kan det komme noen durabelige vindkuler ned fra fjellet når vinden står på fra SW, men det er god holde bunn, så her kan en sove trygt og godt.

Fleur de Lys hamna med Sysselmannshytta i forgrunnen. Til høyre en gammel fangtshytte, som nå er nødbu.

Vi tok en hviledag i Fleur de lys hamna for det er alltid godt å finne køya etter endt overfart. Dvs, vi hadde ikke sovet lenge før kapteinen våknet av sirenelyd...?!? Du har vært for lenge på jobb, mente skipperen som såvidt leet på et øye i det kapteinen entret ut av køya for å inspisere ulydene. Hvem som ble mest overrasket, kapteinen eller mannskapet på sjøbjørn fra KV Svalbard som lå ved skutesiden er ikke godt å si, men det var de som brukte ulyden for å påkalle oppmerksomhet. De hadde nok ikke ventet seg åpenbaringen av en naken, trøtt og bustete gubbe. De var var ordonanser utsendt fra NK Kystvakt, som hadde bedt dem levere sjokoladekake og andre godterier til den kvinnelige skipssjefen ombord i Gyda...ja for det var vel en Oberst ombord, var det ikke...? Skipperen sover, gryntet kapteinen, og tok imot godsakene mot garanti om at de ville bli overbragt Obersten, uten opphold, når hun våknet. Litt senere utpå dagen, da vi var kommet mere til hektene, fikk vi sanning for at byssa på KV Svalbard hadde laget utsøkt sjokoladekake.

En god del ærfugl har tilhold i området og vi speidet ivrig etter kyllinger i flokken med hunner, men dessverre så kunne vi bare telle et titalls kyllinger. Bamsen hadde nok støvsuget området for det meste av egg tidligere på sommeren. Det er veldig bekymringsfult for den samlede bestanden av ærfugl er kraftig synkende.

På hver tur har vi lest oss opp på historiske hendelser, der vi så har oppsøkt stedet hvor hendelsen har funnet sted, noe som i tillegg til selve naturopplevelsen det er å komme til Svalbard, har gitt turene en ytterligere dimmensjon. Nå var vi blitt tipset om en hendelse som fant sted nord for Ny-Ålesund i 1922. Historien om  "Tragedien i Kobbebukta" gjorde sterkt inntrykk, og vi bestemte oss for å seile i kjølvannet til de to, som etter at de hadde gjort et forsøk på å komme fangtsmannen Georg Nilsen til unnsetning så ulykksalig endte sine dager i ei snøhule nord på Danskøya.

Følg oss til Tragedien Kobbebukta

Tilbake til LOGGEN