Ny dag og nye muligheter. Vi seilte ut fra Claravågen og satte kurs sørover til Murchisonfjorden som ikke ligger langt unna. Her vet vi det er gode muligheter for å finne ly for den kraftige vinden som meterolygen truer med, samtidig har vi lyst til å finne ut mer om området, som er helt annerledes enn kysten på vestsiden.

Goldt og nakent, men likevel vakkert. Raudstupet ligger helt sør på Wargentinfjellet mot Murchisonfjorden

Vi passerte den gamle forskningsstasjonen i Kinnvika, og siden vi observerte en diger bamse inne på land i Claravågen som ligger like nord for Kinnvika, i det vi ankom kvelden før, fant vi det ikke hensiktsmessig å gå i land der denne gangen. Vi fortsatte forbi noen små øyer som lå øst for oss, og var ivrig opptatt med å sjekke ut hvordan det så ut sørover mot Indre Russøya da vi plutselig fikk se noe merkelig på vestsiden av Oscarøya, noen hundre meter unna..

Syner på høylys dag er faktisk mulig. Vi studerte begge "fenomenet" både vel og lenge, før vi konkluderte med at; jo, der stod det en forsker og grov i sanden med en trillbår ved side av seg... Javel..?!? Jo da, trillebåren har rød felg og svart hjul, så det så... Hmm, dette måtte vi finne ut av, så vi dreide av østover. "Forskeren" jobbet og grov, med ryggen mot oss, helt til han rettet ryggen og snudde seg...Er det mulig..? Der, et par hundre meter forran oss står bamsen "Oscar" (han ble døpt det etterhvert).

"Gyda" for anker der Faksebu lå, nå også kalt "Flaksebu" etter at en storm tok den. Mjølnerfjellet på Lomfjordhalvøya i bakgrunnen. Det er en helt annen atmosfære her på østsiden. Her er det nesten ingen annen båttrafikk så i praksis har man hele dette flotte området for seg selv. Naturen er naken og gold, samtidig så er det utrolig vakkert, både når en løfter blikket og skuer utover, eller en kikker ned rett foran skotuppene.

Innimellom stein og grus stod det en enslig fargerik Tråsildre

Et gamelt båthvelv like ved der Faksebu en gang stod. Området er såkalt arktisk ørken, og normalt ganske nedbørsfattig. Det gjør at trevirke som ligger på tørt land, består i utrolig lang tid. Vi har sett lignende trebåter andre steder på øyene som er over 100 år gamle. Her sees Mjølnerfjellet med Frøybreen i bakgrunnen.

På tur sørover i Hinlopen. Den mørke pynten som stikker ut er Kapp Fanshaw, og bakenfor den sees deler av den store Valhallfonna. Vi nærmer oss Alkefjellet, et fuglefjell som er ganske spesielt fordi det stuper like i havet, og fuglene sitter fra vannkanten og hele veien oppover til toppen. Det er et enormt mylder av fugl der, og i ett sett passeres vi av grupper med Polarlomvi på vei til eller fra.

Alkefjellet med den karrakteristiske Nåla. På avstand får man slett ikke inntrykk av at det er så mange fugler som holder til her, men det er anslått at ca 60.000 hekkende Polarlomvi holder til her. Nå har de unger, så det er en evig trafikk til og fra for å skaffe nok mat. Vanligvis hentes fisk og krepsdyr på dyp ned mot 50 meter, men dykk på mer enn 100 meter, av og til 200 meter, forekommer.

Det er en øredøvende kakofoni fra fuglene jo nærmere vi kommer. Vi siger sakte inn mot fjellet og har fugler rundt oss på alle kanter, enten de klorer seg fast på knøttsmå hyller i fjellet, eller flyr til og fra i ett eneste kjør. Rundt oss på vannet ligger også store flokker med fugl.

Her på østsiden kjenner vi virkelig på følelsen av å leve i nuet... Vi er fullstendig avsondret fra alle dagligdagse pålogginger og mas. Spenningen ved helt og fult være overlatt til seg selv, magien i opplevelsen av at det bare finnes oss to i hele verden og de fantastsike forestillingene som dyrelivet og omgivelsene byr på gjør østsiden til en helt unik opplevelse. Det både langt og drygt å komme seg hit, men når man endelig er her, så er det bare gi seg over...

Polarlomvi er en pelagisk dykkende sjøfugl og den nest største i familien alkefugler. Arten trives i polarområdene i Atlanterhavet og Stillehavet. På den nordlige halvkule er polarlomvien en av de mest tallrike sjøfuglene. Polarlomviene fra Svalbard overvintrer i farvannene utenfor Island, Grønland og Newfoundland (Canada), selv om deler av bestanden trolig tilbringer hele året i Barentshavet. Polarlomviene forlater koloniene når ungene hopper på sjøen, i månedskiftet juli og august. De returnerer til koloniene igjen i april og mai.

Været her skifter utrolig fort. I går hylende vinder og stiv kuling, i dag helt magisk blikk stille. Resten av dagen går mens vi stille driver forbi Alkefjellet. Etterhvert må vi ty til dieseldyret for å komme videre. Havet bølger som det er en diger gelé, eller "Tranhav" som det også kalles.

Her ser en tydelig den store forskjellen i landskapet mellom den steile vestsiden og østsidens runde myke kanter. Lovénberget med Reliktbreen til høyre. Vi har satt kurs mot Von Otterøya, kanskje den tryggeste ankringsplassen på hele østsiden.

De to karrakteristiske buktene på vestsiden av Von Otterøya er fullstendig skjermet for strøm og det grunne innløpet til buktene forhindrer isen som driver i Hinlopen fra å komme inn. Holdebunnen er god i sand/ leire, så her kan man trygt ligge om vinden skulle slå seg vrang.

Det er bare et par år siden dybdemålinger i og rundt buktene ble publisert i sjøkartene, men fortsatt er en del av området ikke ordentlig kartlagt (Unsurveyed area).

I løpet av natta kom "Revenge", den andre av de to seilbåtene vi hadde nærkontakt med på turen, og la seg til ved siden av oss. Vi så dem i Ny-Ålesund og fikk såvidt sett snurten av dem ved Sjuøyane da de satte ivei rundt Nordaustlandet. Det var to godt voksne karer fra Scottland (med Amerikansk flagget båt) som var på tur. De kom bortom oss da de var på tur i land, og kunne fortelle at de hadde brukt nesten 3 døgn på turen rundt Nordaustlandet. De hadde blitt overrasket av masse breis i sjøen utenfor Austfonna. Det er ingen ankringsplasser i det området, så nå var de dyktig slitne etter å ha seilt non stop og hatt kulingen siste døgnet midt imot.

Som man kan se så er innløpet til bukta veldig trangt og grunt, noe som gjør at uansett hvordan vinden står så blir det ikke noe svell eller stor is inne i bukta.

På avstand kan øya se gold ut, men det er bare til en kommer seg i land.

I mellom grus og stein finner vi små tuer med Knoppsildre, Rødsildre, Svalbardvalmue og Bergrublom

Vi finner også tydelige spor etter et drama som har utspilt seg her... To reinsbukker har hektet seg sammen i resten av ei not, og dermed var deres skjebne beseilet.

Den evige plastforsøpplingen er et betydelig problem, og vi har sett utrolig mye av det på turen. En kan bare håpe at det endag er mulig å få bukt med denne eledigheten.

Igjen spiller været oss et puss. På grunn av det stille været som har vart ett døgns tid, så har det dannet seg tåke over sjøen mellom Von Otterøya og Landet rundt Balderfonna på Spitsbergen. Da vi gikk i land på øya skinte sola fra skyfri himmel, men vi kunne tydelig se tåken ute i fjorden. Med ett var den over oss, og det ble ekstremt dårlig sikt.

Med sånne forhold er det ikke så gøy å være på land. Det er helt umulig å ha oversikt over om en bamse skulle nærme seg, og de gutta kan snuse opp fristende bamsemums på mange kilomteres avstand, så vi famlet oss ned til strandkanten og tilbake til jolla. Det skulle vise seg at tåka var så tett at det ikke var mulig finne tilbake til moderskipet, sånn helt uten videre. Før vi dro i land hadde vi heldigvis lagt inn posisjonen på en bærbar gps vi har i "i tillfelle sekken" som vi alltid har med oss, og ved hjelp av den gikk det greit å finne hjem.

Heldigvis er det like lyst dag som natt, så da tåka slapp taket utpå kveldingen, satte vikurs videre sørover mot Pesceløya, som er en del av Bastianøyene like syd for Willhelmsøya. Her fant vi en rimelig god ankringsplass sist vi var her, i 2014. Det er veldig fint å gå i land på øya, så her kan en fort bruke en dag om ser etter detaljer. Det skulle vise seg at det ikke ble noe av... 

Når vi nærmer oss øya, så frisker også vinden på fra syd. Det betyr at bukta vi lå i sist, som er åpen mot syd og derfor ikke gir noe le, ikke kunne brukes. På østsiden er det imidlertid ei bukt som ser lovende ut så vi svinger inn der. Bukta har god holdebunn i sand på ca 10m dybde, og er akkurat stor nok til at vi har nok svingerom til å legge ut 6:1 (60m) med kjetting tilfelle vinden skulle øke på, noe den gjorde.

Ikke før hadde vi begynt å rigge til for å ankre, så kom det en diger bamse ruslende.

Han så nok for seg at hermetikkboksen som kom flytende kunne by på god godsaker, så han la seg like godt til oppe på haugen og tok det svært så med ro, mens vi fikk satt anker. Han hadde all verdens tid, og leet såvidt på øyelokket da vi stod på rekka og pusset tanna og forberedte oss for natten. Det var litt spesielt å krype under dyna med en slik kar et lite stienkast unna, men vi var ihvertfall trygge for overfall av pirater fra landsiden, trodde vi... 

Grytidlig om morgene bråvåknet kapteinen... Hva i alle dager? Fremmede stemmer? Innvasjon..?

"Ding - Dong..!!"

"Good morning ladies and gentlemen, please find your way to your boat stations..."

Cruiseskipet "Le Boreal" var på tur nordover i Hinlopen hadde oppdaget bamsen vi hadde selskap av, og la seg til på motsatt side av øya. Siden øya er lav og det ikke var mange hundre meterne mellom oss bar lyden godt. Ikke lenge etter myldrer Zodiac`er med turister rundt oss. De vil selvfølgelig også se bamsen og få valuta for pengene. Det har de all mulig rett til. At vår ”villmarksopplevelse” ble noe annerledes enn vi ønsket, fikk vi bare akseptere, så vi gledet oss over deres opplevelse.

Skipet sendte ut en speider som lå stille og rapporterte hvor bjørnen var. Etterhvert kom de andre båtene med turister, men de holdt seg på behørlig avstand og hadde tydelig et system der de rulerte på hvilken båt som fikk komme nærmest, slik at alle fikk se. Bjørnen var helt uanfektet og ruslet bare rolig rundt, før den etterhvert la seg til ved noen store steiner litt lengre unna stranden..

Med bamsen på øya, hadde ikke vi noe i land å gjøre, så vi bestemte oss for at tiden var inne for å forlate Sørporten i Hinlopen, og sette kurs mot Storfjorden. For å komme dit så må vi enten ta turen på østsiden av Barentsøya og så gå gjennom Freemansundet, eller ta det beryktede Heleysundet. Etter litt vurdering og sjekking av vær bestemmer vi oss for malstrømmen i Heleysundet. For å treffe best mulig med tidevannstrømmen som kan sette over 11 knop, drar vi fra Pesceløya når det lir mot kvelden.

Kveldslyset er magisk vakkert denne kvelden, og det ser lenge ut for at vi skal få en flott tur sørover til Heleysundet, men igjen spiller værguden sitte eget spill. I det vi passerer Kapp Payer kommer vinden settende, og når vi passerer Hannbreen flesker det til med en nordlig kuling. Først kan det se ut som om det er fallvind fra breen vi passerer, men den vedvarer hele veien frem til vi når malstrømmen i Heleysundet.

Med vinden kom også stadig lavere tåkeskyer, og piskende regn. Sikten ble etterhvert minimal. Tåke og en kuling som etterhvert dereier over mot vest med regn som pisket midt i mot, gjorde det hele ufyselig og sikten var i praksis null. Uten radar er man ganske hjelpesløs under sånne værforhold.  Dieseldyrene må jobbe hardt når vi kjører kloss inn mot land for å komme i le fra de krappe sjøene. Selv om vi er i le fra sjøene så tar vinden tak i riggen, og skuta krenger kraftig over. Vinden hyler i riggen, regnet pisker og tåka gjør at vi bare av og til såvidt skimter konturen av svabergene i sjøkanten. Radaren viser imidelrtid tydelig hvor land ligger, og vi har gått her før, så vi vet at det er god dybde kloss inntil land.

Det er ikke gjort nøyaktige tidevannsberegninger for dette området, så vi må forholde oss til at strømmen vil skifte ca 1,5 - 2 timer etter høyvann i Longyearbyen. I det vi passerer Kapp Muhry viser det seg at vi har bommet litt på tiden og får 6 knop strøm imot i det vi runder inn i Heleysundet. Det er veldig spesielle forhold her med svært kort "slakke" mellom flo og fjære, noe vi erfarte første gangen. Nå vurderete vi et øyeblikk om vi skulle krysse over sundet mot sør, og legge oss til å vente på strømskiftet bak Kykenthalvøya, men sansynligvis ville vi ikke rekke mer enn å krysse sundet før strømmen snudde.

Ganske riktig, 2 timer etter høyvann i Longyearbyen slakket strømmen brått av og vi kunne fotsette tett inntil land på nordsiden. I det vi kommer inn i det trangeste partiet, der strømmen vanligvis er på det sterkeste, har vi bare en knop eller to i mot, og  er det en enkel sak å ta til høyre i "rundkjøringen" og entre inn i den lange og smale bukta som ender i den trygge ankringsplassen innerst inne.

Vi beregner at strømmen setter sørover kl 11 neste formiddag, så vi rigger oss til med et bedre måltid, og nyter en lang og god natts søvn, med påfølgende sløv start dagen etter.

Neste dag har vinden og regnet gitt seg, men tåka ligger fremdeles tett. Vi siger forsiktig frem fra skjulestedet og i det baugen entrer inn "rundkjøringen" tar strømmen tak og det er ingen vei tilbake. Sikten er fortsatt null, så vi er helt avhengige av radar og kartplotter for å vite hvor det bærer avsted. Vi holder oss midt i sundet på veien sydover og i det vi når Ginevrabotnen avtar strømmen betraktelig. Desverre så holder tåka stand hele dagen, så selv om vi av og til skimter blå himmel over oss, går vi glipp av utsikten mot Barenstøya på vår tur sydover i Storfjorden.

Utpå ettermiddagen er vi rett utenfor Anderssonbukta som ligger på Sydvestsiden av Barentsøya, og vi vurderer å legge oss til her for natten. Fortsatt ser vi ingen ting, men i det vi skal til å sving inn mot land blir vi anropt av "Eliot", som har sett oss på AIS`en. De kan fortelle at de ligger i Sundbukta på sydsiden av Baretsøya, mot Freemansundet, og der er det sol så langt øyet rekker, så vi beslutter kjapt å sette kursen dit.

I det vi runder Ureinskagen og svinger østover mot Sundbukta i Freemansundet, blir vi anropt av Sysselmannen som er ute på inspeksjon. De er 4 stykker som kommer susende i en Polarcricle båt, og to av dem anmoder om å få komme ombord, noe som er bare hyggelig. Det er alltid gode råd og aktuelle nyheter å hente fra den kanten. De gjør seg raskt ferdig med den pliktmessige kontrollen av våpen og papirer, og er ellers interessert i å høre om hvordan turen vår har vært og om vi har sett  mye isbjørn eller annet spesielt dyreliv. Da de fikk se plastsøppla som vi har plukket med oss på veien, fikk skipperen skryt for tiltaket, og de tilbød seg straks å ta det med seg.

Mens 2 var ombord og inspiserte "Gyda" fulgte de to andre hakk i hel med "Munin". Moderfartøyet "Polarsyssel"  lå lenger øst i Freemansundet. Her sees Kapp Lee på Edgeøya i bakgrunnen. 

Det som gjør Svalbard så spennede, er at det ofte kan være kort mellom idyl og dramatikk. "Eliot" hadde kommet til Sundbukta noen timer før oss, så de hadde benyttet det fine været her på sydsiden av øya til å rusle en tur på land. Vi ankret opp ved siden av, og nøt det fine været på dekk da vi fikk se at de var i jolla på vei tilbake. I det de hadde de kommet tilbake til skuta, så fikk vi se en bjørn som kom i jevnt driv bortetter strandkanten (bildet over). Det var helt tydelig at den hadde ferten av noe.

I det bjørnen kom på samme sted som der Frèderic og Bèrènice hadde hatt jolla liggende mens de var i land, dro den frem et kadaver av en død sel som den ga seg til å ete på. Mon tro hvordan den hadde reagert om de fortsatt hadde vært i land, og så hadde gått seg på den på tur tilbake til jolla..?

Men dramatikken var ikke over med dette. Etter middag kom Frèderic og Bèrènice roende over til "Gyda", og vi så for oss en lang og hyggelig kveld sammen. En har alltid masse å snakke om når en møtes slik, det er noe av det aller beste med turseilere. Kong Salomon eller Jørgen hattemaker, vi har alltid felles interesser.

Kvelden ble desverre altfor kort. Som ut av en sekk kom vinden settende. Den økte raskt og gjorde at sjøen ble veldig krapp. Det ble fort klart at de måtte dra tilbake til egen skute, men utfordringen var bare at sånn vinden nå var blitt, var det umulig å ro. Vinden fortsatt å øke i styrke og det var bare snakk om kort tid før det ville bli helt umulig å komme seg tilbake med jolle. Vi ble raskt enige om at de kunne låne vår påhenger, så med "Gydas" Suzuki på hekken lot de det stå til. Med en lett og pålitelig motor gikk det greit å manøvrere jolla mot vinden, og de kom trygt ombord i "Eliot" igjen, selv om de var dyktig våte og kalde etter all sjøsprøyten de fikk over seg.     

Værmeldingene for de neste dagene var trøstesløse for Edgeøya og Storfjorden. Sørvestlig kuling og regn.

Vår tilmålte tid begynte dessuten å skrumpe inn, så vi begynte så smått å følge med værprognosene for overfarten tilbake til fastlandet. Været skulle dreie over på vest om tre dager, og holde seg seg slik ytterligere to-tre dager, noe som ville gi god bør hjemover. Etter det ville det komme flere dager med lite vind. Vi var lite lystne på å skulle kjøre for motor hele veien hjem, så vi besluttet å se den an om prognosen stod seg en dag eller to til.

Langs vestsiden av Edgeøya er det få gode ankringsplasser som gir ly for vind fra vest-sørvest. Vi hadde fått tips om at Habenichtbukta ved Årdalstangen skulle være en bra plass. Sist vi var i området seilte vi forbi uten å egentlig legge merke til den. Nå ville vi finne ut mer, men området er ikke kartlagt. Vi gikk sydover og passeret Hassensteinbukta ca 1nm fra land, til vi var på høyde med innseilingen til Habenichtbukta, og svingt så rett inn i bukta. Her ankret vi på sand på 4 m dybde. "Eliot" som kom etter oss senere på kvelden holdt en litt mer skrå kurs inn mot åpningen av bukta og "fant" en stein på 1 m dybe nordvest for åpningen (rød pil).

"Gyda" har foroverseende sonar og kunne derfor snike seg litt lenger inn enn "Eliot" våget seg, etter møtet med steinen. Selv om bukta har åpning mot vest, merket vi lite til sjøen som den sørvestlige vinden bygget opp utenfor.

Området på nordsiden i bukta, mellom der en kan se mastene fra "Gyda" og "Eliot" er fredet og har ferdselsforbud. Vi tok derfor jolla lenger inn i bukta og gikk en fin tur i det gressklede området fra Årdalstangen over mot Hassensteinbukta. Reinsdyrene var som vanlig av det nyskjerrige slaget og kom etterhvert svært nær der vi satt og tok en hvil.

Det samme var tilfelle med en Polarrev som svinset rundt oss. Kanskje var den synderen, for det flotte Smålom paret vi fikk øye på i et lite tjern like ved, hadde bare en kylling med seg. Vanligvis legger de to, noen ganger tre egg. Her er det harde oppvekstvilkår, og reven trenger også mat for å fø frem hvalper.

Været ble etterhvert ufyselig, og vi har aldri opplevd så mye regnvær på våre tidliger turer til Svalbard. Det viste seg at dette var en av de våteste sommerene på øyrgruppen, men med gode klær er det ingen grunn til ikke å være ute, og vi hadde en fin tur i land.

Det viste seg at værprognosen for overfarten stod seg, og vi besluttet at vi ville sette kursen hjemover neste dag. Nå var værfordene rolige så Frèderic og Bèrènice kom over med jolla og leverte Suzuken. Bèrènice varet opp med hjemmelagde flortynne pannekaker, som hun hadde lært å lage av sin bestemor. Med brunt sukker og en skvis sitron over smakte det fortreffelig. 

Vi hadde så mye prat å ta igjen, ettersom det forrige møtet  ble så altfor kort, at vi måtte ta mye av natta til hjelp. Som alltid når seilere samles, ble videre planer, værprognoser og utsikter for best mulig overfart også viet mye tid. De ville bruke et par dager ved Pontongen på Andrètangen helt syd på Edgeøya, før de satte kursen mot fastlandet, mens vi skulle dra neste dag.

Fréderic er blitt en god venn, og med hans planer om mer seiling i nord vet vi at vi helt sikkert kommer til å møte han igjen. Bèrènice var et meget hyggelig møte. Hun hadde aldri seilt på denne måten før og var veldig begeistret over det hun hadde opplevd, så hvem vet kanskje møter vi også henne ved en senere anledning. 

Turen hjem ble etterhvert av det friske slaget, selv om de første 12 timene var heller slakke. I det samme vi var klar av Sørkapp på Spitsbergen kom kulingen settende fra vest, så med to rev i storseilet, 1/2 genoa og stromfokka satt, fosset vi sørover. 3 døgn etter at vi heiste anker i Habenichtbukta kunne vi fortøye ved gjestebrygga i Skjervøy, og begge var vi skjønt enige om at det hadde vært en alle tiders tur.

Tilbake til LOGGEN