PRINS KARLS FORLAND og SMEERENBURGFJORDEN

Denne gangen viste Forlandsundet seg fra sin aller beste side. Sol og blikkstille etter at vi forlot Isfjorden og rundet nordover fra Daumannsodden. Det var sent på kveld innen vi nådde Farmhamna, hvor vi ankret for natten. Eller natt, bildet over er tatt kl 01 etter at en bedre middag nettopp er fortært. Midnattsola, eller døgnet rundt sola som vi kaller den, varmer og lyser opp sommernatta. Et bilde kan på ingen måte rettferdiggjøre opplevelsen...

Sånne stunder veier opp i mangfold for tåke og vindfulle dager

Like fasinerende hver gang en møter disse kollossene. De største veier ca 1500kg

I fjor lå vi noen dager i Ny-Ålesund, og nå bestemte oss for at vi bare skulle stikke innom og toppe opp tankene med diesel og vann. Vi har egentlig rikelig om bord, spesielt med diesel, men synes det kan være greit å ha litt å gå på. Kan jo være at vi treffer på noen som har feilbereget, og trenger noen liter. I det vi ankommer Ny-Ålesund legger også cruisebåten Antigua til. Den støter vi på med jevne mellomrom mye av turen.

Når vi nå en gang var tilbake i Ny-Ålesund fant vi ut at vi skulle ta turen over Kongsfjorden til Peirsonhamna. På sørsiden av Blomstrandhalvøya ligger det unike kulturmiljøet London, på folkemunne kalt Ny-London. Dette er restene etter et gruveanlegg etablert i 1911 av det engelske selskapet Northern Exploration Company Ltd. med Ernest Mansfield som leder. Mineralet som skulle utvinnes var marmor. Marmoren viste seg å være ubrukelig, og blokkene smuldret opp som følge av frostsprengning. Anlegget ble forlatt, og London ble allerede i 1933 betegnet som en spøkelsesby. Da var mye av utstyret og bygningsmaterialene fjernet og tatt i bruk andre steder. Så sent som i 1950-åra ble de fleste bolighusene flyttet til Ny-Ålesund. Tilbake står restene av anlegget man en gang trodde skulle bli verdens fineste marmorbrudd. Minner fra en optimistisk tid. I dag er London likevel den industrielle lokaliteten som har mest bevart av teknisk utstyr fra før første verdenskrig.

Da vi nærmet oss fant vi at et cruiseskip hadde satt i land sin gjester, og det fristet ikke oss å gå i kø med dem, så vi svingte av og satte kurs ut Kongsfjorden.

Foto: L´Embellie

Turen fra Ny-Ålesund og nordover går langs en lang og ugjestmild kyst med bre etter bre som ender ned mot havet. Dårlig med plasser å komme seg unna været langs kysten nordover gjør den til en utfordring når været friskner til. Så mange er breene her at de ga opp og gi dem navn. Så etter at vi rundet Kapp Mitra og setter kursen nordover Sjubrebanken, så kommer breene i tur og orden Førstebreen, Andrebreen, Tredjebreen osv til Sjubreen.  

Været dro seg etterhvert til, og vinden økte jevnt på. Det ble en frisk seilas, og vi fikk en ordentlig kilevink da vi rundet hjørnet av Magdalenehuken på tur inni Magdalenefjorden og Trinityhamna. Vi opplevde det samme i fjor, så klok av skade holdt vi godt klar av land denne gangen, men det hjalp ikke. Juling fikk vi så det holdt. Vinden dro seg plutselig opp i 40 knop og vi sleit med å få redusert seilføringen. Et øs pøsende regnvær kombinert med tåke gjorde sikten lik null, så vi måtte henge over radaren for kunne navigere sikkert. Etterhvert kom vi oss i le bak Gravnesodden og kunne sette anker. Det er slike dager at en kjenner at en lever.

Det gjorde seg med fyr på ovnen og mat i magen etter at skuta lå trygt for anker .

Etterhvert kom også L´Embellie inn og la seg til. Vinden tok bra her inne også, så de satt permanent ankervakt utover natta, mens vi var ute og sjekket i de værste vindkastene. Det er en stor trygghet å ha ordentlig redskap å ankre med, men selv om vi er mer nøye enn mange andre når vi ankrer, så kan en aldri være helt sikker på at en ikke dregger. Spesielt om en får kraftig dreining av vinden.

Siden vi bare er to, så blir det for slitsomt å skulle ha våken ankervakt hele tiden. Vi har to GPS´er ombord som har ankervaktfunksjon og disse hyler og piper om skuta beveger seg utenfor de grensene vi har satt. Den ene av dem har en plotterfunksjon som tegner opp hvordan skuta beveger seg hele tiden. Her ser dere hvordan skuta egentlig dreier rundt ankeret hele tiden, men det er tydelig at vindretningen i hovedsak har vært nordøstlig.

Vi har et anker (55kg SPADE) som er laget slik at det raskt graver seg ned igjen om det trekkes ut av stilling. Dette plotterbildet er et tydelig bevis på at det er en viktig egenskap for et godt anker.

Tidlig på morgenkvisen våknet vi av at det skrapte på skutesiden, og en rask sjekk viste at det var is fra breene innerst i fjorden som hadde blåst utover og lå å gnikket mot skutesiden. Ikke at det utgjorde noen trussel, men lyden er ikke særlig behagelig. Vi hadde solide is-staker som Per Tore Fredriksen i havna hjemme hadde laget til oss, og nå kom de til nytte.

Den største trusselen isen utgjør her i den relativt grunne delen av fjorden er at en større isklump legger seg oppå ankeret på flo sjø. Da kan det, om en er uheldig, bli en utfordring å komme løs igjen senere, når vannstanden er lavere og kanskje ett tonn med is har lagt seg på ankeret.

Vi ble liggende i ro den neste dagen. Vinden dreide, og det stilnet av inne i fjorden, men på yttersia blåste det ennå friskt. Vi hørte på VHF´at båter som trosset været hadde en stri tørn. Det var spesielt to mindre charterbåter på tur sydover, som sleit med stor sjø og mye vind. De skulle levere gjester til avtalt tid og hadde det travel. Vi snakket såvidt med den ene, Artica I, og de fortalte at de hadde ligget fast i isen en ukes tid ved Nordaustlandet. Det var mye is der forstod vi, og skjønte da at det nok ikke ville bli noe av planen vår om nordsiden av Nordaustlandet og Rossøya (Norges nordligste fastlands punkt).

Vi nøt varmen inne og koste oss med god mat og bare sløvet. Av og til var vi ute og sjekket forholdene og så på været som dro forbi på yttersia. Værmeldingene som vi lastet ned viste at fronten var i ferd med å passere og at det var bedre vær i vente. 

Ganske riktig. Neste dag så strålte sola mer og mer utover dagen. Et større cruise skip lå innerst i fjorden og den Skottske båten "Artic Lady" hadde ankret i løpet av natta.

Foto: L´Embellie

Vi har akkurat fått opp ankeret og jobben med å rengjøre det er i gang. Det henger seg ofte på tare og andre sjøplanter i tillegg til sand, leire og mudder. Vi har en kniv som vi monterer på den ene båtshaken og skjærer vekk det som lar seg kutte før det kommer opp til ankervinsjen. I tillegg har vi ei kraftig sjøvannspumpe med slangeuttak i baugrommet som gjør at vi kan spyle ren kjetting og anker etterhvert som det kommer opp av sjøen. Dette sparer oss for masse arbeid med rengjøring av kjettingen, noe som er viktig både for å sikre at den løper problemfritt inn og ut av kabelaret på ankervinsjen, men også for å redusere slitasjen på hele systemet.

Vi motret rolig innover fjorden til Wagonwaybreen og nøt det fine været. For ikke mange år siden hadde denne breen to markerte grusrender på seg, som kunne se ut som en kjerrevei (derav navnet), men nå er disse blitt borte for breen har trukket seg kraftig tilbake de siste årene.

Mangel av nøyaktige og oppdaterte kart blir tydelig. I følge plotteren er vi nå langt inne på det området som tidligere var dekket av breen. Dette er åpenbare bevis på hvor raskt tilbakegangen av breene skjer.

Vi heiste seil og sèg ut fra Magdalenefjorden, rundet Knattodden før vi passerte forbi den nedlagte fangststasjonen Bjørnhamna. Der måtte vi ha hjelp av begge dieseldyrene til å komme oss gjennom Sørgattet mot tidevannstrømmen som kom settende med 4-5 knop imot, før vi til slutt svingte nordover i Smeerenburgfjorden.

Rett innenfor Sørgattet møtes Smeerenburgfjorden og Bjørnfjorden og vi kunne nyte dette fantastiske området i strålende sol. Hele området for oss selv, sammen med den Franske båten og et forskningsfartøy fra Norsk Polarinstitutt, som lå for anker inne i bunnen av Bjørnfjorden. Å skli lydløst fremover for fulle seil, i en så vakker natur, må bare oppleves.

L`Embellie lå foran oss i løypa, på tur inn til Virgohamna. Vi deride mot østsiden av fjorden og speidet jevnlig langs sjøkanten med kikkerten. Her er det ikke uvanlig å se isbjørn. I det vi er på høyde med Sverdruppynten, midt i fjorden, så kaller L`Embellie oss opp på VHF en. De har fått øye på en bjørn i vannkanten ved innseilinga til Virgohamna.

Bjørnen hadde tydelig tenkt seg over fjorden, men syntes nok kom i veien, så i stedet lot den som den var svært så opptatt med noe i vannkanten. Sto på hodet i vannet og lagde tilsynelatende masse ablegøyer. Da vi svingte unna la den på svøm med en gang. Det var veldig overraskende å se hvor fort den svømte. Det gikk i jevn fart utover fjorden, og ombord var vi begge skjønt enige om at fra denne dag var det slutt på å ro jolla, annet helt korte strekk.

Etter at den hadde kommet godt i gang med svømmingen svingte vi mere mot den i håp om få noen fine bilder, men det ble fort tydelig at den ble stresset av at vi kom innpå bakfra, så vi svingte unna og holdt god avstand. Den hadde stø kurs mot land på østsiden av fjorden og vi svingte etterhvert unna vinden og satte kurs videre mot Nordvestøyane.

På nordsiden av Spitsbergen. Stø kurs østover mot Woodfjorden, hvor vi passerer innseilingen til  Raudfjorden. Her ser en tydelig innlandsisen som mellom de takkete fjellene brer seg innover Alberdt I land. Vi hadde god bør for fulle seil, skuta gikk som en drøm og igjen kunne vi bare la tanken fly og nyte de brutalt vakkre arktiske naturen. Vi passereri Reinsdyflya og svinger inn Woodfjorden. Her får vi vinden midt i mot, og må vekke diseldyret for å nå frem til den spesielle og trygge Mushamna.

Her kan se flere bilder