Ny-Ålesund
På turen nordover leste vi boka til Monica Christensen om Kings Bay saken. Det gjorde det jo bare så utrolig spennende å komme hit til Ny-Ålesund hvor dramaet utspant seg.
Som følge av gruveulykkene, med den siste store i 1962, ble gruvedriften her nedlagt i 1963. Nå er det for forskere fra mange forskjellige land som råder grunnen her.
Kings Bay Kull Compay, som eier Ny-Ålesund har sørget for oss seilere ved å anlegge ei flytebrygge på innsiden av hovedkaia. Her er det mulig å få både strøm, vann og diesel om ønskelig. Vi kom på fredag og utover helgen kom det flere båter innom.
Vi var veldig nysgjerrige på å finne de stedet der dramtikken utspandt seg i 1962, Estergruva, så selv om været på lørdag hadde blitt av det fuktige
slaget la vi i vei på oppdagelsesferd. Første stoppested var bautaen som er reist over alle som har mistet livet i gruvene her.
Ikke mindre enn 84 mann!
På mange vis var det trist å se hvordan hele området der de forskjellige gruveinngangene og konstruksjonene stod, nå er revet og bare ligger igjen som skrot, men
på en annen side var det vel slik man tenkte før. Riv skjiten når det ikke er i bruk. En viss fare ville det jo også innebære om det stod åpent og tilgjengelig.
Bildet under er tatt fra området der den siste ulykken skjedde, og i forgrunnen er restene etter gruvenedgangene og tippene.
Det var spesielt å stå her oppe og vite at fortsatt så ligger det 11 mann dypt inne i fjellet her. Nattskiftet som var nede i Ester gruva den sjebnesvangre
kvelden bestod av 21 mann. Alle omkom. Senere ble 10 av dem funnet og bragt opp i dagen, og senere sendt hjem til sine respektive hjemsteder hvor de
ligger begravd, men 11 er altså aldri funnet. De lå så dypt nede i gruva at det ble for risikabelt for hjelpemannskaper å prøve å få dem ut. Etter at
redningsaksjonen ble avsluttet, ble gruva fyllt med vann. Nå regner man med at det meste av gruveganger er rast sammen og det hele har forseilet seg selv.
Vi fant noen få konstruksjoner som ennå sto sånn nogen lunde. Her ei varmehytte som står ved foten av Zeppelinfjellet, og ei bru litt lenger nede.
Ny-Ålesund har vært utgangspunkt for flere forsøk på å nå Nordpolen og andre arktiske ekspedisjoner, blant annet Roald Amundsens og Lincoln Ellsworths
ferd med flybåtene N 24 og N 25 i 1925, luftskipet Norge i 1926 og Umberto Nobiles ferd i 1928 med luftskipet Italia.
Roald Amundsen har sitt eget minnesmerke her i Ny-Ålesund. Huset han bodde i mens han forberedte sine ekspedisjoner står fortsatt, og ikke
minst den store masta som luftskipet Norge var forankret i når den lå her før turen over Nordpolen.
Ny-Ålesund er i dag først og fremst en forskingsbase, men det var også hektisk bygge og restaureringsarbeide på de forskjellige bygningene.
Selve bebyggelsen bar preg av mange nye bygninger samtidig som mange av de gamle husene bli tatt vare på, og det virket som det var skikk
på det meste her. Dette er tross alt verdens nordligste permanente bosettning med sine ca 30 overvintrende.
Fordi stedet ligger så langt mot nord i Arktis er det ovedsakelig miljø og klimaforskning som foregår her, men også andre har funnet det
formålstjenlig å legge forskningen sin hit. Denne Nederlandske unge damen gjetet en liten flokk Kvitkinngås kyllinger for å forske på kyllingenes ernæring
og hva de foretrakk å spise.
Noen unge forskere hadde nettopp ankommet og det forgikk en eller annen badesermoni i den forbindelse. Etter dialekten å høre var de fra mage
forskjellige land. Å bade med isklumper fra breene rundt er nok en opplevele av det eksotiske slaget for noen og enhver.
På lørdagskveldene var det samling i det gamle mellageret som nå var omgjort til kafè og pub. Her ble det folksomt med god stemning utover kvelden.
Nordsyssel, Sysslemannens båt kom innom på besøk for aller siste gang. En ny Sysselmannsbåt er under bygging og skal etter planen settes i drift
tidlig neste sommer.
Ikke alle bruker båt av expedisjonstype når de farter rundt her oppe. Dette var den ene av to kaninknusere (cabincruisere) vi så på hele turen,
og paret som eide denne båten, Tommy og Urika var fra Longyearbyen. Vi ble så vidt kjent med dem, og de viste seg og være svært erfarne på ferdsel
rundt omkring på hele Svalbard, sommer som vinter. De var meget hyggelige, og på lørdag ettermiddagen hadde vi dem om bord for et glass vin før middag.
Da fikk vi servert masse nyttig informasjon og ikke minst dramatiske, men også komiske bjørnehistorier. Vi lo så tårene trillet da Ulrika levende fortalte om
bjørnebesøk da hun lå oppe på et hyttetak og sov. Det var ikke åpenbart hvem som ble mest redd, hun eller bjørnen.
Vi ble liggende i Ny-Ålesund til mandag formiddag. Da fortsatte vi turen nordover, og neste stopp ble Magdalene fjorden og Trinityhamna.
Se flere bilder fra Ny-Ålesund her: