Bjørnøya

Kvalrossbukta

Etter drøye to døgn med tre timers vakter var det godt å kunne finne køya og sove så lenge vi ville. Furuno'n tok ankervakta og passet godt på, så vi sov trygt. Med bare oss to om bord er vi helt avhengig i å stole på en elektronisk ankervakt.

Det er ikke mulig å holde det gående over tid med våken ankervakt, og siden vi bare har hatt gode erfaringer med SPADE ankeret, så var det med stor grad av trygghet vi lot Furuno´n ta ankervakta. På bildet til venstre under ser en tydelig hvordan skuta svinger i vinden, samtidig ser en med en gang om en er i ferd med å dregge ut av posisjon.

Vi har to elektroniske dubbeditter som vi gir litt ekstra oppmerksomhet når vi ligger for anker. Foruten den nevnte ankervakta er vi veldig glad i Barografen som viser trenden i lufttrykket. Store og raske endringer her forteller om endringer i vær og da spesielt vindstyrken. På bildet til høyre ser vi at trykket har økt jevnt de siste to døgnene, altså er en endring i været på gang. Luftrykket er i øyeblikket, kl 19:32, 1017 mhg. I tillegg så viser den også batterispenningen på forbruksbanken, helt nede til høyre i bildet, denne gangen på 25,2Volt.

Faller den under 24,5Volt må vi lade. Normalt er det vindgeneratoren som sørger for vedlikeholdslading, men det avhenger jo av at det blåser tilstrekkelig. Den må ha minimum 12 knop vind (laber bris) for at ladingen skal bli effektiv.

Vind fikk vi etter hvert rikelig av. Utover kvelden og natta økte det jevnt på. Med vindretning fra nordvest lå vi trygt for sjøen som gikk grov på yttersida, men vi merket godt til vindrossene som kom jagende over fjellene fra vest.

Utpå neste dag begynte været å ruske seg ordentlig til. Hver kveld kl 24 sender Bjørnøya Meteo ut værvarsel på 17.570Mhz på mellombølgen, og de meldte sterk vind fra NV med kuling de neste dagene. På bakgrunn av dette besluttet vi å bli værende inntil vinden roet seg. Det passet oss egentlig helt fint for vi hadde lyst til å se litt av øya når vi først var her.

Med økende vind utover natta var det ikke lett å sove når båten rusket så kraftig på seg. Neste dag bestemte vi oss for å bli ombord og la besøk på land vente til vi så hvordan skuta, eller retter sagt ankerfestet, tålte de kraftige vindrossene. Det blåste friskt med 35 knop i kastene. Midt på dagen bestemte vi oss for å  skifte ankerposisjon for å ha bedre rom til å svinge i den strie vinden. Vi la ut drøyt 60 m kjetting og testet festet ved å kjøre begge motorene for fullt akterover. Skuta rikket seg ikke, så vi følte oss rimelig sikker på at dette ville holde. 

Men dramatikk skulle det bli. Grytidlig på søndag morgen kom en Nederlandsk seilbåt inn i bukta. De hadde hatt en slitsom overfart fra fastlandet fikk vi høre senere, og nå hadde de tydelige problemer med å få ankeret til å sitte i den sterke vinden. Etterhvert virket som de omsider fikk kontroll, og alle mann forsvant under dekk.

Et par timer senere, da vi tilfeldigvis stakk nesen ut for å sjekke forholdene, oppdaget vi at ankeret deres hadde mistet festet og at de var i ferd med å

drive på noen skjær like ved. Drev båten på skjæret kunne den bli stygt ødelagt.

Vi heiv oss rundt og anropte dem på VHF´en, gjentatte ganger, uten å få svar. De var slitne etter overfarten og lå og sov. Det hele begynte å bli ganske

dramatisk for de drev stadig nærmere skjæret. Med kraftig strøm og sterke vindkast kunne det fort bli en alvorlig situasjon om de fikk båten ødelagt.

Her var det bare å klemme til og sette alt inn på å få oppmerksomhet. Vi fyrte av to kraftig knallskudd og sendte nødsignal på hornet vårt,

(kraftig tute som vi har montert opp i masta) i håp om å alarmere dem. I aller siste liten reagerte de, og etter noen svært hektisk minutter, for dem,

fikk de kontroll og kom seg tilbake inn i bukta.

Vi var godt fornøyd med at vi hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje. Det viste seg at skipperen om bord hadde med seg folk på charter tur,

og det var første gang så han var så langt nord og tydeligvis ikke helt inneforstått med forholdene her, noe endel av utstyret deres også bar preg av.

Ikke lenge etterpå ble vi anropt av KV Nordkapp. De lå oppe på nordøst hjørnet av øya, og hadde hørt oss rope på Nederlenderne på VHFén. Nå ville de vite

om situasjonen var under kontroll. Vi kunne berolige med at alt nå så ut til å være greit. Vi hadde en hyggelig prat med vakthavende og fikk referert den

siste væroppdateringen som de hadde. Den bekrefet varslet fra Bjørnøya meteo sist natt, om fortsatt stri vind fra nordvest og at dette så ut til å ville holde

seg et par tre dager.

Slike værvarsel for flere dager hadde ikke vi, siden det ikke er noen mobildekning her i ødemarka og derfor heller eller ikke tilgang til internett. Bjørnøya Meteo

melder bare for ett og ett døgn, og før avreise hadde ikke kapteinen fått skikk på nedlasting av værinformasjon via satelittelefon, men nå var det bare å

krumme nakken over pc´n.

Med orden på data tingene ble det også mulig og sende og motta mail hjemmefra. Det er alltid artig å kunne dele opplevelser, men den trege hastigheten

på satelittelfonen gjør det umulig å sende bilder, noe som ville vært ekstra morsomt når en er slik langt unna folkeskikken.

Etterhvert så dreide vinden mer over på nordlig retning og det ble fredeligere inne i bukta. Vi pumpet opp gummien og tok turen i land.

Nå fikk vi anledning til å rusle litt rundt på sydspissen av øya. Det er egentlig ikke så mange som opplever å sette sine bein på Bjørnøya,

for det går ingen "turist-ruter" hit. Det er bare mannskapene på meteo stasjonen, noen forskere fra Polarinstituttet, mannskaper på kystvakta og

seilere som oss som kommer seg i land her.

Flott natur og masse fugler. Her kan vi rusle ubekymret rundt omkring for det er flere år siden sist det er sett isbjørn her. Det er årevis siden isen lå rundt øya,

eller at det har vært drivis her vinterstid. Derfor er det heller ingen isbjørner her. Vi så ihvertfall ingen. Vi valgte imidlertid å ta hagla med sånn i tilfelle,

for i følge Syselmannes direktiv for ferdsel på Svalbard, inkludert Bjørnøya, er det påbudt med våpen utenfor bebygde områder, og Bjørnøya kan neppe kalles bebygd.

Inne i bukta finnes restene etter en hvalstasjon som var i drift fra 1903 til 1908. Over alt kan en finne slikt "skrot" etter tidligere aktiviteter.

I dag er dette å betrakte som fortidsminner og må ikke flyttes eller fjernes. Det var virkelig spennende å rusle rundt å se på gjenstandene og drømme seg litt bort.

Mon tro hvordan det så ut her når aktiviteten var på det høyeste? Mye var på eksperiment eller forsøkstadiet. Man kom seilende nordover tidlig på sommeren og

utforsket alle muligheter for å utnytte resursene som fantes i området. Hovedsakelig jakt og fangst på hval, hvalross og sel, men vi fant også spor etter bergverk.

Selv om naturen ved første øyekast kan virke gold og ensformig dukket det stadig opp frodige fargeklater

Skipssjefen på KV Nordkapp kom innom på besøk i en Sjø-Bjørn (hurtigående redningsbåt som de har ombord), etter at han og noen av mannskapet

hadde vært inne ved land og dykket. Han og skipperen på Gyda er kolleger om enn i hvert sitt element, og hadde sitt å snakke om.

Dykkerne hadde fanget en liten torsk som vi fikk overta, og den ble raskt ekspedert som tilskudd i kveldens fiskesuppe.

Vi ble liggende 4 dager i Kvalrossbukta. Vi hadde veldig lyst til å besøke stasjonen på nordsiden, men siden det ikke er noen lun havn i det

området når vinden står på fra nord måtte vi slå det fra oss. Siste dagen vi lå i Kvalrossbukta kom en annen norsk båt og ankret opp.

På stranda, etter en tur på land, traff vi på to fra den norske båten, og det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi nærmest var for naboer og regne.

Øyvind og Torild, med skuta Duen II, er hjemmehørende på Senja. De inviterte på bacalao laget på hjemmelaget klippfisk senere på kvelden, og vi tok

på oss å stå for rødvinen. Det ble en trivelig kveld med et nydelig "herremåltid" (selv om det var tre damer ombord).

De var hele 5 stykker, og nå var de på tur hjem etter å ha vært nordover til Ny-Ålesund. De hadde det passe travelt med å komme hjem, for det

festivaldager i Skrålsvik på Senja, så ikke før var vi gått fra borde, så heiste de seil og satte kurs mot Norge. 

Senere, på turens nordligste ankerplass, fikk vi igjen glede av klippfisk fra Duen II :-)   

Vi besluttet å dra tidlig neste morgen. Vinden hadde dreid over på vest og spaknet noe, så det var på tide å sette kurs mot Spitsbergen,

som er den største øya i øygruppen som kalles Svalbard. Den ligger på vestsiden, med bare Prins Carl Forland lenger vest. Vi sikter på å seile

mot Hornsund, den sydligste fjorden som går innover i landet. Utpå kvelden passerer KV Nordkapp forbi, de skulle hjem til Norge og bytte mannskap

og vi starter med å gjøre sjøklart, og entret køya tidlig for å være uthvilt til seilasen nordover som normalt tar et par døgn.