STORFJORDEN og EDGEØYA

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

I bukta nord for Dolerittneset, på nordvest siden av Edgeøya ligger Kapp Lee stasjonen med en karrakteristisk rund hytte som ble kalt "karusellen".

Gyda og "Milestone" for anker utenfor Kapp Lee stasjonen. Som så mange steder på østsiden er det lang-grundt. "Milestone" hadde kommet nordfra grytidlig på morgenen etter å ha seilt hele natta sydover fra Hinlopen. De hadde gått på østsiden av Barentsøya og kom inn i Storfjorden via Freemansundet og unngikk på den måten strømmen i Heleysundet.

Vi ankom etter ei humpete natt i Sundbukta. Det er en god havn når været står på fra nord, men vi fikk det litt fra alle kanter og dermed var rullinga i gang, så vi var ganske møre i kroppen.

Da gjorde det godt å komme i land.

Flere plasser på Edgeøya er det kjente liggeplasser for kvalross. Bukta nord for Dolerittneset er en av dem, noe alle knoklene etter nedslaktingen av dyra tydelig viser. Dalen bak stasjonen er gresskledd og fin. Det skal være ca 2500 reinsdyr på Edgeøya, noe som helt sikkert skyldes de gresskledde dalene som finnes her. 

Vi nøt dagen og ruslet rundt omkring i den flotte bukta. Meterolygen antydet NV vind, godt forsynt som vi var av Sundbukta, bestemte vi oss for å sjekke ut om det gikk å finne en brukbar ankrings plass på Jakimovicøyane. Utpå ettermiddagen satte vi så kursen nordover igjen.     

Det er grundt i området rundt Jakimovicøyane, men kommer en fra syd er det ei renne med god dybde helt inn i bukta. Vi sjekket først ut den lille vika mot øst, midt på øya, og den hadde god dybde helt inn til land, men den var trang og ga for lite rom til å svinge på. I nøden osv... hadde vi kunnet lagt fortøyninger til land for å hindre svingingen, men lot det være. Vi gikk litt lenger nord på øya, og ankret i bukta. Her var det god dybde og solid holdebunn.

Været strålte så vi nøt kvelden og glemte helt å ta bilder av stedet.

Det er drøyt 40 Nm ned til Russebukta fra Jakimovicøyane. Discobukta og hele vestsiden av Edgeøya har heller dårlig med beskyttete ankringsplasser om været skulle komme fra N-NV. Meterolygen hevdet fortsatt at vinden skulle stå fra NV de neste dagene, så vi fant det mest hensiktsmessig å sette kursen sydover og satse på å komme oss i le av Kvalpynten og inn i Tjuvfjorden sydvest på Edgeøya.

Dagen viste at vinden holdt seg spak og for det meste fra vest. Det hadde blitt kveld da vi kom ned mot Russebukta. Like syd for denne ligger Ekrollhamna, som i "Cruisehåndboka for Svalbard" står benevnt som ei trygg havn. Selv om vi ikke hadde den foroverseende sonaren i orden så fant vi ut at vi måtte prøve å ankre der. Det var så godt som vindstille og flatt hav, så vi hevet kjølen slik at vi bare stakk 1,5m dypt og snek oss forsiktig inn fra nord mellom Bjørneholmane og Terneøya. Ekkoloddet viste stadig mindre dybde, og med skipperen som utkikk i baugen svingte vi forsiktig inn mot et fint og beskyttet område. Her ville det være ideelt å ankre.

Det ble fort grunnere, og på det trangeste mellom øyene i nord var det bare 2m dypt. Vi håpet at det var en sandbanke i åpningen og at det skulle bli dypere igjen på innsiden, men det da ekkoloddet viste 1,7m var det bare å rygge seg ut samme veien som vi kom inn.

Samme nedslående resultat ble det da vi forsøkte oss fra vest også. Det er mulig det finnes ei renne inn i Ekrollhamna, men uten sonaren var det ikke mulig for oss å finne den.

Habenichtbukta som ligger litt syd for Ekrollhamna kunne være et alternativ, men der er det ilandstigningsforbud, og uten dybdeangivelser i sjøkartet fant vi at det fort ville ta ennå et par timer å komme seg inn der, og ankringsforholdene kjente vi ikke til. Midnatt var forlengst passert så det var på tide å ta kvelden. Siden været var så rolig svingte vi østover tilbake til Russebukta og ankret der for natten.

Belønningen ble nattatannpuss i en nydelig kveld med havblikk og et fantastisk lys. Midnattsola er merkbart lavere på himmelen nå.

Neste dag fortsatte med nydelig vær og vindstille, så dieseldyret måtte stå for fremdriften når vi satte kursen sydover. Vi sløvet og bare nøt tilværelsen. Med bare en motor på økonomifart er det ikke mye støy ombord. Skipperen står som vanlig for hjemmeproduksjonen, mens kapteinen holder utkikk.

Dette er karakteristiske formasjoner man ser mye av på Edgeøya. Her passerer vi Årdalsnuten som strekker sydover til Kvalpynten.

Etter å ha rundet Kvalpynten settes kursen mot Andrèetangen. Vinden forbarmer seg over oss og gir et lite puff i genuaen såpass at vi øker båtfarten med et par knop. Foran oss ser vi Tjuvfjordhorga med Negerdalen, Negerfjellet og Edgeøyas sydligste punkt, Negerpynten. Negerfjellet består for det meste av svart skifer, derav navnet.

For en del år tilbake leste skipperen boka "Isbjørnlandet" av Birger Amundsen. Han har ferdes som feltarbeider på Svalbard i mer enn 20 år og har utallige opplevelser med isbjørn.

En sommer han var stasjonert i hytta på Andrèetangen fikk han nær kontakt med en morløs isbjørnunge som han kalte "Bamsetasen", og den er gjenomgangstema i boka.

Siden boka ble lest har skipperen alltid hatt en drøm om å komme nettopp til Andrèetangen for å oppleve området der historien utspant seg, med hytta, kvalrossene på standa og kanskje til og med "bamsetassen".

Vi sèg sakte inn mot Pontongen, og stranda ved hytta. Inne på land lå en flokk kvalrosser, og vi kastet anker og lot skuta ligge i ro for å sjekke ut forholdene. I stedet var det vi som ble sjekket. Ikke før hadde skuta lagt seg til ro så kom 4 velvoksne dyr bort og inspiserte oss.

Vi fant snart ut at det ikke var så bra ligge her. Strømmen i sundet mellom Pontongen og Galleriholmen økte jevnt i takt med tidevannet, som var på tur ut, og en god del stein kom etterhvert til syne ganske nære der vi lå. Når strømmen snudde ville vi komme i konflikt med disse. Helt inne ved Pontongen kunne vi ikke ligge uten å komme for nær kvalrossene.

Det var bare å flytte seg på andre siden av sundet. Vi fant en god plass på nordsiden av Delitchøya. Etterhvert fant vi også ut at det er en brukbar ankringsplass i åpningen mellom Delitchøya og Zeiglerøya.

Spent og forventningsfull står endelig skipperen på Andrèetangen. Været er på sitt aller beste. Det er sent på kveld, men med midnattsola mitt i fleisen er det bare å gi seg over og nyte tilværelsen.

I bakgrunnen skimtes hytta, og vi kan tydelig høre en flokk kvalrosser som ligger borte ved pynten og snorker.

Vi ruslet rolig rundt dyrene, som ikke leet på et øyelokk, og satte oss oppe på steinryggen på østsiden av hytta med god oversikt over kvalrossene og Bjørnbukta bak oss. Så langt vi greide å bedømme var det ikke hundyr i flokken, i hvertfall ikke med kalver. Igjen var det om å gjøre å ha oversikt. Vi var sikre på at det var bjørn i området, selv om vi ikke så noen akkurat nå.

Flokken var på ca 60-70 dyr, men mindre grupper kom og gikk til stadighet. For det meste lå de rolige med sine sedvanlige snorke og prompe lyder, men med ett kunne noen dyr "reise seg opp" og brøle så det hørtes lang lei. Det virket for oss som det var markering av styrke og posisjonering i hirearkiet som foregikk.

Forskere overvåker tydeligvis stranda og kvalrossflokken.

Hytta var åpen, så vi kikket inn og skipperen fant hytteboka som ble behørig sjekket. Boka viste at det var en stund siden noen har bodd i hytta, selv om det var tydelig at noe arbeid var utført inne.

Vi fant at det var hull i taket ute i gangen, så det går vel ikke lenge før en bamse tar seg inn den veien, noe vi bemerket i vår ferdselsrapport til Sysselemannen, så vi får håpe at det blir utbedret før vinteren setter inn.

Vi fant også interessante opplysninger om opprinnelsen av hytta skrevet inn i hytteboka. Disse opplysningene er helt forskjellige fra det som står i "Cruisehåndbok for Svalbard"; På Andréetangen innenfor Ziegler- og Delitschøya står en hytte som ble oppført av Henry Rudi i 1946.

Vi har sendt Polarinstituttet og redaktør Bjørn Fossli Johansen en mail med bildet over for å gjøre dem oppmerksome på dette, men vi har ikke hørt noe fra dem.

Etterhvert kjennes det i magen at det lir langt på dag(natt). Det nærmer seg midten av august og midnattsola er merkbart lavere over horisonten. Lys og stemming er magisk, og vi trekker tilbake til skuta hvor vi nyter tilværelsen med fyr på grillen. Hvilken dag og for en opplevelse... Det er bare umulig å beskrive hvor vakkert og utrolig dette er. Ikke en sjel å se, bare oss og naturen....

Maten nytes ute i cockpiten. Mette og velfødde prøver vi å la inntrykkene etter en lang dag feste seg. Vi er begge skjønt enige om hvor heldige vi er. Dette er ikke mange forunt å oppleve.

Mens vi sitter slik kommer en gjeng unge kvalrossgutter (de korte støttennene avslører dem) forsiktig svømmende. De har med seg en eldre onkel som anstand, for dette er tydelig nifse greier. Av og til står de høyt i vannet og kikker skeptiske på oss, for i neste, nærmest som vettskremte rase bakover og forsvinner i vannet, før de igjen dukker opp enda litt nærmere. De klynger seg tett sammen og prøver å hente mot til å komme litt og litt nærmere for hver gang. Vi sitter på rekka og storkoser oss, hvilken underholdning.

Når kapteinen trekker frem i baugen med kamera blir det oppstyr og de flykter i tilsynelatende vill panikk, men dukker straks opp igjen. Dette er tydeligvis veldig spennende for dem...

Etterhvert har de fått stillet nyskjerrigheten og trekker utover i Tjuvfjorden.

Stilheten senker seg, og vi er trøtte. Det er langt på natt, men med sånne dager opphører følelsen av tid. Vi snakker om hvor utrolig heldige vi er som får oppleve dette. Alt er bare helt perfekt, og vi kjenner at det er godt å leve. Dette blir vanskelig å toppe..

Så med ett skjer det som bare ikke kunne være mulig, skipperen nærmest gisper,...bamsetassen... 

Som ut av intet ser vi den komme ruslende langs sjøkanten på Delitchøya. Når den er på det nærmeste, kanskje 100m unna, stopper den opp og står lenge og myser over mot oss. Det henger sikkert igjen duft av grillribbe i lufta... Etterhvert trekker den over på andre siden av øya, men dukker like etterpå opp i strandkanten ut mot sundet og legger på svøm, først rett mot oss, før den dreier av og setter kursen over sundet mot kvalrossene, om enn på god avstand.

En stund håper vi at den skal prøve seg mot flokken, da ville vi hatt orkesterplass, men den har nok vært ute en vinterdag før denne bamsen, for i det den når strandkanten kikker den bare lengselsfult etter all den deilige maten som ligger og velter seg, og rusler rolig nordover, etterhvert ut av syne for oss.

Vi stod lenge helt stille, og kunne bare ikke tro det. Turens udiskutable høydepunkt....

Isbjørn klarer bare skjelden å ta voksne friske kvalross på land. Kvalrossen kan faktisk være en reel trussel for en angripende bjørn den da de forsvarer hverandre i flokk. Med støttennene kan de skade en angriper stygt. I sjøen er bjørnen vanligvis sjanseløs for kvalrossen er vesentlig kjappere enn den i vann.

Fra Andrèetangen mot Tjuvfjordlaguna og Schneiderberget til høyre. Vi tok gummien og cruiset over på blikkstille hav. Det var en utrolig opplevelse å ha hele denne fantastiske naturen helt for oss selv. Ikke en sjel å se..

Dagen etter, traff vi et filmteam som hadde hyrt ei fangstskute med mannskap på jakt etter å filme isbjørn som jaget kvalross, og de kunne fortelle at Tjuvfjordlaguna var åpen, og at breen som ligger der har kolabert inne i laguna. Det skulle vi gjerne ha sjekket ut men gummien vår er for spinkel og motoren for liten til at vi kan gi oss i vei på så lange utflukter. 

Vi blir på Andrèetangen et par dager og med gummien tar vi oss så langt unna Gyda som vi tørr i vår spinkle farkost. Det blir fort langt å ro hjem om en skulle være uheldig å drepe propelleren eller havarere motoren, og vi er ikke videre lystne på å treffe på en svømmende isbjørn eller kvalross om vi skulle være uten motor, så vi velger å holde litt igjen på lengden av utfluktene, men det masse å se og finne uansett hvor vi beveger oss.

             Her et plyndret ærfuglreir. Stor sjanse for at det er bamsen som har klart å overraske ærfuglen på reiret.

I sundet mellom Zeiglerøya og Delitchøya er det mulig å ankre, men det blir for grundt  inn mot det smaleste partiet. Tjuvfjordhorga og Negerfjellet i bakgrunnen.

Fangstskuta med filmteamet lå for anker på nordsiden av Zeiglerøya og ventet på om det skulle dukke opp en bjørn som var sulten nok til å prøve seg på kvalrossflokken på Andrèetangen.

Vi derimot, måtte tenke på overfarten tilbake til fastlandet. Tiden begynte å renne ut for oss, så vi sjekket værmeldingene nøye for dagene fremover. Alle prognoser tydet på relativt svak sydlig vind. Vi hadde godt med diesel ombord så det bekymret oss lite, men vi skulle gjerne slippe å kjøre for motor hele veien.

Turen rundt Svalbard hadde gitt mange flotte opplevelser og inntrykk. Naturen var som forventet, majestetisk, lunefull og uforutsigbar. I det ene tett tåke, piskende vind, regn og snøvær, i det neste blå himmel, vinstille og netter med en majestetisk midnattsol høyt på himmelen.

Det er en helt spesiell opplevelse å være så langt unna folkeskikken, og vite at vi ofte er platt mutters alene i mils omkrets. Ting må fungere, og en må gjøre alt en kan for å unngå å havne i uheldige situasjoner. Her er det langt og lenge til hjelpen kommer, men så er det også nettopp dette som gir en slik tur den ekstra dimmensjonen. Det er rett og slett vanvittig spennede.

Været viser ingen tegn til endring, og meterolygen gir oss heller ingen håp om vind, så vi beslutter å la dieseldyret starte turen. Vi bruker dagen til å gjøre skuta ship shape og klar for overfarten. Gummien pakkes ned, og stues i baugrommet, rigg og motorer sjekkes og nedenunder pakkes alle løse gjenstander vekk, grab-baggen pakkes og klargjøres og termokanna fylles med varmt vann. Utpå ettermiddagen er vi klar. vi spiser et solid og godt måltid mens vi legger en grovplan for overfarten. Vi lar maten synke en times tid, og så er vi i gang med å hive kroken ombord og komme oss avgårde.

Det er deilig å kjenne på at alle rutiner sitter. Klargjøring, hvem gjør hva når, og  vips så står vi begge i cockpiten med vestene på, motorene i gang og alt er klart. Skippern håndterer skuta, mens kapteinen får kroken ombord og tjorer denne ned slik at ankeret blir liggende i ro i tilfelle vi skulle få grov sjø over dekk på overfarten. Når kapteinen igjen retter ryggen og kan la blikket følge horisonten, har vi passert sundet mellom Pontongen og Galleriholmen og vi er på vei sydover mot Negerodden.

Det er sent på ettermiddagne når vi motrer ut i sundet ved Andreètangen. Vi tenker å gå ut ved Negerpynten og videre sørover mellom Halvmåneøya og Menkeøyane. Kveldssola er tydelig mye lavere på himmelen nå, enn da vi kom til Svalbard, og det svakt rød-brune lyset setter en nydelig farge på tilværelsen. Med bare en motor i gang på økonomifart holder vi 5,5 knop og det er behagelig å være ombord. Autopiloten styrer, og vi sitter begge i cockpiten og nyter.

I det vi nærmer oss Negerpynten får vi øye på noe opp i fjellsiden. En tydelig hvit flekk som beveger seg.

En sulten isbjørn har klatret opp under skrentene der fuglene hekker i hopetall, og støvsuger nå området for fuglereir den kan plyndre.

Det er veldig bratt der den står, men med "firehjulstrekk" kommer den tydeligvis opp. Vi slakker av og svinger inn mot stranden nedenfor. Håper på noen flotte nærbiler, men det ble vi snytt for. Det er veldig grunt innover mot land, så vi kommer ikke nærmere enn et par hundre meter. Når dybdemåleren viser 2 meter gir vi oss, og legger oss til å drive. Nede på stranden litt lenger sør ser vi noe hvitt som må være bjørn, det er ganske stort, kan det være to unger..? De ligger i såfall helt urørlige...

Når vi passerer ser vi at det er en stor bjørn som ligger rett ut på magen og sover. Den våkner til og løfter såvidt på hodet og kikker på oss, før den igjen senker hodet og legger seg til for å sove videre. Ingen grunn til å ødsle med kreftene. Det må være mye slit for lite for en sånn stor bamse å klatre rundt her, i håp om nå tak i noen usle små fjærkre.     

Vi passerer Edgeøyas sydligste punkt, setter kursen mot øst og ikke lenge etterpå passerer vi forbi Menkeøyane og kan sette kursen direkte mot fastlandet, Skjervøy i Troms. Vaktrutinene settes, og vi motrer inn i natta. Når vi snur oss ser vi Edgeøya sakte forvinne mer og mer, Vi kan skimte fjellene på Sørkapp en god stund, men til slutt er det bare hav rundt oss på alle kanter.

Utpå natta kommer det såpass med vind at det fyller seilene og vi motorseiler i jevnt 6,5 knop. Enn så lenge er sikten god og vi kan skimte Hopen. Med denne kursen vil vi passere ganske nært. Vi vurderte om vi skulle gå i land, slik at vi kan si at vi har vært på øya, men etter en kort rådlagning ble vi enige om at den type turisme er forbehold  Japaneserne. Vi er her, men seiler bare rolig forbi. Vi hører gutta på stasjonen prate på VHF`en. Spiller ingen rolle at det er midt på natta, det er jo lyst som på dagen, så de driver å sjauer med en lettbåt etter hva vi forstår fra samtalen dem imellom

Hopen er en lang og smal øy, uten gode havnemuligheter. Med så stille vann som nå hadde det gått fint å komme seg i land, men vi valgte å la det være. Enn annen gang kanskje...

Vi fulgte nøye med på værvarselet i håp om at det kunne være noe vind på gang, men det var tydelig at vi måtte godt syd om Bjørnøya før vi kunne forvente at vinden tok seg opp. Etterhvert døde den helt ut og tåka kom sigende.

Ikke før vi kom godt syd av Bjørnøya kom vinden, og vi kunne permitere dieseldyret. Jevn og fin vind som gjorde fortsettelsen til en fløteseilas.

Som vanlig kretset havhestene rundt oss, men det var særlig en som sirklet rundt oss i et par timer. Runde på runde, kom den opp bakfra og smøg seg helt inntil rekka, hvor den nærmest stoppet opp og hang noen sekunder i lufta og kikket inn på oss, før den igjen stupte seg ned mot vannflata og tok fart for en ny runde. Prøve vi å ta frem kamera når den kom helt inntil, vrengte den seg rundt og holdt seg litt på avtand. En blyg Havhest...

Vi fikk også to gjester ombord. Ei Krykje og ei Strandsnipe benyttet sjansen til en liten hvil en times tid, og litt gratis skyss på tur sørover. Spesielt Strandsnipa fremviste gode aerodynamiske ferdigheter der den satt og ballanserte på hyttetaket. Det blåste 15 knop vind, og skuta toget fram i 8 knop, men den fant, etter masse prøving og feiling, akkurat et punkt hvor vinden ikke fikk tak på den, og den kunne bare sette sjøbein å ri av bevegelsene i skuta.