Bjørnøya

Kvalrossbukta

Etter å ha tilbrakt mer enn to dager på tre timers vakter, var vi glade for å kunne finne køyene våre og sove så lenge vi ønsket. Mr. Furuno tok ansvaret for ankervakten og holdt nøye øye med ting, så vi sov godt. Med bare to av oss om bord, er vi helt avhengige av en elektronisk ankervakt.
Det er ikke mulig å opprettholde dette over tid med en våken ankervakt.
Siden vi bare har hatt positive erfaringer med SPADE-ankeret, følte vi oss trygge på å la Furuno ta ankervakten. Som du kan se på bildet til venstre nedenfor, svinger båten i vinden, og du kan umiddelbart se om den er i ferd med å drive ut av posisjon.

Når vi ligger for anker, følger vi ekstra nøye med på to elektroniske apparater. I tillegg til den nevnte ankerklokken, er vi veldig glade i barografen, som viser trender i lufttrykket. Store og raske endringer i lufttrykket kan indikere en forestående værendring, spesielt økt vindstyrke. Som man kan se på bildet til høyre, har trykket økt jevnt de siste to dagene, noe som betyr at det er en værendring på vei. Kl. 19:32 er lufttrykket for øyeblikket 1017 mHG. Det viser også batterispenningen til forbruksbanken nederst til høyre på bildet; den er for øyeblikket på 25,2 volt.
Hvis denne faller under 24,5 volt, må batteriet lades opp igjen.

Vanligvis sørger vindgeneratoren for vedlikeholdslading, men dette avhenger av at det er tilstrekkelig med vind. Det kreves minst 12 knop vind (en lett bris) for effektiv lading.
Vi fikk til slutt rikelig med vind. Gjennom kvelden og natten økte den jevnt. Med vinden fra nordvest var vi trygge for det grove havet på utsiden, men vi kunne tydelig kjenne vindkastene som kom over fjellene fra vest.

Dagen etter begynte været å bli betydelig dårligere. Hver natt ved midnatt sender Bjørnøya Meteo en værmelding på 17,570 MHz på mellomfrekvens. De meldte om sterk nordvestlig vind og storm de neste dagene. Basert på denne værmeldingen bestemte vi oss for å vente til vinden hadde lagt seg. Dette passet oss perfekt, siden vi ønsket å utforske øya mens vi var der.

Men med vinden som økte gjennom natten, var det vanskelig å sove med båten som gynget så voldsomt. Neste dag bestemte vi oss for å bli om bord og utsette besøket til land til vi hadde sett hvordan båten – eller rettere sagt ankeret – ville tåle de sterke vindkastene. Vinden blåste med 35 knop. Ved middagstid endret vi ankerposisjonen for å gi båten mer plass til å svinge i den sterke vinden. Vi la ut litt over 60 meter kjetting og testet ankeret ved å kjøre begge motorene på full fart i revers. Skipet beveget seg ikke, så vi følte oss rimelig sikre på at det ville holde.

Men det skulle bli dramatisk. Tidlig søndag morgen seilte en nederlandsk seilbåt inn i bukta. Senere hørte vi at de hadde hatt en utfordrende reise fra fastlandet og nå slet med å sikre ankeret i den sterke vinden. Til slutt så det ut til at de fikk kontrollen tilbake, og alle forsvant under dekk.

Et par timer senere, da vi gikk ut for å sjekke forholdene, oppdaget vi at ankeret deres hadde mistet grepet og at de var i ferd med å drive mot noen nærliggende steiner. Hvis båten traff steinene, kunne den bli alvorlig skadet.
Vi skyndte oss bort og kalte gjentatte ganger på dem på VHF-radioen, men fikk ikke noe svar. De var tydeligvis slitne etter overfarten og sov.

Situasjonen ble ganske dramatisk da de drev nærmere og nærmere steinene. Med sterke strømmer og vindkast kunne situasjonen raskt bli alvorlig hvis båten deres ble skadet. Alt vi kunne gjøre var å fortsette og prøve å få deres oppmerksomhet med alle midler. Vi avfyrte to høye fyrverkeri og sendte ut et nødsignal med hornet vårt (et kraftig horn montert på masten), i håp om å vekke dem.

I siste øyeblikk reagerte de, og etter noen hektiske minutter fikk de kontrollen tilbake og kom seg tilbake til bukta.
Vi var veldig glade for at vi hadde lagt merke til hva som var i ferd med å skje. Det viste seg at skipperen hadde folk med på en chartertur og at det var hans første tur så langt nord. Han var tydeligvis ikke helt kjent med forholdene her, noe som var tydelig fra noe av utstyret deres.

Kort tid etter kontaktet kystvakten på KV Nordkapp oss. De befant seg på den nordøstlige spissen av øya og hadde overhørt samtalen vår med den nederlandske båten via VHF-radioen. De ville vite om situasjonen var under kontroll. Vi kunne forsikre dem om at alt var i orden nå. Vi hadde en hyggelig prat med vakthavende offiser, som ga oss den siste værmeldingen de hadde. Denne bekreftet prognosen fra Bjørnøya Meteo fra kvelden før om fortsatt sterk nordvestlig vind, som skulle vare i et par dager.

Vi hadde ikke mottatt noen værmelding på flere dager, da det ikke er mobildekning her i villmarken og derfor ingen tilgang til internett. Bjørnøya Meteo gir kun værmeldinger for én dag av gangen. Før vi dro, hadde kapteinen ikke helt fått taket på å laste ned værinformasjon via satellittelefon, men nå var det bare å strekke nakken over PC-en.

Når vi hadde sortert dataene våre, kunne vi også sende og motta e-post fra hjemmet. Selv om det alltid er hyggelig å dele opplevelser, gjorde den lave hastigheten på satellittelefonen det umulig å sende bilder, noe som ville ha gitt en ekstra dimensjon med tanke på hvor langt unna sivilisasjonen vi var.

Til slutt dreide vinden mer mot nord, og bukten ble roligere. Vi pumpet opp jollen og gikk i land.
Dette ga oss muligheten til å spasere rundt på sørspissen av øya. Det er ikke mange som får sette foten på Bjørnøya, siden det ikke finnes noen «turistruter» her. Bare mannskapet på meteorologisk stasjon, forskere fra Polarinstituttet, kystvakten og seilere som oss kommer i land her.

Her er det vakker natur og mange fugler. Vi kan spasere rundt uten bekymringer, siden det er mange år siden den siste isbjørnen ble sett her. Det er mange år siden øya var omgitt av is eller det var drivis her om vinteren. Derfor er det ingen isbjørner her. I hvert fall så vi ingen.
Vi valgte likevel å ta med haglene våre for sikkerhets skyld, da Sysselmannens direktiv for reiser på Svalbard sier at våpen er obligatorisk utenfor bebygde områder – og Bjørnøya kan neppe kalles bebygd!

Rester av en hvalfangststasjon, som var i drift fra 1903 til 1908, finnes inne i bukta. Rundt omkring ligger rester etter tidligere aktiviteter. Disse regnes nå som relikvier fra fortiden og må ikke flyttes eller fjernes. Jeg syntes det var veldig spennende å spasere rundt, se på gjenstandene og la fantasien løpe løpsk.

Jeg lurer på hvordan det så ut da aktiviteten var på sitt høyeste? Mye av aktiviteten var på eksperimentelt eller prøvestadium. Tidlig på sommeren seilte folk nordover og utforsket alle mulighetene for å utnytte områdets ressurser. De jaktet og fanget hovedsakelig hval, hvalross og sel, men vi fant også spor etter gruvedrift.

Selv om landskapet i utgangspunktet virket goldt og ensformig, var det stadig preget av frodige fargeklatter.

Kapteinen på KV Nordkapp kom innom i en Sjø-Bjørn, en hurtiggående redningsbåt, etter at han og noen av mannskapet hadde gått i land for å dykke. Kapteinen på KV Nordkapp og skipperen på Gyda er kolleger, om enn i ulike grener av forsvaret, så de hadde mye å snakke om.
Dykkere hadde fanget en liten torsk, som de ga oss, og den ble raskt lagt til fiskesuppen for den kvelden.

Vi ble i Kvalrossbukta i fire dager. Vi hadde veldig lyst til å besøke stasjonen på nordsiden, men det er ingen beskyttet havn i det området når vinden blåser fra nord, så vi måtte gi opp den ideen. På vår siste dag kom det en annen norsk båt og la til.

Etter en tur på land møtte vi to personer fra den norske båten på stranden, og det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi praktisk talt var naboer. Øyvind og Torild, som eier båten Duen II, bor på Senja. De inviterte oss på bacalao laget av hjemmelaget tørrfisk senere på kvelden, og vi tok på oss å skaffe rødvinen.

Det ble en hyggelig kveld med en deilig «gentlemen's meal» (selv om det var tre damer om bord). De var fem stykker og var nå på vei hjem etter å ha reist nordover til Ny-Ålesund. Ivrige etter å komme hjem i tide til festivalen i Skrålsvik på Senja, heiste de seilene og satte kursen mot Norge så snart vi gikk i land.

Senere, ved turens nordligste ankerplass, nøt vi igjen klippfisk fra Duen II. :-)

Vi bestemte oss for å legge ut tidlig neste morgen. Vinden hadde dreid mot vest og roet seg noe, så det var på tide å sette kursen mot Spitsbergen – den største øya i Svalbard-øygruppen. Den ligger på vestsiden av øygruppen, med bare Prins Carl Forland lenger vest.

Målet vårt var å seile mot Hornsund, den sørligste fjorden som strekker seg innover i landet. Om kvelden passerte KV Nordkapp på vei hjem til Norge for å skifte mannskap. Vi begynte å forberede oss på reisen nordover, som normalt tar et par dager, og gikk tidlig til sengs for å hvile oss.