Andenes

Skipperen fikk ny jobb som Oberst og sjef 133 Luftving, noe som innebar flytting til Andøya. Så snart jula var jaget på dør i Leif Rollstadsvei på Bardufoss, pakket vi kasserollene og dro til Andenes. For kapteinen var dette ny og ukjent mark, mens skipperen har bodd her 7 år tidlig i karieren.

Damen møtte velvillighet fra havnesjefen og fikk plass på "tenderbrygga", sammen med deler av de lokale sjarkene. For oss et utmerket sted, med bare 10 min gange fra trappa hjemme.

Andfjorden har blitt vår nye lekegrind, her sammen med en av fregatten "Thor Heyerdal".

Av og til må man ta noen strategiske valg. Norsk Luftambulanse AS vant oppdraget med å etablere luftambulansebase på Evenes, og da var det plutselig mulighet for at også kapteinen kunne få jobb i nord, og dermed slippe pendlingen til Dombås. Saken var klar.

Vinteren 2015 gikk for det meste med til å delta i å bygge opp basen, som er lokalisert på Evenes flystasjon. Her operer vi Luftambulansetjenestens mest moderne helikopter, Airbus H145 T2.

SOMMERSEILAS 2015 og 2016

Rundtur rundt yttersida av Vesterålen og Lofoten, Røst, Myken, Svartisen, Steigen innsida av Lofoten, Raftsundet og hjem til Andenes.

Vi hadde lenge tenkt oss tilbake til Svalbard også denne sommeren, men det at begge byttet arbeidssted gjorde at vi ikke fikk satt av nok tid til det. Derfor besluttet vi heller å benytte sommerferien til seilas i lokale farvann og utforske Vesterålen og Lofoten. Det var slett ingen dårlig ersattning.

Meløyvær er sjarmerende, og vi nøt deilige sommerdager og midnattsol de første dagene av ferien. Øya er frodig og innbyr til fine turer langs grusveien og stiene i området rundt det nedlagte kystfortet som ble bygget under den kalde krigen.

Fra Meløyvær gikk vi først sørvestover via Risøysundet, svingte nordover Gavlfjorden via Stø, før vi svingte sørover langs yttersida til Hjellsandvika på Skogsøya.

I tur og orden etter som kystverket har satt opp nye, er stakene på dette skjæret utenfor Nyksund blitt bøyd av havet og stormenes krefter, men så er også dette skjæret den ytterste utpost mot nordvest. Her er det ingen ting som skjermer mot åpent hav hele veien til Grønnland.

Vi prøvde å snike oss inn i Nyksund, men en kraftledning hang for lavt og stengte innløpet, så vi fikk bare såvidt tatt en kikk inne i den lune havna.

I stedet dro vi videre sørover til Hjellsandvika på Skogsøya hvor vi ankret. Flere hundre meter sandstrand, og unektelig litt eksostisk med en flokk reinsdyr som lå og døset i sanden.

Vi fortsatte sørover yttersida til Straumsjøen, og ga oss i kast med den godt merka turstien som går langs sjøen utover Straumfjorden og runder nordover forbi Svartoksen lykt og Åsansundet.

Nydelig sommervær gjorde at vi spadde frem syklene og ga oss skogen i vold for å lete opp restauranten "Huset på Yttersiden". Det ble en trivelig kveld med god mat og en fin tur gjennom skogen.

Gaukværøya var en plass vi på forhånd hadde bestemt at vi skulle innom. Her er rester etter eldgamle bosettinger. Skrifter fra 1430 forteller at stedet var Biskopen av Nidaros sitt eie. Skattelistene fra 1715 sier at det var 17 fastboende på øya.

I 1910, som var værets storhetstid bodde det 130 fastboende fordelt på 20 hus. Det gikk her som så mange andre steder, og i 1953 ble det siste huset revet og flyttet inn på fastlandet. Dette skjedde med alle husene. Folk flyttet de med seg, så derfor er det bare murer og tufter igjen som forteller hvor husene har ligget.

Naklingsvågen på Gaukværøya, Sørvest i Vesterålen

Vi fulgte den steinsatte stien som fører fra nordsiden av øya til sørenden. Her kom vi forbi en knaus som skarven brukte som hvilested. Den er sky og ikke lett å komme innpå, så skipperen måtte både åle og kype for å komme på "skuddhold".

Et annet sted langs stien hørte vi noen rare lyder fra ei frodig rogn som stod i full blomst. Nærmere undersøkelse viste at her holdt kråka til.

Her kunne Petter Smart ha rekruttert noen yngre kråker til tenkehatten sin.

Vi setter stor pris på å farte rundt og stadig finne nye perler. Å legge seg for anker i ei gammel hamn, og vite at her har fiskere i generasjoner rodd og seilt inn og ut av havna for skaffe mat og utkomme fra havet utenfor, gir det hele enda en dimmensjon.

Midnattsola lager flott farger mens vi ligger for anker i Naklingsvågen

Etter ha tilbragt et par dager på Gaukværøy forlot vi Vesterålen og fortsatte sørover til Lofoten. Her for anker i Borgvær

Etter en fredelig natt våknet vi av at det spraket i VHF´en. Gamle kolleger av skipperen var morgenfugler ute på trening så de sneik seg under tåka og la turen innom og beæret oss med en "low pas".

Tåka lettet etterhvert som vi nærmets Vestvågøy og i det vi passerte surfernes mekka i Unnstadvika og rundet inn Steinsfjorden høljet det ned med sol. Vi skulle besøke gode venner i Indre Steinsfjorden, og fant bryggeplass på Tangstad.

Det fine sommerværet vedvarte og etter et par dager var det på tide å fortsette sørover. Nå dro vi gjennom Nappstraumen og ankom innsiden av Lofoten og svake vinder. Det gjorde at unnavindsseilet -Parasailor- fikk lufta seg og vi nøt sol og varme på turen ned til Sørvågen i Moskenes.

Sørvågen er en idylisk plass med ei god havn. Innerst å vågen ligger ei solid flytebrygge, rett utenfor restauranten "MarenAnna" hvor vi kunne nyte feriens første(!) utepils og et bedre måltid.

Vi liker oss best når vi kan ankre i en utehavn, men av og til må en svinge innom sivilisasjonen om en skal finne ut hva den har å by på. Sørvågen var et hyggelig sted, og nå var vi spente på hva Værøy og Røst hadde å by på. Sol og skyfritt med flatt hav, så her var det bare å sette dieseldyret i arbeid og nyte turen.

Nydelig sommerdag på Vestfjorden. Vi passerer Lofotoddden og Mosken før vi runder inn i havna på Værøy. Her er det tydelig at det er fiskeriene som rår. Vi holdt til høyre inn i Røssnesvågen, som ved første øyekast kunne se ut til ha en plass å ligge ved, men dette var åpenbart bare for fiskeflåten, så litt leting måtte til før vi fant gjesteplassene inne bak moloen ved Hjellholmen. Det er godt om plassen her i nord. Før kvelden tok oss ble vi tilsammen 5 gjestebåter, alle med mast.

Midnattsola balanserer på toppen av Gjerdheia. Bak der ligger den gamle flyplassen som nå har blitt sjokoladefabrikk. Det var ingen tvil om at skipperen hadde tenkt seg dit neste dag, og siden vi hadde syklene med fikk vi en god trimtur på kjøpet.

Neste morgen hadde tåka kommet sigende, men det var ingen problemer å finne veien dit vi skulle. Når skipperen værer sjokolade finnes ikke den sporhund som slår henne.

Sykkelturen fra havna tok bare en liten halvtime. Den gamler flyplassen er overtatt av et ungt par som har skapt seg et hjem og levebrød gjennom pågangsmot og kreativitet. Stedet er gjort om til sjokoladefabrikk og det var morsomt å treffe sjefinna selv i butikken denne dagen. Praktisk med rygsekk, for vi dro ikke akkurat tomhendte derifra...

SISTE: I høst brant fabrikken ned til grunnen.....

Vestsiden av Værøy hadde mer enn sjokolade å by på.

Etter raidet mot sjokoladefabrikken satte vi kursen mot syd, over Røsthavet mot Røst. Vinden kom og gikk så det tok sin tid, men i kveldinga kunne vi fortøye ved gjesteplassen i Utrøst havn. Kroverten på Skomværkroa stod klar å ga en hjelpende hånd.

Sulten gnog så vi satte kurs for Røst Bryggehotell, hvor ryktene ville ha det til at det var god mat.

Skipperen endte opp med "Pallemat", inkludert Lofotakevitt. Eksotisk og tradisjonel mat på samme fat, eh..palle. Artig og velsmakende.

Røst viste seg å være et trivelig sted, med hyggelige folk over alt. På sykkel ga vi oss i kast med å utforske øya, og ved lunchtider hadde vi benyttet det som var av veier. Querini er et av samlingsstedene på øya og her har de det de kaller "fiskeonsdag". Vi slo til, og fikk servert en aldeles nydelig seiTaco. Etterpå ruslet vi bort til Skomværkroa og lot oss traktere. Kroverten er en hyggelig kar som fortalte mye om lokal historie i tilleg til råd og vink om seilingsruta videre sørover mot Skomvær fyr.

Lundefuglen hekker på øyene mellom Røst og Skomvær. Vi opplevde horder av dem på sjøen mens vi rolig motret forbi på vei sydover. Øyene sør for Røst danner et utrolig vakkert landskap, og begge var vi skjønt enige om at hit skal vi tilbake.

Skomvær fyr er det sydligste punktet i Lofoten, så vi gjorde en sving bortom. Så flatt som havet var kunne vi ha tatt oss en tur i land, men vi hadde lyst til å besøke Myken, og dit er det ca 40 Nm fra Skomvær, så vi får ha besøket på fyret tilgode.

Lite vind og flatt hav gjorde at det igjen var dieseldyret som måtte gjøre jobben. Mens kapteinen hadde rortørn avslørte liflige dufter fra byssa at skipperen hadde godsaker på gang... Meterolygen kom stadig med dytre utsikter for kvelden og neste dag, så det var bare å nyte turen og som vanlig går hjemmeprodukjonen for fult. 

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Myken er et høyst oppegående og levende samfunn langt ute i havet, rett vest av Svartisen i Rødøy kommune på Helgeland. Avstanden til nærmeste fastland er nesten 18 Nm (32 km). I dag er det 6 fastboende her, om sommeren mangedobbles innbyggertaller, og det blir liv i de fleste husene.

Folk og varer kommer med hurtigbåten. Ingen biler her.

Stedet oser av atmosfære og folk med sterkt pågangsmot. Her satses det virkelig på å holde liv i stedet, eller hva annet kan en si når det på stedet finnes et destileri som lager Whisky og Gin, og "Bruket" er gjort om til en intim restaurant som leveter mat og opplevelse av ypperste klasse. De to damene som trakterte oss fikk oss nesten til å føle at vi var på hjemmebesøk. Vi ble plassert ved bordet sammen med fremmde, for her skulle man ikke sitte tosammen og bare spise, horisontene skulle også utvides. Vi ble sittende sammen med en som også hadde kommet seilende så praten falt seg naturlig om enn noe ensporet. Etterhvert som hurtigbåten var losset for varer kom også mange av de lokale innom for en kopp kaffe eller litt godt i glasset. Her kunne man nemlig få smaksprøver fra den pågående produksjonen.

Praten gikk livlig og vi hygget oss som bare det. Stemning, mat og drikke gjorde inntrykk.

               Les mer: OM Myken,   FRA Myken,  Destilleriet  og  "Bruket"

Her blir en stående lenge om en venter på bussen, men samtidig kan busstopp skiltet være greit å støtte seg til på hjemturen om besøket på destileriet ble langvarig...

Neste dag var vindfull med stri vestavind, så Træna må vente til en annen gang. Vi sklei med vinden mot øst.

Etter en vindfull natt bland holmer og skjær på Grindvær ved Rødøya, satt vi kursen mot Skardsfjorden og Engabreen som er en sidearm til Svartisen.

På vei innover Hollandsfjorden ser vi isen henge utover kanten på fjellsidene sør for oss.

I likhet med andre breer så minker også Svartisen. Bildet under viser tydelig hvor stor Engabreen har vært.

Vi la skuta ved brygga på Svartisen turistsenter, og tok syklene fatt på grusveien som går innover dalen det første stykket mot foten av breen. Svaet som ligger nedenfor selve isen er forholdsvi lett å ta seg frem på, men det er tidvis forholdsvis bratt, og kan være glatt.   

Her møtte vi "Eilot" for første gang. Frederic Marty er en hyggelig franskmann som stort sett seiler alene. Etter dette har vi truffet han en rekke ganger, og han er alltid like blid og fornøyd.

På tur nordover, etterhvert langs innersida. Ryktene går om et bra spisested på Støtt, og det må vi sjekke ut.

Jo visst smakte maten. Restauranten i det gule huset innerst i havna. Det er laget ny brygge med plass til flere båter og direkte adkomst til restauranten, men det var grunt der, så vi la oss ved den gamle brygga.

Skipperen mistet en vital del på sykkelen sin på havet, så det ble å legge kursen om Bodø for å få fikset den. Vi valgte imidlertid å ikke ha det travlere enn at vi ankret opp og tilbrakte natta på Fleinvær mellom Sørværet og Tverrøya.

Bodø var som ventet hektisk, men sykkelen fikk sin viktige del, butikkene ble lettet for ferske jordbær og en fisker på havna ble kvitt ett lass reker. Vi gadd ikke bli der natta over, men fant oss en lun og fredelig ankringsplass like nord for Leirvika på vestsiden av Landegode.

Nydelig vær med jordbærkos på tur fra Landegode, via Landegode fyr over fjorden til Kjerringøy.

Her var det imidlertid stupfult. Kaninknusere av alle slag og uguntige ankringsforhold, så vi dro derifra med uforettet sak. Karlsøyvær ligger bare et langt steinkast vestover fra Kjerringøy, og der fant vi oss en fredelig plass hvor vi lot kroken gå overbord. 

Skipperen har aldri hatt noen tro på seg selv som fisker, men slo fangsten virkelig til.

På tur nordover mot Nordskott dagen etter slakket vi av på tempoet og sørget for ordentlig matauk. Skipperen fileterte etter alle kunstens regler og magen fikk etterhvert sitt.

Ambisjonene var å ankre i Straumhamn ved Hammarøyskaftet, men her var det allerede flere som hadde tenkt samme tanke, så vi fortsatt litt lenger nord til Hophamn hvor det også var fint å ankre. Der ble vi belønnet med en fantastisk solnedgang.

Neste dag var det slake vinder så vi sklei rolig norover og møtte flere seilbåter på en dag enn hele resten av ferien. Uten noe fast mål på hvor vi skulle, endte vi etterhvert opp på innsiden av Langodden i Heggstadosen. Her var det supre ankringsforhold. Vi hadde seilt hele dagen, men da dieseldyret skulle ta oss de siste metrene til ankringsplassen merket vi en vibrasjon som kunne tyde på at noe hadde hengt seg fast i propellerne. Med dykkerutstyr ombord var det bare å jumpe uti og sjekke saken.

Vi hadde høstet en solid bunt Ålegress på styrbord propell. Den kom nok fra da vi rygget ankeret på plass i Heggstadosen. Det lot seg enkelt fjerne etter en runde med kniven. Med det forsvant også vibrasjonene.

Gullvika på sørøst siden av Storemolla er en flott plass med gode ankringsforhold. Her er det spor etter gammel bosetting, og lange steinsatte gangveier innbyr til å strekke på beina. Med tanke på den innsats som åpenbart er lagt i denne gangveien må det på et tidspunkt ha vært betydelig aktivitet her.

Mens den erverdige Hurtigruta Nordstjernen passerer ute i Vestfjorden er været iferd med å lage en fargesprakende festforestilling. Regnbuen stiger nesten som opp av havet og etterhvert går den hele veien rundt.

Vi måtte selvfølgelig ta turen innom Trollfjorden.

Vinden var med oss så vi kunne lense unna hjemover med Parasailor´n oppe. Sortland, eller Blåbyen som de heller liker å kalle seg, med brua over Sortlandsundet ligger foran oss.   

Back to the top