Darglow Marine Engineers som leverte propellene anbefalte en stigning på 22 grader, men vi har nå juster opp stigningen til 24 grader. Motorene er oppgitt til 3800 rpm på full gass, noe de såvidt klarte med 22 graders innstillingen på propellene. Vi ønsker å minimalisere drivstofforbruket og har derfor økt stigningen på propellene. Med 24 grader klarer motorene 3600 rpm når begge kjøres for fullt samtidig. Kjører vi bare en synker maks turtall til ca 3400 rpm.
I sommer målte vi forbruket på flatt vann og null vind til 5 liter pr time på 2000 rpm når vi gikk på en motor. Det gir oss en fart på 5,5 knop. Dette er den mest økonomiske powersettingen vi bruker når vi går for motor eller motorseiler.
Med full tank (2000 liter) gir det oss en teoretisk enurance på 2200 Nm for motor, eller sagt med andre ord, 400 timers kontinuerlig drift. Har vi det travelt og kjører begge motorene på 3000 rpm, cruiser vi lett i 9 knop, men da svir vi også av nærmere 20 liter diesel i timen.
Desverre må vi bare konstantere at vi ofte må ty til motor når vi seiler nære kysten. Enten er det lite vind, eller så kommer den rett i mot og det er dårlig med rom for å krysse mot vinden.
Vi har ikke hatt vindroret operativt etter at aksligen til "auxilliary rudder" knakk, og hele roret endte på havets bunn på tur hjem fra Tyskland. Nå var det på tide å få dette i orden, så nytt vindror ble bestilt fra WindPilot i tyskland.
Så lenge vi går for motor bruker vi den alltid like opplagte og arbeidslystne "Simen Simrad" autopilot. Han er en stødig kar som ikke har sviktet oss ennå og sørger for å holde skuta på stør kurs.
Denne har stått i båten fra den var ny, og har ikke en altfor moderne elektronikk i seg, snakker ikke med andre (instrumenter), men siden den ikke viser noen svakthetstegn skal den få stå.
Slik den gamle kartplotterkonsollen var montert lot det seg ikke gjøre å ta ut kompasset og derved komme til styringa som lå under kompasset. Dette ble det nå en orden på og vi fikk inspisert og smurt opp giret i øvre del av styringen.
Mens vi lå på land hos BKW i Valsøyfjorden for vår puss og service, oppdaget vi at det lekket hydrulikk olje ned langs kjølen fra oppunder der kjølen er festet, og kjølen sèg ned etter hvert som krana løftet damen av bakken.
Her var noe alvorlig feil...
Lokket på den vanntette kjølkassa måtte åpnes, for det var ingen lekasje å se fra slanger eller koblinger som gikk fra hydraulikpumpa og inn i kjølkassa.
Ganske riktig, synderen var en slange som hadde ligget i klem og nå hadde sprukket i innfestingen. Snakk om hell i uhell at dette ble oppdaget mens vi lå på land her...!
Ny slange kunne skaffes neste dag. Siden kjølkassa ble åpnet fikk vi også inspisert at alt var i orden med festene til løftesylinderen og ingen ting tydet på at det står vann opp rommet over kjølen, selv om det er en ekstra betryggelse at lokket er vanntett. Fornøyd kunne vi, en dag forsinket, sette damen på vannet
Året kommer til å stå som ombyggingens og endringens år. Vi flytter fra midtnorge til Troms og i den forbindelse så har vi besluttet å gjennomføre alle endringene som vi egentlig hadde tenkt å ta i løpet av de neste 2-3 årene. Vi har vært godt tilfreds med arbeidet som BKW og Elmarin har gjort for oss tidligere, så derfor er det betryggende å kunne la de ta jobben med de endringene som skulle gjøres.
Snekkerarbeidet kom etterhvert i gang. I forbindelse med ombyggingen av navigasjonsplassen så kom også behovet for å gjøre en sårbarhetsanalyse. Hva gjør vi dersom det ene eller det andre svikter....?
Gutta hos BKW er utrolig positive, og små skavanker eller justering av nytt og gamelt deksutstyr er ingen sak der i gården. I stedet for å bestille rustfri låsbeslag til ankerkjettingen fra USA, noe som er både dyrt og tidkrevnde, leverte jeg et bilde av hva jeg ønsket til Arild, og vips så hadde han laget et i aluminium og sveiset det på plass på dekket. Dette er jo det geniale med aluminiumsbåt. Dekksutsyr kan lages på mål, og sveiset fast blir det solid som fjell.
Arild bygde konsoll mens et par av de andre gutta bøyde rør og sveiset ny rekke akterut. Wire rekka viste tegn på slitasje og var moden for utskifting så vi valgte like godt å få gjort den nye med faste rør. Dette er solid bygget og gir bedre sikkerhet om en må på dekk i grov sjø. Vi har også i bakhodet at vi kan komme til å montere rammer for å henge solcellepaneler her etterhvert.
Da skuta ble landsatt for den årlige vårpussen fikk vi montert en sonar, Echopilot, slik at vi sikrere kan navigere i grunne farvann med dårlig kart dekning slik en blant annet kan finne på Svalbard. Skrogtykkelsen i bunnen ble bekreftet til å være 10mm solid aluminium.
Denne gangen ble krana rigget slik at skuta kunne heises så høyt at kjølen kunne senkes helt ned. Dermed fikk også den seg en ordentlig gjennomgang med grunning og bunnstoff.