Electronics

Electronics

2018

Den gamle plotteren hadde integrert strømforsyning til radaren, noe den nye ikke har. Vi måtte derfor monterte en ny ekstern strømforsyning til radaren sammen med den nye plottern i fjor.

Erfaringen var at dette ga ca 1,5 Ah i økt strømforbruk. Ingen ting å snakke om for motorbåtfolket, men for oss som er gjerrige på strømmen og gjør alt vi kan for å unngå å montere dieselgenerator, utgjør dette et ikke ubetydeig størmforbruk over tid.


I 2016 kom Furuno med en ny type solidstate radar, DRS4D-NXT som bruker svært lite strøm. I tillegg til at den ikke har magnetron og derfor ikke trenger noen oppvarmingstid, har det heller ingen helseskadelig stråling, og kan brukes isolert på pc nede ved navgasjonsplassen. Den har også en dopplerfunksjon som gjør den i stand til å skille ut trafikk som kan være i konflikt med egen kurs og fart. Denne trafikken skilles ut med at den vises med en egen farge i radarbildet (rødt).

Når vi allikevel skulle bytte radar, kom vi også til at vi ville være tjent med å bytte ut radarfestet. Når vi seiler med 20 grader krenging eller mer, får vi et merkbart dårligere radarbilde med betydelig dødsone mot le-siden, og kortere rekkevidde på lo-siden.

Det nye festet (bildet til høyre) er hengslet og svinger slik at radaren alltid henger horisontalt og problemet med dødsone pga krenging er eliminert. Se video som viser forskjellen her

Med det nye radarfestet, røyk den gamle lanterna og arbeidslyset på dekk.

Aqua Signal T43 er en ny type integrert lanterne (3Nm)  og dekksbelysing. Begge deler er selvfølgelig led lys som gir god strømøkonomi. 

2017

Både kartplotter og autopilot begynte å vise tegn til at de ikke var helt på høyden lenger. Datakraft og lagringskapasietet holdt ikke lenger mål på plotteren, og autopiloten lot seg ikke styre av vindvinkel fra vindinstrumentet i mastetoppen. Nå har vi riktignok papirkart og backup med Navionics kart på en iPad, så skulle plotteren streike så er ikke noen krise, men er det noe vi stiller krav til ombord, så er det navigasjonsutstyret. Det var derfor ikke bønn, vi måtte skifte plotter. Dermed besluttet vi også å pensjonere Simarad autopiloten til fordel for en ny Furuno 711-C.

Alt navigasjonsutstyr ombord er fra Furuno. Om en ser seg rundt blandt kystflåten så er det tydelig hvilket merke som dominerer. Vår enkle filosofi er at siden dette slett ikke er det billigste utstyret en kan få tak i, så må det må borge for kvalitet når så mange har det.

Derfor var det ingen spørsmål om hvilket merke vi skulle velge, selv om vi må innrømme at vi har stor sans for Simrad sine produkter.


Nå viste det seg at Furuno Norge bare førte TZT15 plotteren, som kun betjenes med touchskjerm.

Siden vi ofte seiler i kaldt vær må vi ha en plotter som vi kan betjene med votter på hendene.

Furuno TZT14 har samme computer og datakraft som TZ15, men i tilleg til betjening via touchskjerm har den en roto-knob, som gjør at den kan betjenes på "gamlemåten" med votter på hendene. Dermed var valget enkelt og Furnuno Norge hentet hjem en plotter fra det internasjonale markedet

Det var såvidt plass i plotterboksen, men "såvidt" har berget mange...

Med vinklesliperen skar jeg ut et større hull, og etter å ha "justert" bredden på festeramma til den nye plotteren lot den seg lirke på plass.

Strøm og tilkobling til Furuno nettverket var enkelt, siden dette passet overens med de gamle tilkoblingene. Alle enhetene i navigasjonssystemet er koblet sammen i nettverk via en hub, så systemet var oppe og gikk umiddelbart. Nå var det bare å gjøre seg kjent i menyen på den nye plotteren, men heller ikke det ga store utfordringer.

Vår gamle autopilot fungerte greit som kursholder, men det var ikke mulig å få den til å styre etter gps signaler til et veipunkt,  eller vindinstrumentet. Derfor fant vi tiden inne for å bytte den samtidig. TZ14 plotteren har mulighet for å styre Furuno 711 autopilot når disse er koblet sammen, så dermed ville kunne utnytte systemt til fulle.

Her ble imidlertid utfordringene med å få alt oppe å gå til en større utfordring skulle det vise seg.

Først var det å få merket alle inn/ utganger på Simrad piloten, i håp om å bruke disse direkte over på den nye. Etterhvert viste det seg at det bare var strøm til piloten, solenoidventil og motoren i selve styringsenheten som kunne brukes. Ikke uten utfordringer del heller skulle det vise seg.

Alle tilkoblinger på plass i den nye styringsenheten på ny pilot. Ny rorgiver måtte monteres, og heldigvis var den nye nesten lik den gamle så det gikk greit å få tilpasset monteringen på samme sted.

Jeg hadde på forhånd sjekket med Furuno at driverenheten til den gamel styringa, Simrad HDL2000, var kompatibel med den nye piloten.

Strømmen ble koblet til og vips så snakket alle med alle. Nå gjenstod først litt programmering og knotting før det var tid for kalibrering på sjøen.

Litt knot i menyer ble det for å få satt opp piloten slik at alt så ut til å være i orden. Siden alt er knyttet sammen i nettverket henter piloten styresignal både fra den nye Fuxgate kompasset PG-700 og vårt gamle GPS-kompass SC30.

Furuno sine instrumeter kan ta 12V-30V input spenning, og strømmen til den nye piloten er samme kabel som kom med strøm til den gamle

AP-22. Her ble jeg lurt.... i ettertid helt åpenbart unødvendig, men slik er det gjerne.

Saken er at mens Simrads piloter senser hvilken spenning driverenheten bruker, 12V/ 24V eller 48V og regulerer spenningen som går ut fra styringsenehten til driveren, gjør ikke Furuno det samme. Den lar samme spenning som kommer inn til styringsenhet går ut til driverenheten.

Riktig nok så senser Furuno piloten at drivereneheten er 12V (se bildet over til høyre) men den slipper ut 24V, noe bypass clutchen (solenoidventilen) ikke tåler.

Resulatatet ble at solenoidventilen, (den lille svarte klossen på venstre side av driveren) ble ødelagt av overspenning, mens motoren som også er 12V berget fordi styringsenheten bare slipper ut så mye strøm   som det trengs for å flytte roret. Siden jeg bare så vidt hadde vært utpå og testet det hele, og kursskiftingene var små fikk den ikke mere strøm enn at den tålte det. Her var bare spørsmål om kort tid før også den ville ha røket på grunn av overspenning.

Ny 24V solenoid og motor ble skaffet fra Pronav i Egersund.


Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det noe som heter, for da jeg skulle sjekke reservedelene til drivereneheten som jeg liggende ombord, viste det seg at disse ikke var korrekt montert samt at motoren og solenoiden der også (selvfølgelig) var 12V. Dette ble sendt til Pronav i samme slengen, så nå har vi en komplett og fabrikkoverhalt styringsenhet i reserve.

2015

Pc´n likte seg dårlig og ble til tider så varm at den slo seg av. Vi har ikke hatt bare gode erfainger med maskinen fra Digital Yacht på tross av hele 3(!) turer over nordsjøen for reperasjon. Nå tok vi saken i egne hender og skaffet kjølepasta som ble anbragt mellom prosessoren og kjøleribbene. Dette ga resultater og etter dette har den ikke hatt noen tilfeller av at den slår seg av utilsiktet.

2014

En av de erfaringene vi har gjort oss er at behovet for å laste ned informasjon om vær og is i form av grib-filer og iskart øker ettersom en beveger seg vekk fra de normalt trafikerte havområdene. På nordsiden av Svalbrad er det minimal skipstrafikk. Det gjør at det ikke er VHF dekning der og radioen (Ingøysenderen, AM 153 Mhz) som i gamle dager sendte detaljerte værvarsel, nå bare senderliste pop og annet fjas (NRK1).


Værmeldingene fra Bjørnøya og Hopen meteo som vi to ganger i døgnet kan høre på HF radioen, duger godt til overfarten hvor en trenger det store bildet, men for lokale varsel fra YR og iskart må en ha utstyr for å laste ned fra nettet. Videre har vi alltid savnet muligheten til å kunne dele opplevelsene med familien og venner med bilder. Derfor anskaffet vi IridiumPilot satelittkommuniksasjon. Her er hastigheten oppgitt til 128 kbs, i motsetning til vanlig satelittelefon hvor hastigehetne er ca 7 kbs. Det er også mulig å ha inntil 3 telefonlinjer integrert i systemet. 

Utfordringen med utstyret er utvilsomt prisen. Det er fortsatt svært dyrt i bruk, med ca kr 90,- pr MB..! så her er det ikke snakk om surfing på nettet. Vi har valgt ut dedikerte sider med den informasjon som vi trenger, og ellers bruker vi SailMail til daglig mailkontakt.

En ulempe med Iridium Pilot antenna er størrelsen. Det måtte til en ordentlig omkalfatring til oppe på targabøyla for å finne egnet plass. Vi fjernet Inmarsat-C systemet som vi ikke brukte, og samlet GPS antenner og værstasjon i en rigg .   

Enkelt forklart er iridium Pilot et system der 7 satelittelefonantenner er bygget inn i samme chassie, og koblet sammen for derved å gi økt kapasitet. Via PC´n så kan en avlese hvilke av de 7 antennen om er aktive, og holde regnskap med hvor mye som lastes opp og ned av data samt ringeminutter.

2012

Da vi henet båten i Tyskland stod det en høy konsoll ved styreplass i cockpiten med motor instrumenter, kontrollpanel for kjølen og kartplotteren. Dette var laget slik at det i praksis ikke var mulig å komme til kablene og det elektriske systemet, samt at kompasset ikke kunne løftes ut og gi adkomst til styremekanismen i pidestallen. Med kartplotteren bygget oppå motorinstrumentene umuligjorde det service på kompass og styringen i pidestallen. Konsollen var et resultat av at det var klattet på litt her og litt der. 

Vi hadde egentlig bestemt os for å bygge om hele pidestallen, og ventet vel egentlig bare på det riktige øyeblikket. Med elektriker Brede fra Elmarin godt i gang ombord etter bytting av batteribank og ombugging av breyterpanelet var det bare å sette i gang å få ting gjort. Han gikk løs på jobben med å merke og kartlegge alt av ledninger som gikk inn til det gamle oppsettet, som etterpå ble demontert.


De gamle ledningene var tredd så trangt at det nesten ikke var mulig å få de ut, men med en god porsjon lirk og lemp, litt rå makt og en solid dose Zalo, fikk vi omsider demontert og frigjort alle ledningene. På et tidspunkt så cockpiten mer ut som en slagmark, og kapteinen gruet for hvordan dette skulle gå.

Vi er svært godt fornøyd med den nye konsolen som har gitt oss mere orden på instrumentene og ikke minst bedre sikt fremover.

Nok et eksempel på hva Arild og gutta hos BKW fikser kjapt og, for dem, enkelt. 

En annen positiv effekt er at kompasset med ett ble veldig mye mere nøyaktig. Vi ønsket å sende det til fabrikken hos Cassen & Plath i Tyskland for service, så snart vi kunne få det ut, for det var ikke stabilt og pålitelig.

Etter ombygginge ble kompasset mye mer stabilt, så det et er tydelig at det ble kraftig på virket av strømmen som gikk i kablene opp til plotter og motorinstrumenter. Disse kablene har nå blitt lagt i egne rør litt lengre unna kompasset.


Også navigasjonsplassen nede ble bygget om.

Når det gjaldt navigasjonsutsyret hadde vi en stund følt på at det hadde blitt lagt vel mange egg i "kartplotter kurven". Plotteren ute i cockpit er master i systemet og streiker den vil vi ikke få navigasjonsdata til det øvrige systemet. Pc'n nede på navplass vil ikke få navigasjons info og vil derfor ikke kunne kjøre MaxSea kartprogrammet med kontinuerlig oppdatering av skutas posisjon.

Vi valgte derfor å integrere et nytt uavhengig GPS system, med et Airmar PB200 værstasjon med integrert GPS og rategyro compass. Slik har vi nå fått et eget backup system som lever et liv paralelt med primær systemet. Backupsystemet forsyner også DSC funksjonen på VHF og HF stasjonene med posisjons informasjon, i tillegg til at det viser vind og vær informasjon på et eget display (Furuno RD-33) nede ved nav plass og ute i cockpit.