Vesterålen & Lofoten fortsetter

Vesterålen 2015-16

Fortsettelse...

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Myken er et høyst oppegående og levende samfunn langt ute i havet, rett vest av Svartisen i Rødøy kommune på Helgeland. Avstanden til nærmeste fastland er nesten 18 Nm (32 km). I dag er det 6 fastboende her, om sommeren mangedobbles innbyggertaller, og det blir liv i de fleste husene.

Folk og varer kommer med hurtigbåten. Ingen biler her.

Stedet oser av atmosfære og folk med sterkt pågangsmot. Her satses det virkelig på å holde liv i stedet, eller hva annet kan en si når det på stedet finnes et destileri som lager Whisky og Gin, og "Bruket" er gjort om til en intim restaurant som leveter mat og opplevelse av ypperste klasse. De to damene som trakterte oss fikk oss nesten til å føle at vi var på hjemmebesøk. Vi ble plassert ved bordet sammen med fremmde, for her skulle man ikke sitte tosammen og bare spise, horisontene skulle også utvides. Vi ble sittende sammen med en som også hadde kommet seilende så praten falt seg naturlig om enn noe ensporet. Etterhvert som hurtigbåten var losset for varer kom også mange av de lokale innom for en kopp kaffe eller litt godt i glasset. Her kunne man nemlig få smaksprøver fra den pågående produksjonen.

Praten gikk livlig og vi hygget oss som bare det. Stemning, mat og drikke gjorde inntrykk.

Les mer: OM Myken, FRA Myken, Destilleriet og "Bruket"

Myken

Her blir en stående lenge om en venter på bussen, men samtidig kan busstopp skiltet være greit å støtte seg til på hjemturen om besøket på destileriet ble langvarig...

Neste dag var vindfull med stri vestavind, så Træna må vente til en annen gang. Vi sklei med vinden mot øst.

Etter en vindfull natt bland holmer og skjær på Grindvær ved Rødøya, satt vi kursen mot Skardsfjorden og Engabreen som er en sidearm til Svartisen.

På vei innover Hollandsfjorden ser vi isen henge utover kanten på fjellsidene sør for oss.

I likhet med andre breer så minker også Svartisen. Bildet under viser tydelig hvor stor Engabreen har vært.

Vi la skuta ved brygga på Svartisen turistsenter, og tok syklene fatt på grusveien som går innover dalen det første stykket mot foten av breen. Svaet som ligger nedonfor selve isen er forholdsvi lett å ta seg frem på, men det er tidvis forholdsvis bratt, og kan være glatt.

Her møtte vi "Eilot" for første gang. Frederic Marty er en hyggelig franskmann som stort sett seiler alene. Etter dette har vi truffet han en rekke ganger, og han er alltid like blid og fornøyd.

På tur nordover, etterhvert langs innersida. Rykteme går om et bra spisested på Støtt, så det må vi sjkke ut.

Jo visst smakte maten. Restauranten i det gule huset innert i havna. Det er laget ny brygge med plass til flere båter og direkte adkomst til restauranten, men det var grunt der, så vi la oss ved den gamle brygga.

Skipperen mistet en vital del på sykkelen sin på havet, så det ble å legge kursen om Bodø for å få fikset den. Vi valgte imidlertid å ikke ha det travlere enn at vi ankret opp og tilbrakte natta på Fleinvær mellom Særværet og Tverrøya.

Bodø var som ventet hektisk, men sykkelen fikk sin viktige del, butikkene ble lettet for ferske jordbær og en fisker på havna ble kvitt ett kg reker. Vi gadd ikke bli der natta over, men fant oss en lun og fredelig ankringsplass like nord for Leirvika på vestsiden av Landegode.

Nydelig vær med jordbærkos på tur fra Landegodee, via landegode fyr til Kjerringøy.

Her var det imidlertid stupfult. Kaninknusere av alle slag og uguntige ankringsforhold, så vi dro derifra med uforettet sak. Karlsøyvær ligger bare et langt steinkast vestover fra Kjerringøy, og der fant vi oss en fredelig plass hvor vi lot kroken gå overbord.

Skipperen har aldri hatt noen tro på seg selv som fisker, men slo fangsten virkelig til.

På tur nordover mot Nordskott dagen etter slakket vi av på tempoet og sørget for ordentlig matauk. Skipperen fileterte etter alle kunstens regler og magen fikk etterhvert sitt.

Ambisjonene var å ankre i Straumhamn ved Hammarøyskaftet, men her var det allerede flere som hadde tenkt samme tanke, så vi fortsatt litt lenger nord til Hophamn hvor det også var fint å ankre. Der ble vi belønnet med en fantastisk solnedgang.

Neste dag var det slake vinder så vi sklei rolig norover og møtte flere seilbåter på en dag enn hele resten av ferien. Uten noe fast mål på hvor vi skulle, endte vi etterhvert opp på innsiden av Langodden i Heggstadosen. Her var det supre ankringsforhold. Vi hadde seilt hele dagen, men da dieseldyret skulle ta oss de siste metrene til ankringsplassen merket vi en vibrasjon som kunne tyde på at noe hadde hengt seg fast i propellerne. Med dykkerutstyr ombord var det bare å jumpe uti og sjekke saken.

Vi hadde høstet en solid bunt Ålegress på styrbord propell. Den kom nok fra da vi rygget ankeret på plass i Heggstadosen. Det lot seg enkelt fjerne etter en runde med kniven. Med det forsvant også vibrasjonene.

Gullvika på sørøst siden av Storemolla er en flott plass med gode ankringsforhold. Her er det spor etter gammel bosetting, og lange steinsatte gangveier innbyr til å strekke på beina. Med tanke på den innsats som åpenbart er lagt i denne gangveien må det har vært betydelig trafikk her i gamler dager.

Mens den erverdige Hurtigruta Nordstjernen passerer ute i Vestfjorden er været iferd med å lage en fargesprakende festforestilling. Regnbuen stiger nesten som opp av havet og etterhvert går den hele veien rundt.