Følg linkene under fra vestre mot høyre, så kan du lese om turen slik den forløp.

 SVALBARDSEILAS 2013

Vi har lenge snakket om at vi har hatt lyst til å seile til Svalbard. Gyda er som skapt for seilas i kalde farvann, og da vi flyttet til Bardufoss i fjor kom den mulighet med ett veldig mye nærmere. I løpet av vinteren har vi planlagt turen, søkt sysselmannen om tillatelse til både generel ferdsel utenfor ferdselsområde 10 som bare dekker nærområdet rundt Longyearbyen, Nordenskiøldland og i Isfjorden, og ilandstigningsløyve til Virgohamna.

Sysselmannen krever at alle som seiler til Svalbard ordner egen redningsforsikring for både båt og mannskap, samt sørger for solid bevæpning i tilfelle nærkontakt med isbjørn. "Under vinter lang" kom igjen til heder og verdighet, sammen med tjukkgensern, lue, votter og ikke minst varmedress. Det ble faktisk en hel del å ordne før alt av utstyr var klart.

Watermakeren ombord, som hadde blitt vekket til live igjen etter en lengere dvale, leverte etterhvert plettfri vannkvalitet. Dieseltanken på 2000 liter ble fylt til randen.

Etter hvert var både båt og mannskap klar for avreise. Vi hadde ryddet plass til 6 ukers seilas, og med proviant for 7 uker ombord, lå alt til rette for at vi ikke skulle lide noen nød. Skjønt, ikke før hadde vi satt til havs før skippern spraker bort i en skarp kant og skinnlegen får hard medfart. Siden vi ennå var i temperete farvann, uten drivis, fikk en frossen laksefilet gjøre nytte som omslag. Om det var laksen eller det kalde omslaget skal være usagt, men kulen dempet seg raskt, og i takt med at den forsvant kom humøret også tilbake.

Vi lot vær og vind bestemme kursen etter at vi forlot Norge og stakk til havs ved Hekkingen fyr nord på Senja. Nå viste det seg raskt at vinden blåste oss rett mot Bjørnøya. Videre seilte vi opp forbi Sørkapp på Spitsbergen til Hornsund, den sørligste fjorden på vestsiden av Spitsbergen. Deretter fulgte vi vestkysten av Spitsbergen forbi Bellsund, Isfjorden, Prins Carl Forland, Ny-Ålesund og til slutt Ytre Norskøyane som er de nordligste øyene på nordvestsiden av Spitsbergen. Deretter fortsatte vi østover forbi den lange Reinsdyrflya, og svingte så inn Woodfjorden for til slutt å ende opp inne ved Monacobreen i Liefdefjorden. Hvilken natur vi fikk oppleve..!

Vilt og vakkert, for å bruke et forslitt uttrykk.

På grunn av dårlige værvarsel, som bar bud om stiv østlig kuling, droppet vi å gå videre sørover gjennom Hindlopenstredet, men gikk i stedet, via 80 grader nord, samme ruta tilbake som vi kom.

Turen nordover til Bjørnøya tok ca 2 døgn med vinden i ryggen, fløteseilas. Bjørnøya-Hornsund tok også 2 døgn, etter hvert i kuling fra nord med mye rotete sjø som gjorde at det ble en slitsom tur.

Turen langs vestkysten opp og ned var bare dagsseilaser med flere døgn for anker på samme sted. Lett blanding av alt fra frisk bris til vindstille, strålende sol og tett tåke.

Hjemturen gikk i ett fra Vestervågen i Bellsund til Skjervøy i Troms. Det tok ganske nøyaktig 4 døgn, først 12 timer for motor på flatt hav til vi passerte Sørkapp, så frisk bris fra øst som gjorde at damen fosset frem. Der skjedde turens eneste "alvorlige" tekniske uhell, da en sveis på en aksling i vindroret takket for seg og vi måtte håndstyre et halvt døgn. Egentlig ingen stor sak, det med sveisen på vindroret, men siden det bare er oss to om bord, blir det fort slitsomt å måtte stå til rors, selv om vi rullerer med en time hver. Nå var imidlertid været på sitt beste, med god og stabil vind. Da er det lett å trimme seilene slik at skuta nesten går av seg selv.

Etter ca ett døgns seilas ut fra kysten av fastlandet, fikk vi de første besøkene av Kvitnos delfiner, eller Springere som de også kalles. De kom enkeltvis og i flokk og raste rundt skuta. Hvilken energi disse dyrene utstrålte..! 

Av og til gjorde de høye hopp ut av vannet, mens andre ganger kunne de slakke helt av tett inntil skutesida og nærmest lå og kikket på oss.        

På turen nordover til Bjørnøya hadde vi sol døgnet rundt, og vinden i ryggen, men av og til måtte vi motorseile pga lite vind. Vi kjører en motor på økonomifart

under slike forhold. Det gir 5-6 knop båtfart med et forbruk på knapt 5 liter diesel i timen. Skuta er vesentig tyngre enn standard plastbåter, så vi trenger litt vind for å ha jevnt driv for seil, men når sjøen er rolig lar vi motoren få fri helt til seilene begynner å blafre.

Nærmere Bjørnøya kommer tåka sakte sigende. Bildet til oppe venstre er tatt ca kl 04, skipper i gang med suppefrokost etter en lur ute på rekka. Overgangen fra skyfritt til tåke gir et magisk lys, før verden etter hvert blir helt grå.

Etterhvert la tåka seg helt ned på sjøen og det ble null sikt. Da er en god radar uvurderlig. I det vi nærmer oss sydspissen av Bjørnøya, begynner sjøene å bygge seg opp.

Vi har vind og bølger med oss fra syd og dette møter kraftig sydgående strøm som setter langs land. Vi måtte vi fyre opp begge motorene for å ha fremdrift og styringsfart. På det meste hadde vi 4 knop strøm imot.

Siden vinden og bølgene kom fra syd kunne vi ikke legge oss i den trygge Sørhamna. I stedet rundet vi Måkeholmen og Kap Heer, før vi rundet forbi Kap Nilsson og svingte inn i Kvalrossbukta. Her var det stille og skjermet fra både strøm, bølger og vind. Bukta er trygg for vær som kommer fra sydvest til nord-nordvest, men helt åpen mot øst-nordøst. Den nærmeste av de to toppene i bakgrunnen på bildet er Miseryfjellet (536 moh), den høyeste toppen på Bjørnøya.