Nordvest-siden

Ikke lenge etter at vi passerte Origo kom vi til Virgohamna der den Svenske ballongfører Salomon August Andrè hadde sin base og forberedte ballongferden

mot Nordpolen. Virgohamna ligger slik til at den er åpen mot vest, og der stod regn og sludd som en vegg, så vi slo raskt fra oss et besøk der.

Vi fikk ha det til gode om vi kom forbi en annen gang. I stedet fortsatte vi nordover forbi Smeerenburg (spekkbyen) og svingte østover ved Fuglepynten og

gikk mot Sallyhamna. Her skulle det være mulig å ankre i den trange bukta utenfor fangsthytta, men før vi kom så langt var det noe helt annet som fanget interessen..

Her inne i Holmiabukta lå vi godt skjermet for vinden og det var bare og nyte omgivelsene. Ikke så ofte en ankrer på et slikt sted.

Nå var det bare å håpe at breen ikke kalvet i løpet av natta, for da kunne det fort bli hektisk med å komme seg unna isen. Heldivis for oss skjedde ikke det.

Neste morgen tørnet kapteinen ut for en snarlig sjekk før frokost, og her var det jammen flere som hadde lyst på frokost.

Vi skulle videre og nå var vi like ved det nordvestre hjørnet på Spisbergen. Vi seilte gjennom Svenskegattet i godt driv og passerte

Indre og Ytre Norskøyane. Nå var det bare Kobbeskjera, mellom oss og Nordpolen. Vi dreide kursen østover og seilte forbi den

lange Reinsdyflya som ligger lengst nord på Spitsbergen. Vi var nord for Svalbard..! Tett oppunder 80 grader Nord. Forholdene frisket til så

vi holdt god fart østover. Vi var nå like langt unna Nordpolen som avstanden Trondheim- Bardufoss, drøyt 100 mil.

Idabukta med Idabreen i bakgrunnen. Vi satt en stund her inne ved sjøkanten og bare nøt synet av fjell, fjord, bre og is. Det er så mye å se på , og naturen er så ulikt

det vi ellers er vant til. Selv om fjellene ikke er så himla høye, så ruver de godt slik de nærmest stiger rett opp fra sjøen.

 

Mens vi sitter her er vi heldige å få se snurten av ei, og til og med tatt bilde av, ismåke. Den er ganske sjelden og står på rødlista over trude dyrearter i arktis.

Den ble av de gamle fangstmenn kaldt "isbjørnens følgesvenn" fordi den ofte fulgte isbjørn og livnærte seg av rester etter dem.

Akkurat det siste var vi lykkelig uvitende om da bildet ble tatt, men vi så aldri noen bjørn i nærheten.

Nordvest-sida

Vi fikk i overkant med vær på turen nordover fra Ny-Ålesund, og i det vi rundet hjørnet av Magdalenehuken fikk vi oss en ordentlig trøkk, men vi stod han av og litt lengre inn i

Magdalenefjorden kom vi i le for den strie vinden. Det er tydelig at Svalbard har mange breer, for på turen nordover mellom Kap Mitra og Hamburgebukta passerte vi 7 breer som har nummer som navn; Førstebreen, Andrebreen, Tredje, Fjerde, Femte, Sjette og til slutt Sjubreen.

 

Et godt stykke inn i Magdalenefjroden ligger Daumannsodden hvor mange fangstmenn er stedt til den siste hvile. Fangstlivet om bord på de gamle hvalbåtene eller på land var nok svært tøft, så ikke rent få avgikk i løpet av de årene hvalfangsten stod på. Dette er en av få plasser som ligger litt opp fra vannet og består av fin sand.

Her var det altså enkelt å legge de døde i graver.

Trinityhamna med Daumannsodden til venstre i bakgrunnen. Hytta er der feltinspektørene fra Sysselmannen holder til. Inngjerding av Daumannsodden

var nødvendig på grunn av den store slitasjen som var på området med ivrige cruisebåt turister som labbet hemningsløst omkring på de gamle gravene.

Permafrosten har gjort at mange av gravene er kommet opp i dagen og beinrester kan være tydelige.

Dette er ei mye brukt havn for det er gode ankringforhold i sand her. På det lave partiet er restene av en spekkovn vernet med et gjerde.

Vi lå bare ei natt her før vi fortsatte videre nordover og inn i Smeerenburgfjorden.

Før vi kunne entre Smeerenburgfjorden måtte passere det trange sundet som ligger helt syd i Sørgattet. Vi traff dårlig med strømen og begge

dieseldyrene måtte vekkes til live for at vi skulle komme oss igjennom. Etter at vi vel var igjennom og hadde rundet Danskeneset møtte vi det ærverdige

svenske cruiseskipet Origo.

Endelig, isbjørn. Wow...! Det var spennende å se dyret rive og slite i noe som vi senere fikk høre var rester etter en hvalskrott som hadde drevet inn der

to år før. Kunne ikke ha smakt særlig godt, men er man sulten fikk det vel duge. Vi var i Kvitsundet, like ved Holmliabukta, og det blåste hardt og fra en

ugunstig retning så det var vanskelig å manøvrere skuta så nære land som vi gjerne ville for å få tatt noen gode bilder av bjørnen. Etter hvert besluttet vi å

svinge rundt pynten og ankre i le i Holmiabukta. Som sagt så gjort og så snart ankeret satt tredde vi på oss overlevelses drakter og entret gummien med kurs

mot bamsen, bevæpnet til tennene med Gunner og kamera i høy beredskap.

Nå skulle det fotograferes, men der ble vi lange i maska. Bamsen var borte. Ikke å se noe sted. Vinden gjorde sjøen i største laget for gummien, og om ikke

vi led noen nød med draktene på, likte ikke alt utsyret vi hadde om bord sjøvann i samme grad. Vel, det fikk være som det ville med bamsen. Vi svingte med

vinden og satte over sundet bort til Sallyhamna, for å se nærmere på stedet og fangtshytta.

En liten sving i bukta foran hytta for å se an hvor det var best å gå i land, viste seg ikke å være så dumt. I det vi skulle svinge inn mot stedet vi tenkte å gå i land,

fikk kapteinen øye på noe som rørte på seg bak en stein ikke langt unna. Forsyne meg hadde ikke bamsen svømt over sundet og var nå kommet i land rett ved der

vi var. At det var samme bamse var helt tydelig på den brune flekken med møkk på hofta bak.

Ups... hostet motoren litt her..? Den var ny og ikke ordentlig innkjørt. Vinden blåste ganske kraftig, fra oss mot bjørnen.. Dvs stopper den nå så

blåser vi lukt på land rett foran snuten på bjørnen før vi rekker å si...bamsemums. Her var det bare å komme seg unna på trygg avstand. Bamsen lusket

rolig forbi Sallyhamna og videre utover og forsvant ut av syne for oss igjen. Tøøøøft.., sa skippern og svelget tungt, mens kapteinen stille takket

ingeniørene hos Suzuki for godt arbeid.

I Holmiabukta lå fremdels noen utgnagde skjellett rester fra hvalkadavret. Feltinspektører vi traff senere kunne fortelle at her kunne

man se 3-4 bjørner samtidig mens de lå oppe på hvalskrotten og åt. Nå mente de bjørnenene lusket her av gamel vane.

Plutselig ble det travelt med å få varslet skippern, og finne frem behørlig kamerautstyr. Bamsen forsvant bak grusryggen og ble borte,

men ikke lenge etter så vi at den svømte over sundet der den andre bamsen også må svømt i dagen før. Her lå vi midt i trekkruta til sultne bjørne. Best å ta en

sjekk på Gunnar´n så vi er sikre på at den virker som den skal, skulle uhellet være ute og bjørnen kom oss for nær.

På tur mot Woodfjorden. Kapteinen til rors, mens skiper´n sørger for hjemmeproduksjon av varme votter.

Nå følte vi virkelig at vi var i ødemarka. Her er det laaangt til nærmeste hjelp om man skulle behøve det og ikke mange båter å se. Hele dagen gikk uten at

vi så snurten av hverken båter eller folk. Etter at vi passerte Velkomstodden på tuppen av Reinsdyrflya svingte vi sørover inn Woodfjorden. Den leder inn til et

ganske stort område som deler seg opp i flere mindre fjorder.

Her inne ligger steder som Mushamna, Texas bar og Monacobreen. Vi satte først kursen mot Mushamna. På Mattilasodden, like ved, ligger en fangststasjon.

Mushamna er en stor lagune, som fangststasjonen har fått navn av, med en trang men dyp inngang som gir en svært god og beskyttet ankringsplass.

Vel inne på land inne i laguna ble vi møtt av et månelandskap, nesten bare stein og grus, men det var lett og fint å gå her. På en liten høyde ligger det vi oppfattet

som en gravplass. Noen hundre meter lenger bort ligger selve fangststasjonen.

Mushamna har til inntil for et par år siden vært å få leie for overvintringer, og her bodde man standsmessig. Hytta er påbygd flere ganger, og hele anlegget

bar preg av at her hadde man hatt gode dager. Det må ærlig innrømmes at mannskapet om bord i Gyda en kort stund fabulerte om å bo her en vinter eller to,

men dessverre så er det ikke mulig å få leid hytta lenger. Forutsetningen for å leie er at man driver fangst. Området er nasjonalpark og man får derfor ikke drive

fangst her, dessuten så har bestanden av rev, som man hovedsakelig fangstet på, gått dramatisk ned i dette området. Det er også langt i mellom reinsdyrene ute

på Reinsdyrflya kunne en feltinspektør vi traff senere fortelle, så det var vanskelig å skaffe seg mat vinterstid her. Nå er det bare Sysselmannens folk som bruker hytta.

Fastboende på Svalbard kan søke Sysselmannen om å låne hytta for kortere turer.

Sysselmannen har etablert mange fuel depoter rundt omkring på Svalbard slik at helikoptre har tilgang på drivstoff om det skulle foregå en aksjon e.l i området.

Disse depotene fraktes ut med båt og holdes under jevnlig oppsyn. Et slikt depot står like ved husene her på Mushamna.

Her ved Mushamna åpner det seg et stort område med flere fjorder som forgrener seg innover i landet. Vi satte kurs tvers over og inn til Hornbækpollen som

ligger i Liefdefjorden, like ved Texas bar og Monacobreen. Baren var åpen, men serveringa var stengt.

Mange av de gamle fangshyttene på Svalbard blir vedlikeholdt av Sysselmannen og brukes av hans feltinspektører, men de representerer også en betydelig sikkerhet

som nødbuer for sånne som oss og andre som bruker området her til rekreasjon, all den tid en kan komme seg inn og finne ly her om uhellet skulle være ute.

 

Hornbækpollen er også en fin lagune med trang, men dyp åpning. Her er man veldig godt beskyttet, men vi opplevde at det kom litt is drivende inn

På bildet under ser en åpningen i laguna eller pollen som det også kalles. Utpå kvelden fikk vi plutselig høre voldsomme drønn og brak og vi skjønt at nå foregikk det

heftige saker inne ved breene, så vi bestemte oss for å dra dit neste dag.

Vi våknet til en aldeles super dag og etter en nydelig morgenstund på dekk, entret vi gummien og satte innover fjorden mot Monacobreen. På nytt en fantastisk dag,

med natur og villmark uten sidestykke, fullstendig for oss selv. Ikke en båt i sikte noe sted. Magisk.

Liefdefjorden

Vi storkoste oss. Putret rund med gummien, gjorde strandhogg her og der hvor vi syntes det så fint ut og brukte mange timer her inne mellom Lernerøyane,

Monacobreen og Idabukta. Dette var turens absolutte høydepunkt.

Naturen virker gold og livløs ved første øyekast, men når man gir seg tid finner man stadig liv og fargeklater rundt omkring. Vi gikk oss brått på et ærfuglereir

med ei ea som lå på egg. Hun ble støkket av oss fordi vi ikke så henne før vi nesten tråkket på henne, men vi gikk kjapt vekk fra stedet og ikke lenge etter så vi

at hun var tilbake på plass. Egg så seint på sommeren tyder nok på at hun var i gang med runde to, noe de kan gjøre om den første leggingen blir ødelagt.

Polarreven, men spesielt isbjørnen er eksperter på å snuse opp ærfuglreir og plyndrer eggene. Skulle hun få frem kyllinger av disse eggene så har de nok

allikevel ingen lyse utsikter. De blir født for seint på sommeren til at de rekker å bli sterke nok til å følge trekket sydover til høsten.

Rødnebbternene var minst like illsinte her som lenger syd

Vi ble i Hornbækpollen i 4 dager og bare nøt den fine naturen og ikke minst været.

Nå hadde vi tilbrakt ei uke her inne i Woodfjorden og stod overfor et dilemma. Vi hadde ingen faste planer, men før vi dro hadde vi vel egentlig trodd at

dette var så langt som vi realistisk sett ville komme på denne turen.

Å skulle fortsette videre østover til Hindlopenstredet og så ta seg sydover gjennom det, var imidlertid veldig fristende nå som vi var så nær. Vi hadde bra med tid

og godt med forsyninger så for den sakens skyld ville det gå fint, men så var det dette med været da. Det ble meldt økende østlig vind opp i kuling styrke.

Vi visste at et stort parti drivis lå ved Kvitøya og hadde fri passasje direkte inn i sydenden av Hindlopenstredet når vinden satte inn fra øst. Drivis og kuling

er ingen god kombinasjon. Hindlopen er vesentlig dårligere oppmålt enn området vi har seilt i så langt, og det er stedvis langt mellom de gode og trygge ankringsplassene.

Vi vurderte et par dager om vi skulle sette avgårde, men værmeldingene ble stadig dårligere og vi syntes ikke vi hadde nok tid til og ligge her i opptil en uke,

i påvente av at været skulle bedre seg. Vi besluttet å snu og seile samme vei tilbake langs vest kysten. Da fikk vi jo mulighet til å sjekke ut Virgohamna, en ikke

uvesentlig faktor, foruten andre steder vi hadde seilt forbi på tur nordover. Vi nøt siste kvelden i Hornbækpollen med en aldri så liten whiskey med is hentet fra

Monacobreen, og en solid bacalaomiddag av hjemmeprodsert klippfisk fra Senja.

Se flere bilder fra Nordvest-sida her:

http://bilder.gyda.biz/#!album-9