Hjemtur

Skipper´n drev hjemmeproduksjon på høygir i det fine været. Hele dagen gikk til ymse sysler, vinden døde hen og vi motret sløvt mot Norskøyane på nærmest flatt hav og vindstille.

En surrealistsisk setting, her er vi betydelig nærmere Nordpolen enn vi er hjemme på Bardufoss, men skvalper vi rund som om vi var i Solbergfjorden på innsiden av Senja...

En eksentrisk engelskmann ved navn Arnold Pike var fasinert av nordområdene og i 1888 bygde han et hus hvor han overvintret. Huset var gigantisk etter datatidens standard og innehold 4 rom og kjøkken.

Dette skal være det første huset bygget for "fornøyelse" på Svalbard.

Hjemtur

I et aldeles nydelig vær satte vi ut fra Hornbækpollen, via Liefdefjorden til Woodfjorden og så ut på nordsia av Reinsdyrflya.

Skute og kaptein bokstavlig talt åt seg nordover

Jevnlig ettersyn av alt ombord er viktig for å unngå tekniske problemer. Her er det motor og gir som får sitt.

Så, ny milepæl passert, 80 grader Nord..! Skiper´n fikk klem for vel utført og kapteinen nye, varme sjøvotter

Vi passerer nord om Ytre Norskøyan sent på kvelden, og vi har besluttet å gå til Virgohamna, et par timers seilas lenger sør. Stemningen om bord er

nærmest magisk og slikt må bare oppleves. Værmeldingen ved midnatt truer med økende vind og regn, men denne turen har lært oss å nyte og utnytte

de øyeblikk som er. Vi svinger sørover i Barentsgattet og kommer etter hvert inn i Smeerenburgfjorden igjen.

Virgohamna var fra 1636 til om lag 1660-årene en nederlandsk hvalfangststasjon, den gang under navnet Harlinger kokerij. Ikke mange år etter var hvalen

nesten forsvunnet fra fjordene og de nære kyststrøkene ved Svalbard. For å fange hval måtte man langt til havs og landstasjonen mistet sin betydning.

Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée gjorde et forsøk på å nå Nordpolen med en hydrogenballong i 1896 og 1897 med Virgohamna som base.

Plassen fikk sitt navn etter Andrès´s frakteskip "Virgo". Virgohamna var også base for amerikaneren Walter Wellmans forsøk på å nå Nordpolen med luftskip.

 

Gyda for anker i Virgohamna.

Gamle graver tilbake fra 1600 tallets hvalfangst ligger side om side med rester etter André´s og Wellmans bollongferder. For noen år

siden ble området stengt for turister og vi måtte søke Syselmannen om tillatelse til å gå i land her.

 

Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée gjorde et forsøk på å nå Nordpolen med en hydrogenballong med Virgohamna som base.

Et første forsøk på å gjennomføre ekspedisjonen ble gjort i 1896, men vinden blåste ikke i riktig retning og førte ikke ballongen mot nord, og besetningen vendte hjem til Sverige høsten 1896

Den 11. juli 1897 blåste vinden rett mot nord, og Andrée startet ferden sammen med Frænkel og Strindberg med ballongen «Örnen».

Straks etter starten oppstod det problemer. Besetningen fikk panikk da ballongen ble presset ned mot havoverflaten, og kastet altfor mye ballast ut av gondolen. «Örnen» ble da umulig å styre. I tillegg frøs fuktighet til is på ballongen og tynget den svært mye. Etter to dagers ferd strandet ekspedisjonen på isen. De hadde da nådd 82° 56´ N.

 

I tre måneder slet Andrée og hans to besetningsmedlemmer seg til fots over isen, først mot Franz Josef land, senere mot Svalbard. Ferden deres gikk sakte og tæret voldsomt på dem fysisk. Dette skyldtes i stor grad dårlig planlegging og mangelfull utrustning. I september 1897 hadde de trukket sledene så langt syd at de fikk øye på Kvitøya. Nils Strindberg har antagelig dødd først siden han er den eneste som er gravlagt. De to andre døde inne i teltet der de ble funnet 33 år senere.

 

Historien ble kjent i all sin detaljrikdom etter at den norske fangstskuta «Bratvaag» i 1930 fant restene av ekspedisjonen på Kvitøya nordøst for Svalbard. Andrée, Strindberg og Frænkel hadde etterlatt seg dagbøker, notat og bilder. Disse gav et enestående innsyn i overlevningskampen til de tre. Da kistene med de omkomne ble førtgjennom Stockholms gater hadde 100.000 mennesker møtt opp for å hylle de tre.

 

 

Virgohamna var også base for amerikaneren Walter Wellmans forsøk på å dra til Nordpolen med luftskip i 1906, 1907 og 1909. Wellman bygde luftskipshangar, hus og gassproduksjonsanlegg. Wellman og hans mannskap var pionerer innen luftskipsteknologien og konstruerte løsninger som var langt forut for sin tid. Men ikke alt gikk som det skulle.

I 1906 var ikke luftskipet tett og motorene fungerte ikke. I 1907 lettet luftskipet, men falt etter kort tid ned på Smeerenburgbreen. I 1909 steg luftskipet «America» opp og svevet nordover samme vei som Andrées «Örnen» 12 år tidligere. Men så gikk slepelinen av og falt ned på isen. Vinden begynte å bli besværlig, og etter en stund havnet luftskipet på isen.

 

Lengst vest i Virgohmna ligger restene etter Wellmans base. Her er restene av den store hangaren han bygde for luftskipet America, bolighus, kasser og tønner med jernfilspon til hydrogengassanlegget, rustne bensinfat, jernskrap i alle størrelser og fasonger, verktøy, utstyr og annet materiell.

 

Da restene av Andrée-ekspedisjonen ble funnet i 1930, ble de døde fraktet til Sverige

av skipet Svensksund, som 33 år tidligere hadde fraktet de tre til Svalbard før ferdens start. Skjærgården ved Stockholm var full av motorbåter da Svensksund la til søndag 5. oktober 1930. Kistene ble så plassert på tre sorte likvogner og ført gjennom en by i gråvær og duskregn der mer enn 100 000 mennesker hadde møtt frem.

 

I motsetning til Andrè og hans mannskap, berget Wellman livet, om enn ikke æren.

 

Fueltanker fra Wellmanns ballong i forgrunnen

Minnesten til minne om Andrè expedsjonen reist av besetningen på HMS Alvsnabben i 1958

Puh.. det blir mye historie på en gang, så en kvil på baken må til. Vi drar etter hvert avgårde mot landet på andre siden av sundet, men må gi tapt

for putselige vindrosser og en sjø som bare reiser seg. Vi svinger oss innom Æøya som ligger like ved der vi ligger for anker og ruslet en tur i land.

Der fant vi nødbua Torsbu og en gjeng dorske Steinkobber som tar søndagshvilen på steinene i bukta innenfor, og selvfølgelig et par Rødnebbterner.

Vi ble plutselig værfaste i Virgohamna. Vinden kom settende over fjellene fra syd og lagde noen fryktelige vindrosser som svingte

Gyda rundt som en ballerina fra Bolsoj teateret, og da blåser det friskt. Vi visste at vi hadde satt ankeret ordentlig da vi ankret kvelden før, men med slike

vindrosser kan en aldri vite. Det ble ei urolig natt, men ankerfestet holdt. Neste morgen hadde vinden spaknet, i det vi skulle dra kom Stockholm inn i og

kastet anker. Dette er søsterskipet til Origo som vi møtte på tur nordover. Vi hørte på radioen at de hadde gått Hindlopen nordover før de kom hit, og der

hadde de sett blåhval.

 

Vi dro opp kroken og satte kurs sørover. Nå fikk vi flere dager med tåke, regn og vind fra nordøst. Selv her ute på vestkysten blåste det frisk østavind. Vi var

ubetinget glade for ikke å befinne oss øst i Hindlopen nå. Vi svingte kjapt innom Trinityhamna for ei natt, fosset så over Sjubreflaket og overnattet i Ebeltofthamna

før vi igjen passerte Kvadehuken ved Ny-Ålesund og Forlandsundet i tett tåke. Hva er det med den plassen og oss?

Vi tilbragte ei natt i Selvågen rett nord for Poolepynten, før vi lei av tåke og regn som vi var, tok vi det rolig og sklei over til Eidembukta på østsiden av Forlandundet.

Endelig kunne det se ut som været var i bedring, men nei da. Vi måtte forbi Isfjorden og helt ned til Bellsund før tåka lettet. Vi svingte inn forbi Calypsobyen

og la oss til i Vestervågen, helt innerst i Recherchefjorden.

I Eidem bukta kunne vi av og til skimte land

Nå syntes skiper´n tydeligvis at det begynte å bli nok tåke og gråvær

Ikke før vi hadde passert Josephbukta i Recherchefjorden lettet tåka såpass at det gikk an å se noe inne på land. Vi ankret inne i Vestervågen og

la ut på oppdagelsestur i området. Her inne lå vi godt i le for vinden fra øst og etterhver tittet sola fram også.

I nesten to hundre år, fra begynnelsen av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet, var fjorden en av de største samlingsplassene for hvalfangstflåten

på Svalbard. På Recherchefjordens vestside er det flere kulturminner. På Snatcherpynten står Camp Smith eller Giæverhuset og ble i sin tid satt opp

av konsul Johs. Giæver fra Tromsø, antagelig som privat sommerhus. På samme plass ligger restene etter en hvalfangststasjon og et lite gravfelt.

Ved stranda er det gruveutstyr fra Northern Exploration Company Ltd's virksomhet. NEC annekterte stedet i 1911, ukjent av hvilken grunn siden det

ikke finnes noen mineralforekomster å utvinne her.

Det var frodig her inne og var det et sted vi kunne komme innpå reinsdyr så måtte det være her. Vi hadde stadig sett reinsdyr på turen,

men bare på lang avstand. Det skulle snart vise seg at vi fikk rett. Utpå ettermidagen den andre dagen fikk vi øye på tre dyr inne ved strandkanten,

så vi tok gummien og svingte oss inn på stranda. Ikke lenge etter hadde vi kontakt.

Dessverre så begynte tiden å renne ut for oss. Vi overvåket værmeldingene for nå måtte vi tenke på hvordan vi skulle gjennomføre overfarten tilbake til Norge.

Meldingene gikk på østlig frisk bris de kommende dagene, og det passet jo oss fint. Da ville vi få god bør sørover. Vi hadde noen dager å gå på så om det passet

slik kunne vi jo dra innom Bjørnøya igjen også. Tidlig søndag morgen heiser vi anker og motret ut Bellsund og satte kursen sydover. Vi lå i le for fjellene så ikke før

vi godt utpå dagen passerte Hornsund og nærmet oss Sørkapp, kom vinden, og da kom den fort. Vi fosset sydover og skuta gikk som en drøm.

Vinden dreide imidlertid mer mot syd enn vi satte pris på, og det resulterte i at vi havnet langt til havs vest om Bjørnøya. Vi prøver å unngå skarp kryss om

vi kan det. Rommere kurser gir bedre fart og dynamikk i skuta, så får det heller være at vi må slå et par ganger ekstra.

Værmeldingene fra Bjørnøya Meteo tydet imidlertid på at den etterhvert skulle dreie mer mot sørvest. Det stemte og vi kunne snart endre kurs inn mot kysten av Troms.

Midnattsola gløder i havet. Vi klarer på ingen måte å ta bilder som kan vise den magiske stemningen. Lyset og fargene er helt ubeskrivelige.

Nå hadde vi vinden akkurat slik vi helst vil ha den, 15-20 knop fra sørvest og vi sløret unna i 8-9 knop så det fosset om baugen. Etter 3 døgn i

sjøen måtte vi legge bi en stund da en dårlig sveis på en aksling i vindrorert røk.

Vi fikk berget utstyret og kunne etterhvert fortsette, men nå måtte vi håndstyre. Den elektriske autopiloten "Simen Simrad" kunne vi brukt om vi ønsket,

men den trekker så mye strøm at vi valgte å la det være. Skuta gikk uansett som en drøm så det var en enkel jobb å holde kursen.

I det vi nærmet oss kysten stilnet vinden av og vi motorseilte de siste 10-12 timene. Da ble Simen Simrad satt til styrejobben.

 

Turen tok ganske nøyaktig 4 døgn fra vi dro fra Vestervågen i Bellsund til vi passerte Fugløykalven i Troms. Etter at vi hadde kommet oss på innsida av

kysten fikk vi noen solide byger i fanget, men også i slikt vær finnes det vakre stunder, som her hvor regnbuen lyser opp.

I Skjervøy lå vi rolig og sløvet et par dager og fikk tatt igjen litt søvn, før vi seilte dagsetapper sydover forbi Tromsø til hjemmehavna i Djupvågen.

Uhellet med vindroret var det eneste der noe gikk i stykker og ikke lot seg utbedre, på hele turen. Totalt utseilt ble knapt 2500 Nm.

Hvilken tur vi hadde...;masse sjø, vind, regn, tåke, sjyverk, sol, is, fjell, natur, hval, sel, kvalross, isbjørn, fugler, god mat, god seiling, og mange trivelige folk :-)

Se flere bilder fra Hjemtur her:

http://bilder.gyda.biz/#!album-10