Svalbard 2017

SVALBARDSEILAS 2017

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Seilsen nordover gikk uten de store utfordringer. Vinden lå stødig på 15 knop fra sørvest. Vi lenset unna på gode 7-8 knop til vi var godt nord for Bjørnøya, som vi passerte nesten 100 nm vest av. Stor stas da vi ble kalt opp av en Orion som var i traktene, og ”Saint 7-1” møtte ”Saint 1-0” i åpen hav.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Litt dramatikk ble det da vi fikk nærkontakt med ei diger not som lå og drev. Den hektet seg fast i kjøl og slepegenerator, og det var en stund fare for at sistnevte skulle rives av. Skuta gikk jo for fulle seil, og nota var diger og tung som bly. Hadde nok ligget lenge i havet for det var masse groe på den. Fikk etter litt hektisk jobbing kuttet den fri fra slepegeneratoren, og etter at farten var nede mot null slapp taket i kjølen og vi kunne fortsette uten skader.

Etter ca tre og et halvt døgn ankom vi Hornsund. Været var som foventet, surt og kaldt ☺ men med varme på oljeovnen er det bare kos og glede om bord.

Ellers er naturen like overveldende som alltid. Regn og tåke skaper også stemning. Vi hadde en fantastisk 10 timers seilas fra Fleur de Lys hamna i Bellsund til Isfjorden i går. Perfekte vindforhold med islett av tett tåke gjorde seilsasen til en nytelse, og utfordring, hvor både vi og navigasjons elektronikken fikk prøvd seg.

Etter ei rolig natt Trygghamna fikk vi besøk av et par feltinspektører fra Sysselmannen. Trivelige karer som blandt annet kunne opplyse at det var gledelig mange ærfugl hoer med unger i området. isbjørnen har begynt å gå på fuglereir i mangel av annet spiselig, så det har gått hardt ut over ærfuglen de siste årene.

Vi siger etterhvert mot Longyearbyen hvor vi plukker opp Johanne som bare har 10 dager til disposisjon. Hun kom med kveldsflyet så det ble sent innen vi kom oss i køya. Neste dag må vi avgårde tidlig på morgenkvisten for et digert cruise skip skal legge til kai, og trossene vil blokkere gjestehavna det neste døgnet.

Med Johanne vel om bord dro vi via Svenskhuset og Skansebukta til Pyramiden.

Det gir alltid en rar følelse å være huset hvor 17 unge menn satte livet til pga blyforgiftning i 1873. På grunn av matmangel hadde de evakuert fangstskutene de var ombord i og som hadde blitt isfaste på nordsiden. De rodde hele veien ned langs vestkysten til dette huset som Nordenskiøld hadde latt bygge til sin utforsking av området. De var kjent med at det var lagret rikelig med mat her, og de så for seg å være der vinteren igjennom. De gjorde imidlertid den stor feilen at de varmet maten i blikkbokser som var forseglet med bly, og det fordampet under oppvarmingen og satte seg i maten, som igjen førte til at de ble blyforgiftet. På tross av overfloden av mat, døde de en etter en utover vinteren. Tragisk historie.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Skansbukta med det mektige fuglefjellet Skansen ligger ved begynnelsen på Billefjorden. Her finnes rester etter tidligere forsøk på gruvedrift og utvinning av gips tilbake i 1918.

På bildene kan det se ut som om vi har vært inne i gruvegangen, men vi holdt oss i åpningen utenfor sperringene, og tok bildet gjennom gitteret med lys fra en hodelykt.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Skansbukta i finvær er et sted å bli i godt humør av...

Den forlatte Russiske spøkelsesbyen Pyramiden, som slett ikke var så forlatt, gjorde inntrykk. Vi ruslet i folketomme gater, og lekte med fantasien i et forsøk på å få et inntrykk av hvordan livet må ha vært her, før stedet ble forlat i 1998.

I følge Russerne var dette et godt sted å være. Velutviklet for familene med barnehage, og skole, sykehus, svømmehall og diger idrettshall. De hadde drivhus og holdt kyr, gris og høns for å være mest mulig selvforskynt. Maten var gratis, og lønna var god.

Det var litt aktivitet på stedet. Vi møtte en håndfull arbeidere som jobbet med å samle jernskrot, og et par hyggelige ungdommer som drev stedets hotell og bar ☺

Hotellet er satt litt i stand innvendig, med spisesal og bar hvor vi kunne få kjøpt noen enkle forfriskninger. Kanelsnurrer og Russisk øl smakte fortreffelig.

 

Turen ut Billefjorden gikk via fronten av Nordenskiøldbreen. Nordenskiøld er en av de store oppdagerne i Arktis, men lite verdsatt av oss nordmenn. Forklaringen ligger nok mye i at han er Svensk, og at hans suksessfulle ekspedisjoner (bla. Nord-Øst passasjen) foregikk i den tiden Norge nettop var blitt frigjort fra Svenskene og heller ønsket å fremme våre egne selstendige stat gjennom helter som Amundsen. En rekke steder og plasser (Svenskhuset), og et område på om lag 5000 kvadrat kilometer har fått sitt navn etter Adolf Erik Nordenskiøld på Svalbard.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Meterolygen truer med vestlig kuling og regn de neste dagene, så vi satte kurs ut av Isfjorden, rundet Daudmannsodden og svingte nordover i Forlandsundet. Måtte innom Poolepynten for å se på kvalrossen som bruker å ligge der. Alltid like stas å komme innpå de store dyrene.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Vi satte kurs for Ny-Ålesund etter å ha ankret natten over i Selvågen. Igjen var det tåke og dårlig sikt i det vi passerte Forlandsrevet, men vel inne i Kongsfjorden klarnet det opp og vi kunne legge oss ved den trygge flytebrygga inne i havnen. Her er det dusjmuligheter hos havnesjefen som vi benyttet oss av.

Mens vi spiste middag ombord hørte vi plutselig et par kraftige smell, og nyskjerrige som vi er måtte vi jo sjekke ut hva dette var. I det vi kom ut kunne vi se hårtustene på hodet av en isbjørn som svømte vekk fra bryggene. Den hadde kommet gående langs stranda mot bebyggelsen, så noen av de ansatte på stasjonen hadde brukt knallskudd for å skremme den bort.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Vi brukte første del av dagen til å se oss omkring inne i bebyggelsen, og ruslet så opp til der Estergruva, der Kings-Bay ulykken skjedde. Det gjør inntrykk å være på et sted der så mange som 84 mann har mistet livet i gruvene gjennom årene.

Spesielt er det også å se tårnet som luftskipene "Norge" og "Italia" ble fortøyd i. Hele stedet oser med andre ord av historie, men her finnes også tydelige spor etter dagens moderne forskningsstasjon.

Lilliehøkbreen og Signehamna var et nytt og positivt bekjentskap. Et veldig flott område, og vi hadde for det meste nydelig vær så det ble en flott kveld og natt både i land og ombord.

Fjorden kan bli full av bre-is når den store breen kalver, men det skaper sjelden problemer, selv for en plastbåt, om man bare tar det pent og forsiktig. "Gyda" er bygget i aluminium, så den har ingen problemer.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Det gamle hurtigrute skipet "Polarstjernen" var kommet i løpet av morgenkvisten og var i ferd med å sette i land gjester da vi dro.

God holdebunn, så her hadde vi ligget trygt om vinden hadde frisket på slik det var meldt. Praktisk med spyling på dekk når ankerert er fult av leire.

Vi hadde gjort avtale med "Guideservice" om skyss for Johanne fra Ny-Ålesund tilbake til Longyearbyen, så det var bare å sette kursen sørover for å være på plass i rett tid.

"Guideservice" på tur tilbake til Longyerbyen med Johanne, mens vi fortsetter nordover og håper isforholdene tillater oss å gå rundt og ta veien sørover via Hinlopen og Edgeøya. Iskartene så ikke veldig bra ut, men mye kan endre seg i løpet av de neste 10-12 dagene.

Som vanlig får vi en drøy tur nordover langs Sjubrebanken på tur til Magdalenefjorden. Trinityhamna ved Gravneset har fine ankringsforhold, og dagen etter høljer sola ned, så vi siger innover fjorden til Wagoonwaybreen. Der får vi oppleve en ordentlig kalving, og en kraftig påminnelse om hvor fort tingene skjer.

Dette er brefronten, som på bildet ikke ser så voldsom ut, men vi anslår den til ca 40 m høy. Vi hører at det knaker og braker fra breen, men ikke mer enn vi har hørt andre steder, uten at det har skjedd noe. Vi ligger på trygg avstand ca 300m unna, når det plutselig braker til ordentlig..

Selvfølgelg er alt av kamera helt andre plasser en det burde vært, men vi fikk med oss litt av fontenen. Vi snudde skuta med baugen mot bølga som kom og med trygg avstand til det hele var det aldri noen fare på ferde for vår del.

Utpå dagen siger vi videre nordover gjennom sørgattet og inn i Smeerenburgfjorden.

Innerst i Bjørnfjorden renner en flott bre ut i fjorden, og en Polsk forskningsbåt ligger for anker, men vinden øker stadig på fra nørdøst og pisker opp endel sjø etterhvert, så vi ankrer opp i Marbukta på øststiden av fjorden. Det blåser friskt, men her er det ingen bølger. I løet av natta stilner vinden helt og vi våkner til en helt ny verden...

Blikk stille, flatt hav og tett tåke. Med radar og kartplotte er det forholdsvis enkelt å navigere nordover i Smeerenburgfjorden. Vi møter ganske snart drivis som er presset inn i fjorden med vinden fra i går kveld og natt. Den er flat som digre talerkner og ikke lett å se på radaren på grunn av sin flate form.

Etterhvert som vi nærmer oss Amsterdamøya blir både isen og tåka tettere og tettere. Selv med radar er det en utfordring å finne en åpen vei i isen fordi den er så flat og derfor ikke gir noen tydelig refleksjon. Vi rekner med at isen er trykket inn mot land av vinden dagen før, og at det derfor kan være mulighet å komme rundt den på vest siden, så vi holder nordvestover i håp om å slipp ut i åpent vann nord for Amsterdamøya. Det blir litt stanging i isen før vi finner en farbar vei opp mot Nordvestøyane og til sist Indre Norskøya hvor isen forsvinner og tåka letter litt.

Etterhvert som vi kommer unna isen lettner tåka og sikten bedrer seg. Vinden uteblir så vi må kjøre for motor langs Reinsdyrflya, inn Woodfjorden og til Mushamna som er målet for dagen. Ved innløpet til laguna møter vi regjerende sjef i området. Hun (vi har i ettertid fått høre at det bare er hunner som har klave) lå og sov i standkanten, og vi var en stund i tvil om dette var en bjørn, eller hva det kunne være.

Når vi kom nærmere kunne vi konstantere at det var en bjørn. Den leet den såvidt på øynene da vi kom nært innpå, og snuste ut i været.. Kanskje mat som i drivende i blikkboksen..?

Vi la oss til rett utenfor åpningen til laguna og bare kikket. Vi var ca 40-50m unna. Etter en stund ruslet den litt unna, og vi kunne sige inn i laguna. Der lå vi en god stund rett innom åpningen og kikket på bjørnen som gikk litt rundt å myste på oss, før den la seg til å sove igjen.

Vi fant en fin plass litt nord i laguna og ankret for natta. Etterhvert svømte bjørnen over åpningen i laguan og ruslet rolig nordover langs strandkanten og ble borte i retning Mattilasodden og fangsthytta.

Vi møtte to av feltinspektørene fra Syselmannen dagen etter, og de hadde også hatt besøk av han ved fangsthytta på Mattillasodden, der de holdt hus. De bedømmer alle bjørnene de ser ut i fra hvor godt hold de oppfattes å være i, og vår bjørn ble bedømt til å være 3 på en skala til 5.

Mushamna er en svært trygg og god havn, uansett vær og vind, og vi trives veldig godt her. Dagene går med til fotturer omkring i området, røyefiske og ellers bare kos.

Den nedlagte fangststasjonen på Mattillasodden er et populært mål for de fleste som ferdes i området, og mens vi lå der kom Hurtigrutens ekspedisjonsskip "Fram" forbi og ankret på utsiden av laguna. Ved årskiftet var vi ombord i det samme skipet på vår til til Antarktis, så det var mange minner som strømmet på da vi lå oppe i bakkene over laguna og bivåent da de satte i land folk som skulle bort til fangststasjonen..

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

"Antigua" kom inn i laguna litt senere på dagen, og de skulle videre sørover i Hinlopen neste dag, så vi tok kontakt med dem etter et par dager og fikk rapport om så mye drivis nord i Storfjorden, at det ikke var fremkommelig.

Vi besluttet da å ta hjemveien samme vei som vi kom.

Det ble en lang tur fra Mushamna via Magdalenefjorden til Ny-London i Kongsfjorden. Typisk så kom vi oss ikke i land der denne gangen heller. På kvelden da vi ankom og fikk ankret var vi sultne og slitne, og neste morgen var stedet fylt med turister fra et cruiseskip som hadde ankret rett utenfor i løpet av natta. Vi trakk oss unna og fikk etterhvert en frisk seilas ut Kongsfjorden. Det ble etterhvert i overkant frisk vind fra syd, og det fristet ikke å stampe i mot hele veien i Forlandsundet, så vi fant anledningen perfekt for å sjekke ut Engelskbukta.

Her fant vi en svært god ankringsplass som ga ly for vinden fra syd. Vi tok en tur iland og fant ut at vi skulle sjekke opp det som så til å være en dam foran brefronten til Comfortlessbreen

Det skulle vise seg å være er ei elv som etterhvert gikk ganske så stri, og hvor det holdt til masse sel. Vi kjørte med jolla så langt det gikk og kom til et ordentlig månelandskap, som hadde blitt til etter at isen har trukket seg tilbake. Ferske bjørnespor gjorde at vi trakk tilbake til skuta.

I Bellsund er det mange fine plasser, og vi liker spesielt godt området rundt Fleur de Lys hamna i Van Keulenfjorden, så vi gikk direkte hit fra Engelskbukta dit.

Vi gikk oss på en enslig reveunge. Mora eller resten av søskenene var ikke å se. Den virket pjusk, så den har nok liten muligheter for å klare seg.

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Bamsebu ligger ved Bourbonhamna ikke langt unna, og utgjør et fint turmål når man ligger for anker i Fleur de Lyshamna. Ved hytta ligger det gamle beinrester og båter etter fangst på kvithval (Beluga), som ble derevet i området for snart 100 år siden.

Været var upåklagelig og i følge meterolygen er det muligheter for fine vinder på hjemtur. Vi siger derfor sørover til Hornsund for å klargjøre for seilasen hjem. Rigge klar skuta, forberede mat for turen og ikke minst spise og sove godt er viktig før en sånn lang etappe. Vi er jo bare to, så det er viktig å starte seilasen godt utvilte.

Vi seiler aldri lenger strekk på havet med jolla surra på dekk. Vi ønsker ikke å risikere å få problemer med noe som løsner på dekk i hardt vær. Denne jolla er sammenleggbar, og det er både kjapt og enkelt å ta ut toftene og stue dem nede i baugrommet, mens skroget surres langs rekka akter, hvor den er godt unna vei om sjøen slår over dekk.

Turen startet i nydelig vær med tiltagende vind som ga håp om fin seilas. Det holdt de to første døgnene, men så dabbet vinden av og tåka la seg. Før det fikk vi igjen besøk av en Orion som feide forbi, og etter at sjøen la seg ble vi underholdt av Springere (delfiner) som pilte rundt skuta i ett sett. Ellers var det å rullere på vaktene, spise godt, sove på skift og ellers bare kose seg.

Siste del av turen ble en tålmodighetsprøve, med flatt hav og tett tåke. Diesldyret jobbet jevnt og trutt, men noen seilas blir det aldri ut av det. Vi svingte inn mot kysten vest for Ringvassøya i håp om å få noen flotte fjell i sikte, men så ikke snurten av land før vi var helt i fjæresteinene, og da bare de nærmeste holmene. Så etter 2 døgn med motordur og tåke kunne vi endelig la ankeret gå ved Sandvær på yttersida av Ringvassøya.

Etter ca 4 døgn på havet var det deilig når ankeret hadde satt seg, og dieseldyret kunne få fri. Vi satt i cockpiten og kjente lukten av gresskledde holmer, uten at vi så annet enn svake konturer. Da var det tid for en ordentlig ankerdram. Medbrakt Whisky fra turen vår til Sør-Georgia i vinter i kombinasjon med Nordlandspils smakte ubeskrivelig godt. Når det atpå til ble spadd frem en pose Cheesdoodles, ville velværet ingen ende ta.

Vi sov som steiner og våknet ikke før godt utpå formiddagen neste dag til den totale forvandling, hvor sola høljet ned..

Så kom dagen med alt en seiler kan ønske, rikelig med unnavind og sola som højet ned. Ballongseilet (Parasilor´n) kom til sin rett, og siste stopp før vi krysset Andfjorden ble Sommarøy.