2012 Atlanterhavseilas - Nord Norge

Tidlig i mars ble damen pakket ut av vinterdvalen og kursen satt over Hustadvika til sommerbasen på Frei. Vinden stod midt i mot og vi måtte bruke dieseldyrene hele veien, og som vanligså tidlig på våren, fikk vi alle fire årstidene på en gang.

Våren ble brukt til teknsike oppgraderinger hos BKW og siden vi hadde besluttet å skulle flytte nordover, valgte vi å gjøre unna hele lista med "bør få gjort". Planen var egentlig og bruek et par-tre år på dette, men her hadde vi elektrikere og verkstedfolk som vi hadde god erfaringer med, så i stedet for å måtte lete opp dette det første vi gjorde når vi kom nordover, fikk vi tatt unna det meste nå. Nye runder med elektrikker og oppjusteringer av det elektriske anlegget, skifte av propellere og en rekke andre service ting og ombygginger ble unnagjort.

Som normalt ble det en heltisk periode, og en lengre seilas ventet kapteinen, så alt av servicearbeid og ombygginger på damen måtte være unnagjort før 17 mai, for den 18 var det oppbrudd...

Flytting til Troms...

 

Ingvild hadde fått beordring til Bardufoss og mottak av luftforsvarets nye NH90 helikopter, og etter å ha grunnet litt på det ble besluttningen om den brente bruers taktikk fattet. Huset i Morkelveien ble solgt, og et liv på forsvarets forsorg begynte. Vi ble tildelt kaserne i Leif Rolstads vei, og er nå innbyggere i Målselv kommune :-) Jentene flyttet jo ut hver til sitt allikevel, så valget var egentlig greit.

Flytting er den beste måten å finne ut at en har samlet seg alt for mye jordisk gods. Selv om vi hadde fordelt og avlevert lass på lass til loppemarked og gode venner, så ble fyttebilen akkurat så stapp full som det var mulig å få den.

Morkelveien var med ett historie og et nytt liv har nettopp startet, men først seilas...

Atlanterhavskryssing som mannskap på "SteveCooling Jr"

Under en tur til USA utpå vinteren, ble kapteinen spurt om å delta som mannskap på seilbåten "Steve Cooling Jr." som skulle seiles fra Norfolk, Virginia, på østkysten av USA, hjem til Norge. Eieren av båten, en kollega av Ingvild, hadde seilt båten fra Norge for 4 år siden da han fikk beordring til marinebasen i Norfolk. Nå var tjenestetiden hans over og familie og båt skulle flytte hjem til gamlelandet igjen.

En slik mulighet til å skaffe seg erfaring fra en Atlanterhavskryssing kunne en bare ikke ikke la gå fra seg, så etter å ha forhandlet med en velvilig arbeidsgiver var 6 uker fri ordnet, og jeg fløy vestover 18 mai. Hjemme satt skipperen noe slukøret tilbake. Lysten til å bli med var ikke til å skjule.

Det aller meste var klappet og klart ombord når jeg ankom, så planen var å stikke til havs i løpet av siste uka i mai, men det satte en rekordtidlig tropisk storm en effektiv stopper for. Samtidig kom en flom av kraftige lavtrykk strømmende sydover fra Grønland, så vi ble liggende værfaste i nesten to uker før forholdene Nord for Bermuda ble slik at vi kunne smyge oss ut og begi oss havet i vold.

Inne langs kysten var været strålende så vi benyttet dagene til å seile på Chesapeake Bay og bli bedre kjent med skuta og hverandre. En liten kanotur på leting etter aligatorer i sumpene i North carolina tok vi oss også tid til. Etterhvert som værmeldingen ga signaler om bedre vær ga vi oss i kast med å  skaffe tilveie de siste forsyningene.

En siste sjekk av båt og utstyr, før avgang, og ikke minst.... få liv i satelittelefonen.

Vi var 4 gutter, 2 store og to små (yngre) :-) Kaptein og båteier Vidar, Nickolay, August og jeg.

Torsdag 31 mai, kl 08:45 kastet vi loss og seilte ut av Chesapeak Bay og satte kursen øst-syd-øst. Her står jeg til rors i det siste landkjenning, Virgina Beach, forsvinner i havet bak oss, og vi er i gang.

Værruting fra Mats i "Fri Vind" sørget for daglige oppdateringer av været via Sailmail på HF radioen og han anbefalte hvilke rute vi burde velge for å holde klar av de sterke lavtrykkene som kom settende sydover fra

Grønnland, samtidig som vi ikke ønsket å komme for langt syd og riskiere å miste vinden. 

 Plotteren viser 8,6 knop og bare 4942 Nm igjen til Asker. August sverget til gamlemåten, og kunne bekrefte at plotteren stemte.

Skipper Vidar hadde bedt om å bli rutet slik at vi lå nærmest mulig 20 knop vind. Mats viste seg å være påliteligheten selv og vi hadde jevent 15-25 knop vind helt fram til Azorene. De fleste dagen bød på nydelig vær, men til tider relativt friske seileforhold. SteeveCooling Jr er lettdrevet og seiler godt så farten var oftest upåklagelig. De første 500 Nm gikk unna på 72 timer og 5 min (!). Det gir en snitt fart på ca 7 knop. 

Som følge av svært aktive og kraftige lavtrykk var vi en stund bare 60 Nm nord om Bermuda, og det fristet med en liten avstikker, men på grunn av forsinkelsen i starten hadde vi dårlig tid. Vi vred nakkene motvillig så nesa pekte mot øst og satte alle kluter til for å rekke hjem til 1 juli som var deadline for mitt vedkommende. 

Vi fikk kjenne litt på de uforutsigbare værsystemene som råder i det såkalte Bermuda Triangle. Som ut av en sekk fikk vi plutselig 45 knop rett i trynet og det ble noe hektisk aktivitet ombord inntil vi haddde fått revet seilene tilstrekkelig og funnet en god kurs. Vi fikk kjørt oss skikkelig noen timer, før vinden igjen løyet og falt tilbake på de vante 20 kop.

Havet er fullt av liv, også helt oppe i vannskorpa, hvor vi var. Nikolai ble overfalt av en rørslig flygevisk en natt han satt på vakt og ante fred og ingen fare. Hvem som ble mest skremt ville han ikke innrømme, men flygefisken tapte.

Ellers var det daglig delfiner innom. Det var ekstra spektakulært når de kom feinede om natta. Vi høret piping og pusting like før vi kunne se et fyrverkeri av lys fra Morild i vannet etter dem. Hval så vi noen få av, mest mindre "pseudo orcas" (false killer whales) som freste forbi skutesiden. 

 

Den største hvalen suste vi forbi i ganske grov sjø med godt 10 knop båtfart. Hvalen lå helt rolig i vannet. Vi tror den sov.

Men stor...!! Kjempediger lå den der, og det gikk noen tanker gjennom hodet...hva om vi dundret inn i en slik og brå vekket den i nattens mummel og mørke. Gulp...

Planen var å seile direkte fra Norfolk til Falmotuh i England, også videre derifra til Norge og Asker. Etter et par uker på havet streiker vindgiveren. Vi befinner oss et par dagers seiling unna Azorene. Via HF´en får vi vite at det finnes reservedeler i havnebyen Horta på øya Fayl på Azorene. Det blir derfor besluttet å sette kurs dit. 

Vel i havn i Horta så må apekatten (meg) til tops i masta for å demontere vindgiveren. Været er vått og overskyet og etterhvert så kommer foruroligende meldinger fra Mats, som sier at det brygger opp til storm i Biscaya. Vi ble rådet til å vente i minst to, gjerne tre døgn før vi fortsetter nordover (det ble 5 døgn). Ettersom vi var på Azorene ble Falmouth droppet og det skulle seiles direkte hjem til norge.

Der røyk videre seilas for mitt vedkommende. Jeg måtte være på plass på jobb 1 juli, og uten mulighet til å hoppe av i Falmouth ble det for usikkert at jeg var hjemme i tide til at jeg kunne ta sjansen. Dermed matte jeg mønstre av, men ikke før etter et besøk på legendariske Peter Cafe Sport som ligger her i Horta.

Det var surt å ikke kunne stå løpet helt ut, men på sjøen må man spille på lag med været, sånn er det bare med den saken.

Det skulle vise seg at det tok sin tid å komme hjem for de tre som ble igjen ombord. Ikke før 4 juli klappet "Steve Cooling Jr." til kai i Asker.  

Her har mannskapet første landkjenning på piren i Horta, Azorene etter drøyt to uker på havet. Du kan lese mer om turen på Steeve Cooling jr´s dagbok

Takk til Skipper Vidar, August og Nikolai for en super tur..!

Dette ga akkurat så mye mersmak som jeg fryktet det ville gjøre...

Seilas nordover

 

Etter en jobbeuke i begynnelsen av Juli var det klart for å seile "damen" nordover. Johanne "fenderspringer lett på tå" hadde en ukes ferie før hun skulle i militæret, så hun mønstret på som mannskap, og vi satte kursen nordover.

Småbåthavna på Frei lå bak oss og vi er på tur noroder i solnedgangen ved Tustna.

Første natt i Mjosundet, og vi startet tidlig neste dag. Null vind gjorde at dieseldyrene måtte trå til. Hele dagen glimret vinden med sitt fravær og det var havblikk . Etterhvert kom tåka sigende og la seg nedpå. Godt og ha god radar på sånne dager.

Etter en natt i Rørvik hadde heldigvis været endret seg og vi fikk en flott seilas i unnabakke. Genakkeren fanger mye vind så vi suste nordover med god fart, mens det ennå hang tåke igjen inne ved kysten, noe som skapte en flott stemnning.

Så lenge sola glimret med sitt fravær var det votter og lue på, uten at det gjorde noe på humøret, men utover dagen ble været satdig bedre og i det vi kom til Leka hadde vi et aldeles nydelig vær. Der traff vi på to unge Polske gutter som seilte hver sin lille trebåt på tur nordover. Det sies at det ikke er størelsen det kommer an på, men vi var glade for at vi hadde litt mere plass ombord enn dem.

Vinden fra syd vedvarte og vi kunne feie videre nordover. I Brønnøysund hjalp vi en minister med uregjerlig båt å legge til, besøkte gjestehavnens nye og flotte saniærbygg og fikk gitt kroppene en velfortjent skrubb. Ikke minst fikk jentene svidd av noen kroner i butikkene, mens kapteinen inspiserte den nye flotte ambulansebåten til redningsselskapet.

 

Det nærmet seg raskt tid for å sende Johanne hjem, eller retter sagt i kongens tjeneste. Madla og luftforsvarets rekruttskole stod klar til å ta i mot. I Sandnessjøen mønstret hun av og satte seg på flyet sørover. Neste gang vi så henne var hun brannmanndame og røykdykker i avdeling for Brann & Redning på Ørlandet flystasjon. 

Så var vi bare to.. Helgelandskysten åpenbarte masse vakre perler og fin og tildels frisk seilas. Fra Sørarnøy til Reine i Lofoten fikk vi kjørt oss litt, men ikke værre enn at vi spiste middag underveis. Vinden hadde dreid på nord liten kuling, så det ble å krysse seg mot vinden. Vi var lenge i tvil om vi skulle følge kysten på østsiden i Vestfjorden for å kunne svinge innom i Bodø og Steigen, men valget falt til slutt på Lofoten slik at vi også kunne få besøkt venner på Leknes, men først la vi kursen innom Reine og Nusfjord. Vi endte med fire dager ved bryggene i Ballstad mens vennebesøk bilte til og fra. Her fikk vi også ridd av en stiv kuling, før vi kunne sette kursen videre nordover via Skrova, gjennom Tjeldsundet til Troms.

Været skiftet fra dag til dag. Stiv kuling og dobble fortøyninger i Ballstad, mens vi nordover fra Skrova kunne

nyte havblikk på Vestfjorden, badet i sol. Ingen sak hverken og servere eller fortære pannekaker under slike forhold. Tjeldsundbrua markerte at vi endelig var kommet til Troms.

Troms bød på vakkert vær og vi tok det som et tegn på hvordan livet er her nord.

Siste kvelden underveis lå vi for anker i Revshamna. Perfekt anledning for enn en kald skummende "Porter" fra

bryggeriet "Den Nøgne Ø". Dagen etter var det bare et par timers gange til Gyda's nye hjemmehavn, Djupvika ved Sørreisa.

Senja rundt...

Første uka i oktober

Yttersida. Vilt og vakkert

I havn på Sommarøy og trim må til. Tur til radarstasjonen på toppen av Hillesøya

Kanonfotograf...

2012 Atlanterhavskryssing og flytting nordover