2011 Shetland - Færøyene

Vi kastet loss fra Baltasound i nydelig sol og med frisk bris fra øst seilte vi forbi den østvendte steile fronten til øya Fetlar. Her er det ingen ting som demper storhavet når vind og bølger står på fra øst, så sjøen her kan bli ganske heftig om man går for nærme land. Tidevannstrømmen er også noe man må passe på dersom den setter mot vinden, for da kan det bygge seg opp utrolig stor og krapp sjø.

Vi har lenge snakket om at vi ønsker oss et par elektriske vinsjer, men de er så skrekkelig dyre.

Kapteinen kom i vinter over idèen til fattigmannsløsningen, og den fungerer aldeles utmerket. Løsningen består av en 28 Volts batteridrevet Heavy Duty Milwaukee drill med vinkelhode. Påmontert en bits som passer i vinsjene har vi plutselig en elektrisk motor som kan flyttes rundt på alle vinsjene om bord etter behov. Ikke helt strømlinjeformet og i hht til maritim kravspek., siden drillen ikke tåler vann, men til en kostnad som er godt under 10% av monteringen av en ny ordentlig fallvinsj, er vi strålende fornøyde. Skipperen håndterer nå selv storseil fallet og skjøtene på de største Lewmar 64 vinsjene som en lek.

Fisken var en Grindhval, og den hadde med seg en hel gjeng. I full fart kom de settende mot skuta, noen knapt oppe og pustet mens andre spratt ut av vannet og stupte seg mot oss i vill fart. Vannspruten stod til værs og kapteinen tok seg i å vente på dunket når hele gjengen skulle kræsje i skutesida, så nære var de. Full fart om bord for å få liv i kamera, men innen den tid var hele gjengen laaangt unna. For en fart..!! Vi kunne se dem ganske lenge, der de hoppet og spratt, men selvfølgelig altfor langt unna til at vi fikk tatt noen bilder.

Etter at vinden antok seilbar styrke igjen, satte vi kursen for en av Shetlands største fiskerihavner på Whalsay. Øya huser ca 1000 innbyggere og de største fiskebåtene i øyriket.

Lite ante vi om at vi ankom i det sommerens høydepunkt, den lokale regattauka begynte. De seilte alt fra lokale båttyper med skværseil, til hypermoderne joller med carbon og kevlar utrustning. Entusiasmen var stor og det var tydelig at det ga status å seile godt. Alle båtene var fylt med så vel ungt som gammelt og i de raskeste båten var innslaget av grått hår bemerkelsesverdig stort, så det var åpenbart at her ble årets innbyrdes rangering gubbene i mellom avgjort.

Vinden holdt seg hele veien inn til norskekysten. De siste par timene stilnet det imidlertid såpass mye at vi vekket dieseldyret og motret den siste biten inn til havna på Runde. De ca 270 Nm tok 36 timer, noe som gir en snittfart på ca  7,5 knop. I det vi ankommer Norge så blir det et snev av sommer på oss. Skipperen foretok straks lettelser i antrekket, noe som betød atantallet ull-longser ble redusert til bare en(!)

Morgenen på Runde opprant vindstille med sol og blå himmel. Vi begynte å gå tom for dager, så det var ikke tid til å utforske øya nærmere, men vi kommer

utvilsomt tilbake ved en senere anledning. Kursen ble satt nordover retning Ålesund og Brusundet for å bunkre (i følge selgeren landets billigste ) diesel. 

Færøyene 2011

Vinter på Tornes

Igjen er vi på plass hos Tornes Båtforrening. De har i løpet av høsten 2010 blitt en del av redningselskapets frivillige redningstjeneste og har hver sjette uke "RS Mærsk" liggende ved brygga, bemannet av medlemmer i foreningen.

Forreningen bidrar gjennom dette engasjementet til sikkerhet og redning langs en av de mest utsatte delene av hele vår

langstrakte kyst, Hustadvika.

Den første snøen kom ikke før nærmer jul, men med ny pressening som tar av for snøpresset over kallesjen gikk vi vinteren trygt i møte.

Vinteren ble ikke like kald som sist vinter, men til gjengjeld fikk vi smake litt mer på stormene fra sørvest. Flere ganger utpå vinteren tok det skikkelig tak, og i kort eperioder stod rokket til værs selv inne i småbåthavna.

Bildet viser at vindstyrken er godt oppe på storm styrke, og i kastene kunne vi lese opp mot 50 knop. Vindgiveren ble skiftet i høst og den ble da kalibrert av tekniker hos B&G før den ble sendt til oss, så kan vi med relativ stor sikkerhet si at dette er korrekte målinger.

Brått kom våren feiende og Gyda satte over Hustadvika til Frei og sommerhavn..

Den nye Quantum Genuaen levert av Maritimt Kompani i Trondheim fikk luftet seg for første gang og Kapteinen fikk hjelp

av Johanne "fenderspringer-lett-på-tå" til arbeidet med å rigge seilet og en test tur.. 

1 Mai, nydelig vær og sommerstemning.

Færøyene

 

Etter et drøyt halvår i utlendighet var skipper’n endelig hjemme igjen fra støvets land, og vi kunne starte med å ta igjen tapt tid

sammen og ikke minst feriere...

Gyda var etter hvert blitt klar etter den omfattende moderniseringen av det elektriske anlegget, tekniske

utbedringer og vedlikehold. Skipperen var døgnvil og levde fortsatt i modus fra støvets land, mens kapteinen

var vel forskynt av tekniske utfordringer. Dette gjorde at begge trakk et lettelsens sukk når vi endelig kunne kaste

loss fra havna på Frei og kunne se frem mot 5 ukers seilas og ferie.

Fredag 2 Juli satte vi over Hustavika og svingte innom Ålesund for å gjøre klart de siste tekniske detaljene, fylle diesel,

og omstille hode og kropp til feriemodus. 

Regn og vindstille da vi dro fra Ålesund søndag 4 juli, men meldingen sa at vinden ville komme utpå dagen.

Kursen ble satt rett vest i havet og første mål var Shetland.

I år som i fjor startet turen med litt uggen mage hos skipper’n mens kapteinen knasket pottis og trivdes som bare

det (kommer vel hans tur også). Etter åtte timers gange for motor rett vest i havet fikk vi jevnt god bør med

10-12 knops vind fra NØ.

Vinden blåste kjapt vekk alt av sjyverk,og etter dette var humøret på topp hele resten av turen.

Det blåste jevnt 15 knops vind og vi fikk en frisk seilas over oljefeltene grytidlig på morgenen,

kapteinen måtte en tid håndstyre for å holde klar av riggene bortetter for John "windvane" trengerlitt tid for å stabilisere seg på ny kurs. Når plattformene ligger såpass tett som her er det like enkelt med manuel kontroll for et par-tre timer. Etter drøyt 30 timer skimtet vi land... 

...og da kom Shetlands gjesteflagget kjapt på plass under styrbord saling. Været klarnet etter hvert opp og vi fikk en strålende dag på tur inn mot land. Riktig nok måtte dieseldyrene vekkes den siste biten, for vinden døde helt.

Baltasound

Vi ankom BaltasoundUnst, den nordligste bebodde øya på Shetland etter 38 timers seiling.

Det ble å fortøye langs skipskaien, noe som medfører daglige akrobatiske utskeielser som bryggeklatrer på fjære sjø.

Unst bor et knippe mennnesker, hvorav de fleste som bønder, men et lite snev av turisme finnes da de har startet

en kampanje for å bekjentgjøre de severdigheter som finnes i området. Derfor fant vi gode kart og info brosjyrer på det lokale hotellet.

Her er mange spor etter gammel historie om hverdagsliv og herjinger av berserker fra Norge, vakker natur og fantastisk utsikt over frodige grønne heier.

I de stupbratte fjellsidene på vestsiden av øya ligger havhesten på reiret og vokter sitt ene egg. Dyrelivet er rikt, det gror frodig og vi møter stadig grupper med ivrige naturfotografer på jakt etter blinkskudd.

Den nære tilknytningen til Norge er tydelig, og som vanlig

lar vi oss (spesielt kapteinen) fascinere av de mange og

lange steingjerdene. En eldre kar fortalte oss at da han var

ung fikk man 6 pence (ca 1 kr) for en favn (1,8 m), ferdig murt.

Unst er kjent for sine mange ponnier. Her går de fritt ute i større eller mindre flokker, og er svært så nysskjerrige og fotogene når en passerer dem ved veien. En bit gulrot og du har en venn for livet.

Som alltid er folket her svært imøtekommende. Vi leide sykler og trålet øya fra nord til syd. På veien kan vi med en gang se om bilen vi møter er en innfødt eller turister. De lokale vinker og hilser, alle som en når de passerer oss, mens turister er seg selv like og uffer seg over andre som tar plassen i veibanen. Veien er nemlig ikke veldig brei. De fleste steder er det ”single track road”, med jevnlige møteplasser, så her må man som bilist være utstyrt med god tålmodighet.

Øya har Englands nordligste og mest velutrustede busskur. Nå er det like før Tall Ship Races gjester Shetland, så tema disse dagene er selvfølgelig de store seilskutene. Vi ble fortalt at tema på dekorasjonene i busskuret skiftet med årstiden og etter hva som foregikk i Baltasound.

Den kvelden vi ankom Baltasound kom vi tilfeldigvis i snakk med en eldre kar på brygga. Han og kona hadde kommet tidligere på dagen etter en

veldig frisk seilas direkte fra Halten fyr på Trøndelagskysten. De lå like bortenfor der vi hadde fortøyd. Han fortalte blandt annet at de hadde vært på Shetland utallige ganger, derfor fant kapteinen det betimelig å ta en tur innom dem morgenen etter, i håp om å fravriste dem noen gode tips om fine ankringsplasser. Kapteinen ble mildest talt spak da det viste seg at dette var ingen ringere en den legendariske Nederlandske båtdesigneren Dick Koopman og hans kone Elle. De er nå godt opp i årene, men hver sommer fra mai og september seiler de stadig i de nordlige farvann mellom Norge og Færøyene. De har tilsammen seilt ca 200 000 nautisk mil.

Koopmann's båtene er viden kjent verden over for sin sjødyktighet og dette skyldes nok utvilsomt designeres lidenskap for og erfaring

som seiler på de store hav.

Kapteinen fikk sine råd, og på kvelden inviterte vi dem over på skipperens nystekte Brownies i håp om å

smøre tungebåndene til disse erfarne langturseilerne ytterligere.

De var et veldig inspirerende og trivelig par og vi fikk timer med historier om seilas fra Arktis til Antarktis, Stillehavet, Alaska og over 100 nautiske mil oppover en elv i Gambia. Det ble sent før fortellerene gikk trøtte. Når de atpå til mente at Gyda var en vel organisert båt gjorde nok det sitt til at spesielt kapteinen sovnet med et smil om munnen den kvelden.

Yell

Shetland er et øyrike som ved første øyekast kan se ut som fullt av kjedsommelige gresshauger, men her er fasinerende

små samfunn med utrolig spennende historie. Burravoe, helt syd på øya Yell er en slik plass.

Burravoe er en av få virkelige gode naturlige havneplasser på Yell, utsatt som øya er for stormer fra øst og sterke

tidevannstrømmer. På tross av dette har havnen forblitt slik den alltid har vært uten særlig påvirkning av det moderne

samfunn. Her som hjemme i Norge har oppdrettsnæringen gjort sitt inntog og som følge av dette måtte man utbedre

havnekapasiteten, men først i 1997 ble det laget en pir som ga lokale oppdrettsbåter bedre plass til å laste og losse utstyr.

Slike pirer er som oftest kledd med lastebildekk som beskyttelse. Heldigvis er Gyda, i motsetning til det meste av moderne 

plastbåter, skreddersydd for intim kontakt med store stygge lastebildekk.

På det sydligste punktet på Yell, i Burravoe, ligger et av det eldste husene på Shetland. Bygget tidlig på 1600 tallet.

Denne fredede plett på jord viste seg å huse utrolig fascinerende historie, nært knyttet vår egen. Huset har vært

bebodd helt frem til på 1970 tallet hvor det ble stående tomt etter at siste beboer døde. Etter hvert ble det restaurert

og omgjort til et museum for å ta vare på områdets historie. Huset og havnen nedenfor, ”The old Haa” utgjorde

knutepunktet på den sydlige delen av øya. Her har vært havn, brygge og handelssted fra lenger enn langt tilbake.

Helt uten anelse om hva som befant seg innen for dette husets vegger vandret vi rundt og nøt omgivelsene.

Da vi om sider kom på at vi skulle kikke inn, fikk vi se den ene historiske perlen etter den andre åpenbare seg.

Her var masse dokumenter og bilder fra dramatiske forlis av norske fiskeskøyter på illegal frakt under krigen.

Vi fant utallige beretninger om heltemodig innsats hvor gamle og unge deltok i bergingen av forliste fiskere og

motsandsfolk som i orkan og uvær forliste i fjæresteinene her.

Kapteinens helt, Sir Ernest Shackleton, er spesielt omtalt på museet.

Det viser seg nemlig at da den Engelske polfarer, etter kapteinens oppfattning

tidenes største polarhelt, ble båret til graven 2 mars 1922, så var det av flere fra Burravoe som var med og bar kisten.

Lang historie kort; Shackleton døde brått 5 januar 1922 om bord i skipet ”Quest” mens

det lå ankret i GrytvikenSyd Georgia mens han underveis på sin tredje ekspedisjon i Antarktis. Hans kone ble kontaktet og hun besluttet at han skulle gravlegges i Husavik, ved porten til Antarktis. Tradisjon tro skulle en Britisk hedersmann bæres til graven av Britiske Offiserer, eller tilsvarende.Slikt fantes ikke i Husavik, som for det meste var bebodd av Norske hvalfangere, noe innehaveren av fangststasjonen hadde kjempet hardt for. Men tilfeldighetene gjorde at 6 mann fra Shetland og Burravoe hadde vist seg som så dugelige sjømenn på turen sørover at de fikk tilbud om overvintring og jobb under hvalfangsten. Disse 6 trådte nå til verket som ”ekte Briter”, selv om det å bli erklært som ”Brite” rev i deres hjerter, Skottske som de var. I et ufyselig regnvær og grov sjø førte så disse 6 karene kisten med Shackleton i en lettbåt fra ”Quest” over til land og til hans siste hvile bak hvalstasjonen i Husavik.

I motsetning til alle andre i Husavik, som er gravlagt med hodet mot syd og dermed blikket vendt mot hjemmet i nord , er Sir Ernest, etter hans kones innstendige oppfordring begravd med hodet mot Nord og blikket vendt mot hans evige mål, Antarktis og sydpolen.

Det hele var til å få tårer i øynene av. Her lå permer i haugevis med utallige historier om større og mindre hendelser, forlis og heltemodig innsatts, og så der, rett foran kapteinens øyne, denne godbiten av en historie om hans store helt. For kapteinen er turen er med dette reddet, og resten er bare bonus...

Og bonuser er det over alt. Burravoe er et fascinerende sted. Stille og fredelig, men allikevel så fylt natur og opplevelser.

Havhester er det rikelig av. Ikke er de spesielt sky heller

En Engelsk veteranbåt kom en kveld stille seilende inn og ankret

…og slik dro den igjen neste morgen.

Vi nøt synet og tok på oss den ærbødlige hatten.

Det er ikke mulig å slutte å la seg fascinere av steingjerdene her på Shetland. De utgjør en stor del av kulturlandskapet og som tidligere bonde er det lett la seg henfalle til betraktninger om hvilket arbeid som ligger bak.

På slike steder er det lett og bare gi seg over å nyte, men som moderne ”liksom eventyrere” må vi videre.

Vi sjekker tidevannstrømmene og planlegger riktig tid for seilas vestover i Yell Sound mot Færøyene. Her skal man

virkelig ha gjort hjemmeleksa i tolkning av tidevannstabeller, for på det verste kan strømmen i Yell Sound komme opp i 6-7 knop!

Med revelje til kl 07 traff vi utmerket og fikk med oss strømmen ut sundet. Da vi nærmet oss de nordligste klippene på Shetland Mainland, møtte vi en stadig økende vind fra nord, noe som gjorde at sjøen ble veldig rotete med strøm og vind mot hverandre. Heldigvis var vi kommet så langt nord at vi slapp med en halvtimes baks i bølgene inntil vi hadde god nok avstand til klippene til at vi kunne heise seil. Med seilene oppe likte damen seg veldig mye bedre og kursen ble satt direkte mot Færøyene.

Skipperen smiler tappert mens dieseldyrene jobber hardt i motstrømen. Simen autopilot står for styringa. Siste tegn av Shetland forsvinner i havet bak oss og Shetlands gjesteflagg fires.

Færøyene

 

Færøyene har alltid hatt gode relasjoner til oss nordmenn, selv om de også her fikk føle brutaliteten fra vikingene.

Mye av historien her har røtter tilbake til det norønte og vikingens ferdsel til og fra Island. Kong Sverre vokste opp på Kjyrkjubøur,

så av den grunn har Færøyene og Norge viktig historiske bånd. Rart å komme til et sted der gamelnorsk og dansk praktiseres om en annen. Dette forsterker våre tette bånd.

Når vi går så vidt lenge for motor så hører faste inspeksjoner av motor og gir med. Damen har dobbelt sett med Racor filtre på hver motor, slik at vi best mulig kan hindre motorproblemer som følge av forurensing i dieselen.

Vi kjører som regel bare en av motorene når vi ikke har det travelt og cruiser da på 6 knop. Det gir et diesel forbruk på ca 5 liter i timen. I den strie motvinden ut Yell Sound måtte begge motorene jobbe for fullt for å holde 7 knops fart, men da tredobbles også dieselforbruket.

Det er ikke så mye å holde styr på når en cruiser slik av gårde med seilene satt og skuta i trim, eller som i dette tilfelle for motor med ”Simen autopilot” som styrmann. En av oss har alltid vakt og vi prøver å rullere hver 4 time. Den som har fri kan gjøre hve en vil. Det leses, spises, sløves, strikkes, og soves.

Underveis får en mange små opplevelser som kryddrer hverdagen. Feks som når ei sliten måke kommer seilende på stive vinger og setter seg for en hvil på genakkerspydet. Skipperen måtte straks inspisere sitt nyervervede luftbårne mannskap, som slett ikke hadde noe i mot litt småprat fremme i baugen.

I det vi nærmet oss den nære kysten av Torshavn møtte vi stadig lokale fiskere i sine tradisjonelle trebåter med en ”løfting” midt på. I småbåthavnen i Torshavn er det et yrende liv med disse båtene.

Torshavn

Seilasen til Færøyene tok ca 38 timer. Første del var preget av mye sjø og vind. Vinden spaknet etter hvert og utpå natta la sjøen seg også. Det var tydelig at et skifte var på gang for vinden dreide ustanselig. Ikke før hadde vi fått justert kursen og trimmet damen opp i fin fart, så dreide vinden.Vi måtte slå flere ganger og det ble en urolig natt.

Til slutt døde vinden helt og vi måtte ty til diesel dyret. Det tok fortsatt drøyt 15 timer før vi var helt inne i Torshavn.

Innseilingen til Torshavn ute fra havet er ikke spesielt spektakulær. Øyene her er et resultat av intens vulkansk aktivitet og skiftende istider som har gjort at de fleste øyene i øygruppa løfter seg mot vest og viser veggen til stormene fra Island, mens de skråner jevnt ned mot sjøen i øst.

Derimot er det en vakker innseiling når en vel er kommet innenfor den gigantiske moloen som er bygget for å stormsikre havna fra vinder fra syd. Havnen deles i en vestilg og en østlig våg av neset Tinganes, stedet hvor

vikingens satte ting og plassen fikk sitt navn. I dag rommer dette Færøyenes Landsting, og statsministeren har

sitt kontor her.

Gjestehavnen er ikke stor og det er bare plass til 8 båter i selve gjestehavnen. Det er riktig nok ikke så mange fritidsseilere som tar den lange turen hit, men til tider var det fullt på alle gjesteplassene.

De jobber hardt med å utvide gjestehavnen og å lage det fint og ordentlig i området rundt. Her er gode

ordninger for strøm og ferskvann om enn noe sparsommelig med sanitæropplegg. De fleste båtene har det

meste om bord, så man deler broderlig på tilgangen til den ene dusjen og vaskemaskina som havnen har å tilby.

Det er for øvrig en internasjonal gjeng som har ligget her så langt.

Nærmeste nabo er en amerikansk båt, mens den bortenfor er Polsk. Det har også vært en Engelsk, en Tysk og et par tre Danske båter innom. Disse unge Danske drenge hadde tatt mot til seg og seilt hele den lange veien i en 27 foter. Nå venter de på at været skal bli i deres favør. Det er trangt for tre å skulle spise om bord i en så liten båt, så når ikke været var for ille brukte de benken i gjestehavnen som spisbord. Friske gutter.

Inne i den lune haven merker vi ikke mye til det, men i havet utenfor blåser det nordlig

kuling og den skal i følge meldingene vedvare

de neste tre dagene, så guttene som var på tur

hjem til Danmark igjen fikk bare

smøre seg med tålmodighet.

 

Båten var imidlertid klar og forsyningene med ekstra diesel, vann og en kasse øl var på plass. Det syntes imidlertid som om det gikk hardt utover ølet mens de ventet, så de må nok ta den lange turen til utkanten av byen hvor Rusdrekkasøla Lansis ligger.

 

Her er det nemelig ikke tillat med alkohol salg fra vanlige butikker. (For å forklare Rusdrekkasøla Lansis, så betyr søla slag eller utsalg. Rusdrekka er vel selvforklarende

og Lansis betyr landsdekkende.)

I motsetning til de fleste andre europeiske byer så har ikke Torshavn opplevd noen form for nedbrenning eller storbrann. Dette gjør at det er en veldig spesiell by vi kommer til. Den gamle bydelen som liggede ved havna og Tinganes er helt unik.

Det er rart å vandre omkring blant bitte små gamle, men velholdte trehus på en plass så naken og forblåst som disse øyene ellers er.

Vi hadde ventet hus mer like de som finnes på Shetland, hovedsaklig bygget av stein, men også det aller meste av de nye husene, som det for øvrig er mange av i denne byen, ser ut som ordinære norske hus i tre.

Noen steder er den nære tilknytningen til Danmark åpenbar, mens andre steder like gjerne kunne vært hentet fra de norske folkeventyr.

Dette er bakgården utenfor statsministerens kontor på Tinganes, hvor man for øvrig står helt fritt til å vandre rundt hvor man måtte ønske, utendørs.

Om budskapet i kirkens sorte bok kan det nok diskuteres, men her levnes ingen tvil om hvem sin parkeringsplass dette er.

At dette er en av brannvesenets biler er vel også innlysende. Færøysk språk er nært beslektet med norsk og veldig likt gammelnorsk.

Hører vi en sending på radio eller når øyboere prater seg i mellom er det vanskelig å forstå, men det går lettere å tyde det skriftlig. Ellers lærer alle her Dansk som sidemål, så vi har minimale problemer med å føre en samtale med de lokale.

Vestmanna

Vi ble anbefalt å ta en tur ut til klippene på Vestmanna men fant raskt ut at å ta Gyda dit ut ville bli en stri tørn, så vi ble med en charterbåt og lekte ordentlige turister. Hvilken opplevelse. Her fikk til fulle oppleve Færøysk vill og barsk natur, med en båtfører som ikke var ”skuggredd” for å si det slik.

Til å begynne med, innerst i fjorden opplevde vi bratte, etasjeliknende fjellsider med irrgrønt gress, og som drevne turister tok vi bilder på harde livet. Men snart endret landskapet karakter, og i det vi kom på utsiden hvor havet lå åpent utenfor møtte vi en enorm natur.

Her var en rekke huler og grotter som sjøen hadde gravd ut i mykere deler av fjellet.

Skipperen om bord var en artig skrue og fortalte levende om hvordan de holdt sauer oppe i disse ville fjellsidene og strevde med å få dem ned om høsten. Best det var, satte han i med den gamle Danske salme ”O’Gud du som våge over mine veije” som han fortalte måtte synges med stor innlevelse før folkene ga seg i kast med arbeidet. Det var eneste måte, mente han, å sikre seg at man ikke falt utfor.

Disse bildene kan på ingen måte rettferdiggjøre de flere hundre meter høye fjellsidene som stuper rett i havet, men dere kan kanskje få et lite inntrykk. Det er også mange dype store dype kløfter og klipper.

En klippe de kalte ”Elefanten”.

Og båtføreren var ikke snauere enn at han manøvrerte skuta inn i disse trange revnene i fjellet. Det er selvfølgelig ikke mulig når sjøen står hardt på, så vi var heldige i så måte, selv om vi godt kjente at det kilte imagen nå det gikk opp for oss at vi skulle inn der.

Vi måtte ta på oss hjelm for å være litt beskyttet om noe skulle komme fallende fra fjellsidene over.                                    

Klikk på bildet over så ser en videosnutt fra båten inne blandt klippene

Ellers så kjører vi buss rundt omkring i byen. De er gratis og går hvert 20 minutt i 4 sløyfer rundt til de forskjellige delene av byen og de omliggende boligfeltene. Færøyene har ca 48 000 innbyggere, hvorav knapt halvparten bor her i Torshavn. Bebyggelsen generelt må betegnes som svært spredt i små bygder. Øygruppens nest største by, Klaksvik, har 5500 innbyggere.

Foruten sin særegne gamle bydel er det mye moderne å se i Torshavn. Rett overfor Tinganes ligger et stort båtverksted hvor vedlikehold av de hypermoderne og store havtrålerne foregår på løpende bånd nå om dagen. Det er tydelig at det er pause i fisket akkurat nå.

29 Juli feires Òlavsøka, som er den Færøyske nasjonaldagen. Da innsettes Løgmaður (statsministeren) sammen med Landstýrismaður (de øvrige folkevalgte) som danner Løgtinget som er den Færøyske nasjonalforsamling. I den forbindelse trekker alle inn til Torshavn og det er masse liv og røre i byen. Kapproing er en stor begivenhet og det er knyttet stor prestisje i å vinne.

Båtene har konkurrert i flere omganger gjennom sommeren og møtes så til finale i Torshavn under Òlavsøka. Hvor vi enn kommer så ser vi båter som er ute og trener, slik som denne vi så i Vestmanna.

Været skifter stadig og fort. Slik vil det alltid være her ute i havet. Men værmeldingene er sparsomme mot det vi er vant til hjemmefra, kun et par ganger om dagen, og alt på Færøysk.

På VHF sender man ikke værvarsel på kanal 16 i det hele tatt, i hvert fall hørte ikke vi noen meldinger på hele den dagen vi var på tur inn mot øyene. Høyst uvanlig sammenlignet med Shetland eller Norge hvor det stadig er trafikk om navigasjonsvarsel og værmeldinger på kanal 16.

 

En annen artig sak for oss seilere er at i Torshavn er det ingen tidevannsforskjell. Rett utenfor går tidevannstrømmene sterke, mens det er bare noen få cm som skiller høy og lavvann inne i havnen.

 

Skipperen, som er ivrig med strikkepinnene har startet jakten på lokalt garn og strikkemønstre og derfor finkjemmes byen etter butikker med slikt innslag. Det finnes en del slike butikker og entusiasmen var til å begynne med ganske stor. Etterhvert ble skipperen mer og mer oppgitt,

for det viser seg at det nesten ikke er Færøysk garn å oppdrive.

Overraskelsen var stor over det lille innslaget av lokalt Færøysk garn som er å finne. I butikkhyllene finnes det mest av Islandsk og ikke minst Norsk garn. Det ble hevdet at strikkingen på Færøyene hadde ligget nede en god stund, men gjennom at en nå ser en tydelig økende strikkeaktivitet igjen, så håper man på mere lokalt produsert garn i tiden fremover.

Vi har ennå mye igjen av lokale severdigheter bare her i Torshavn området, så vi blir nok liggende til godt ut i neste uke før vi kaster loss og seiler videre mot nye inntrykk, mest sannsynlig en god dags seilas til den sydligste av øyene her, Suðurøy. En viktige årsak til det tette båndet mellom Norge og Færøyene stammer nok helt tilbake fra da Kong Sverre vokste opp her på øyene.

En times gange fra småbåthavna, over et lite fjellparti ligger Kjirkjubøur, plassen der Sverre tilbragte mesteparten av tiden. Der finnes ennå noen få ruiner fra den tid.

Kjirkjubøur

På Kjirkubøur står i dag det som regnes som Færøyenes eldste trehus, bygget tidlig på 1600 tallet og fortsatt i daglig bruk av 17. generasjon kongsgård drivere.

Vi tok spaserskoene på og gikk over fjellet til stedet Kong Sverre trådte sine barnesko.På turen opplevde vi Færøyske ”fjell” opp til ca 600 moh.

Turen tok drøyt 5 timer tur/retur, det gjorde godt for late seilerskrotter å få svidd av noen kalorier gjennom skosålene.

Huset, eller røykstove som de lokale kaller den, kan trygt kalles et levende museum. Da vi var inne kunne vi kjenne matlukt og det hørtes

tydelig prat bak tømmerveggene. Det er ganske utrolig at et tømmerhus har fått stå så godt i så mange år, fuktig og stormfullt som det er her ute.

Kong Sverre, i den tid erklært sønn av kong Sigurd Munn, vokste opp her. Det stod på den tid en kirke her, derav navnet Kjirkjubøur. Sverre må ha vært spesielt evnerik, for han ble tidlig satt i prestelære noe som det er gjort et poeng av i historiebøkene.

Kirken, som stod helt i sjøkanten ble etter hvert fortært av havet, og i dag finnes knapt noen ting igjen, bare noen få steiner som kan minne om en ruin. Etter at kirken ble tatt av havet besluttet biskopen at hans hovedsete skulle la seg bygge på samme sted.

Biskopen var nådeløs i sin innkreving av skatter og avgifter fra de fattige bøndene, og til slutt måtte han på 1500 tallet rømme stedet etter at de vantro tok makten i egne hender. Katedralen ble nå stående tom og forlatt, og i dette barske klimaet tok det ikk lang tid før forfallet startet.

 

I motsetning til andre katedraler hadde ikke denne tak-konstruksjon i stein, men ble tekket med drivtømmer og torv. Dette forsvant fort og bare veggene ble stående igjen. Innbyggerne kalte den etterhvert bare for muren, og lenge trodde man at den aldri hadde vært ferdig bygd. Forkere fant imidlertid ut at i likhet med det man ser på Shetland, er det taket som forfaller først siden det er byget av drivtømmer, mens veggen av stein består. Nå er et omfattende arbeid i gang for å hindre videre forvitring av murene slik at de kan bestå for ettertiden.

Foruten dramatikken med kvinnevonde bikkjer, ømme tær og støle ubrukte muskler bød turen over "fjellet" på flott utsikt i særegen natur. Karen på bildet nede til høyre hadde noe som lignet på en islandshest, og den beveget seg utrolig kjapt og smidig over det steinet og myrendte landskapet.

Færøyene er på ingen måte tilrettelagt for fritidsbåter, bortsett fra den lille gjestehavnen i Torshavn. Landskap og terreng gjør at det for det første er veldig få gode havneplasser. Færøyene har totalt bare 6 såkalte vinterhavner, som er trygge havner uansett vindretning, og de er travle fiskerihavner med liten plass for turseilere. Selv om det riktig nok er fullt mulig å finne seg en plass blandt tomme sildekasser og utrangerte fiskbåter i de forskjellige havnene, lot vi Gyda ligge i Torshavn og busset rundt til mange av de andre småstedene. Færøyingene har ikke vært like flinke i sin oppgave med å ta vare på sin lokalhistorie, så bortsett fra museene i Torshavn og husene på Kjirkjubøur var det lite å se. Det som imidertid slo oss, over alt vi kom var den utstrakte bruken av trehus. I motsetning til Shetland var det bare et fåtall murhus å se her. Midt inne i et boligfelt utbrøt plutselig Ingvild..dette ser jo ut som i Gata. I Torshavn er det imidlertid mye å finne om en rusler litt rundt.

Denne skulpturen av klippfisk kona står få meter fra verftene hvor vedlikeholdet av trålerne er i full gang. Her er hele området åpent

og der er fasinerende å kan følge arbeidet på nært hold. 

Spranget er imidlertid stort fra skulpturen ved verftet til denne eksotiske beplantningen

vi fant utenfor et av byens mindre industrilokaler. Som om det ikke er gress nok på denne øya.

I et av boligfeltene fant vi denne enorme portalen

som er underkjeven fra en bardehval. Dette dyret

må ha vært enormt stort, så det kan kanskje stamme fra en blåhval fanget fra en Norsk skute hvor mange Færøyinger deltok.

Færøyingene selv har aldri drevet komersiell hvalfangst på de store hvalartene.

Et ternepar har en rolig formiddagsstund på en stein like nedenfor Tinganeset, helt uvitende om at det akkurat i samme øyeblikk ble ført intense forhandlinger mellom Skottske myndigheter og Sea Shepherds leder Paul Watson.

Sea Shepherd meldte sin ankomst på Færøyene nå i sommer for å sette internasjonalt fokus på de såkalte grindadrap som foregår her.

Watson's skip "Steve Irwin" som hadde svingt innom Lerwick på Shetland ble imidlertid tatt i arrest av Skotske myndigheter for en utestående betaling av en bot på 1,4 mill dollar Sea Shephard nylig ble idømt etter å ha ødelagt utstyr for tunfisk fangere på Malta. Færøyingen pustet lettet ut da nyheten om Watsons arrest ble kjent, men det skulle vise seg å ikke bli langvarig. Sea Shepherd hadde også med den helt spesielle "skuta" Brigitte Bardot, som unngikk arrest.

Birgitte Bardot ble i sin tid bygget for å sette ny rekord jorda rundt, og fullførte i 1998 turen på 78 dager. For få år siden anskaffet Sea Shepherd båten for å kunne hindre de japanske hvalfangerne i Antarktis, og den har nå seilt hele veien opp til Færøyene for å være her utover sommeren. Da den plutselig entret havnen her i Torshavn ble det stor oppstandelse blant lokalbefolkingen. Politi og media (vi også) var raskt på pletten, noe som sikret hvalforkjemperne akkurat den publisitet som de ønsket.

Det finnes ingen kommersiell hvalfangst på Færøyene, og alt kjøtt og spekk fordeles likt til alle som deltar på fangsten. Hittil i år har det vært to Grindadrap som til sammen har gitt ca 140 dyr. Vanligvis ligger fangsten på ca 200 dyr årlig.Watson og Sea Shepherd mener Grindhvalen, eller Pilot whale som den heter på engelsk, både er utryddingstruet og utsettes for en barbarisk fangstmetode, så derfor ønsker de å hindre fangsten. Forskerne på sin side hevder at det befinner seg ca 800 00(!) hvaler i havområdene rundt Færøyene. Det fanges knapt et par hundre i løpet av året og alle etter den eldgamle fangstform som fortsatt holdes i hevd. På en av byens restauranter lot vi forøvrig våre ganer prøve speket hvalspekk. Rent umiddelbart avstedkom det ikke den helt store begeistring, men det er lett å forstå at det som et alternativ til hungersnød absolutt vil falle i smak.

Vi kjente at det var på tide å forlate Torshavn og var egentlig klar for å sette kursen mot Suðurey, den sydligste av de Færøiske øyene. Den ligger såpass langt unna de andre at de nærmest ser på seg selv som et eget samfunn. De siste dagene har imidlertid en nordlig kuling holdt oss i havn, og værmeldingene sa at vi ville få et par dager med rolige vindforhold før den igjen skulle øke på opp mot storm styrke og vedvare hele uka.

Siden Cutty Sark Tall Ship Races gjestet Shetland i sommer hadde vi fryktelig lyst til å få med litt av stemningen der. Om vi satte kursen til Suðurey, ville vi ikke komme oss over til Shetland mens de store skutene fremdeles lå der, så vi bestemt oss for at Suðurey fikke vente.

(dermed har vi en god unskyldning for å ta turen dit senere)

Vidlin, Shetland

 

Vi hadde drøyt et døgn på oss til å komme oss sydover til Shetland igjen, eller vi ville bli liggende værfaste på Suðurey i en uke. Vi startet tidlig neste morgen og vinden hadde lagt seg i løpet av natta så vi sløret sakte sørover fra Torshavn for genakker, sola var en stund fremme og hilste på, og vi nøt feriemodusen i lange drag…

…dvs skipperen knasket riskjeks på harde livet for å holde magen i ro, og denne gangen lystret den. Seilasen forløp ganske så udramatisk, helt til utpå senkvelden da skipperen plutselig utbryter..: se der..en fisk!!

Etter hvert døde vinden helt, og dieseldyret måtte slite natta igjennom, og hele resten turen frem til innløpet av Yell Sound på Shetland. På morgenkvisten passerte vi de nordvestligste Skotske oljefeltene.

Et helikopter som hadde kommet med nye mannskaper tok en sving bortom oss og hilste på før de satte kursen sydover mot Aberdeen.

Utpå dagen dukket klippene ved innløpet til Yell Sound opp i det fjerne og etter noen få timer kunne vi følge tidevannsstrømmen, som vi traff perfekt, sydover til Vidlin. I Yell Sound og mange andre trange sund her på Shetland kan tidevannsstrømmen bli veldig sterk. På det sterkeste over 6-7 knop, så bommer man her kan man risikere en langsom og drøy tur, i værste fall gå baklengs selv med god bør.

Vidlin

 

Vidlin er en liten og stille landsby, om 12-15 hus kan kalles det, men den har en trygg og god havn. Riktig nok er den bare ca 1,7m dyp, men siden Gyda har svingkjøl var det mer enn nok for henne. Med kjølen oppe kunne vi trygt fortøye til flytebryggene.

I det vi ankommer så møter vi denne jentebåten på tur ut for dagens treningstur.

Allerede under innseilingen fikk vi kjenne på uværet som var i anmarsj, men heldigvis var det ledig plass ved brygga og det var bare å holde styringsfarten oppe og så bakke av all kraft til vi fikk satt en fortøyning, for vinden kom i 20 knop inn bakfra. Her kunne vi trygt ri av uværet. Moloen beskyttet oss mot sjøene som brøt utenfor og godt fortøyd med solid trosser i brygga kunne det blåse så hardt det ville for oss.

Og uværet kom med full styrke. Vinden blåste jevnt over 30 knop, beaufort styrke 7-8, stiv til sterk kuling, drøyt tre døgn i strekk. Vi lå imidlertid trygtfortøyd og fordrev dagene med ingen ting eller rolige rusleturer for å se på de "ville dyrene i skogen"...

...for de er det mange rare slag av her ute på landsbygda, enten det er et lite lam som ga seg i kast med oss som en hund, eller disse breiskallene av noen gutter med fine krøller, eller når vi rett som vi gikk der som lengst unna folk, møtte på på en hane som også var ute og spankulerte. Jammen godt det ikke er rev på øya. Mon tro hva han gjorde her, milevis unna nærmeste høne, (eller egentlig ikke så langt når det kom til stykket).

Ellers er det godt og bare sløve inne i varmen

når det regner og blåser slik det gjorde nå.

Det kokkes, spises og drikkes godt, høres musikk, spilles Back gammon, leses og ikke minst så går hjemmeproduksjonen for fullt.

 

Hjemme i Norge har vi Internett tilgang via ICE mobilnett,men utenomlands må vi bruke ei spesiel antenne med forsterker som kan ta inn WIFI signal fra private og offentlige nettverk på opp til 1 km avstand, om forholdene er gode.

Vanligvis finner vi et nettverk som ikke er

sikret og dermed får vi kontakt med internett.

Dette gjør at vi stort sett kan laste ned vær meldinger, og av og sjekker mail og nyheter.

I Baltasound surfet vi som bare det på nettet til det lokale hotellet som lå gode 300m fra havna.

På turen over fra Færøyene hadde vi slått av mobilene våre, og i Vidlin var det ikke mobildekning nede ved havna. Lørdag fikk vi etter hvert fyrt opp Wifi forsterkeren og fikk snoket tak i et usikret nettverk på barneskolen som lå drøyt hundre meter unna. Været ble først sjekket, før nyhetene fra de grusomme aksjonene i Oslo og på Utøya dukket opp på skjermen. Vi ble som lamslåtte, og satt lenge og kunne bare ikke tro at dette var sant.

Det ble en tung morgen. Vi hadde egentlig bestemt oss for å busse inn til Lerwick for å se på alle skipene som lå der som del av Tall Ship Races regattaen, men nå var vi veldig i villrede. Etter å ha grunnet litt på det kom vi til at det eneste riktige var å fortsette som vi hadde planlagt.

Jentene hadde tidlig sendt oss meldinger om det som skjedde, uten at vi hadde fått dem oss, men nå som vi hadde beveget oss opp til bussholdeplassen, kom de alle påløpende bånd. Godt en har noen hjemme som holder en oppdatert. Vi fikk bekreftelsen vi trengte fra Johanne, at ingen av hennes venner eller noen andre lokale ungdommer vi kjenner var rammet, så neimen om denne skallen av en ”loonie” skulle få ødelegge mer av vår tilværelse. Vi fikk lirket oss plass på den lokale bussen som var overfyllt med mennesker som alle skulle inn til Lerwick og Tall Ship Races arrangementene.

Den heftige vinden skapte en del utfordringer for både arrangør og mannskaper på skutene.

Det var ikke mulig å komme seg fra kai, så starten på legg 2 i regattaen, fra Lerwick til Stavanger, ble utsatt i ett døgn og Lerwick kokte av folk, skuter og gjestende båter.Alle som en hadde sitt nasjonalflagg firt til ”half mast” og det gjorde faktisk ganske sterkt inntrykk både å se og høre den medfølelsen som vi Nordmenn ble til del denne dagen.

                            

Vinden kom fra en retning som trykket alle skutene godt inntil bryggene, og til tider stod vannspruten som fontener oppetter skutesidene. Vi var tidligere i uka inne på tanken om å seile til Lerwick, men priste oss lykkelige over at vi valgte lune Vidlin når vi kom ned på den for anledningen

nybygde gjestebrygga i Lerwick. Her hang båtene 10-12 i bredden etter alt hva de kunne skaffe av tau og fortøyninger i den kraftige vinden.

Siden lo siden av brygga ikke kunne brukes ble det mange utenpå hverandre på innsiden, men alle hjalp alle så vi så ingen som led nød, selv om det sikkert ble litt av et styr når været lettet og alle skulle avgårde.

Godt forsynt av folkemasser, musikk, skuter, kremmere og vind, busset vi tilbake til Vidlin og Gyda. Her var det stille og godt å være. De lokale stoppet gjerne opp for en prat når vi var på våre vandringer. Vi fikk snusen i at her var mer enn bare øde landsbygd og fiskeoppdrett.

 

Lunna House som lå et par drøye miles unna havnen viste seg å ha huset Shetlands Larsen og gjengen hans i den første tiden under krigen.

I dette huset holdt de til, og det bærer sogar en minneplakett avduket av Larsens datter, som anerkjennelse for den betydning det hadde for Shetlands gjengen og deres virke. Det var først senere, når behovet for et større slip og verksted meldte seg, at de flyttet basen til Scalloway på vestsiden av øyene.

I Burravoe, der vi kom over historien om Shackleton, kunne vi også lese om et tragisk havari som skjedde under en orkan i 1941. Ei skøyte med 7 norske ungdommer forliste i brenningene rett utenfor. Vi undret oss over hva de hadde her å gjøre, men nå fikk vi svaret. Burravoe ligger på andre siden av Yell Sound, bare noen få nautiske mil på unna Lunna House, der de Norske Shetlandsfarerne altså hold til på den tiden. De 7, som alle omkom, hadde satt ut fra Vestlandet i håp om kunne komme seg til England og delta i videre motstandskamp derfra.

I den trygge vågen nedenfor Lunna House har mang en "Shetlandskøyte" ankret opp og mannskapet sikkert pustet lettet ut etter vellykket overfart.

Etter at Larsens base flyttet til Scalloway fortsatte Lunna House å huse militære spesial mannskaper. Nå overtok det en avdeling som trente opp mannskaper til enmannsubåter som skulle angripe Tirpiz som lå kamuflert og gjemt i Fættenfjorden nord for Trondheim. Det er veldig morsomt å nærmest snuble over slike historiske plasser.

Whalsay

I båtklubbens lokaler nede på brygga var det liv og røre hver eneste dag under regatta uka. Om kveldene stinn brakke med smått

og stort og lokale musikere som overøste oss med mer eller mindre hørbar musikk.

Det ble arrangert kostyme løp, barne selskap i Public Hall, fun bathing i svømmehallen og masse annet…

Under kostymeløpet holdt heiagjengen skansen ved klubbhuset, mens øyas to politibetjenter, som også hadde også tatt oppstilling sørget for å holde orden i køen av unger som kom stormende til da is bilen ankom, etter at de selv hadde forsynt seg.

Alle hadde en eller annen oppgave, og i grillteltet rådet den eldre mannlige garde.

Vi oppdaget etter hvert at her ble grillet kamskjell i haugevis og servert øl til latterlige priser, så vi menget oss med hopen og sørget for å stappe innpå og skylle ned vår andel av nydelig mat og drikke.

Som bestilt beæret også sola oss med sitt nærvær, og mat og drikke ble fortært på bryggekanten.

Hver formiddagene fulgte vi regattaene, og ellers ruslet vi rundt i nabolaget og kikket oss omkring. Rett som det var dukket det opp rariteter, som denne forseggjorte hagen..

…og ikke før hadde vi stukket nesetippen innenfor porten, så kom fruen i huset ut og praten gikk. Hun hadde, som mange her, slekt og venner i Norge, og nei og nei så trivelig det var med Norsk besøk…

 

Alle som en gir de uttrykk for hvor leit de synes det er med 22 juli hendelsen hjemme, og de er alle oppriktig lei seg og føler med oss. Det er tydelig at båndene til Norge er sterke.

Ingvild, med sin sans for de ville dyra i skogen,

fant stadig nye venner.

Denne Suffolk væren anla umiddelbart ”Mr. LovaLova”

blikket og skrudde på sjarmen i håp om å kapre

ennå ei søye til haremet.

 

Som alle andre steder på Shetland har vi bare positive

erfaringer fra våre opplevelser med folk og natur på Whalsay.

 

Her er fredelig, stille, samtidig så yrer det av liv der

folk samles og en hilsen eller en hyggelig kommentar

sitter alltid løst. Ihverfall når de oppdager at vi er nordmenn.

Her flagges det til vår undring ”Union Jack” fra den restaurerte havnebygningen som ble bygget på tidlig 1700 tallet i forbindelse med de Tyske Hanseatenes handel med øyboerne. Vi fant aldri noen som kunne gi oss et svar på hvorfor det hadde seg slik.

I bakgrunnen sees Gyda, og det kan synes som om hun røsker litt i fortøyningene og vil videre, så det er nok straks på tide å se mot øst og hjemveien.

Lørdag formiddag fant vi ut at vi ville flytte oss til de ytterste øyene mot øst som er befolket. Gruppen med øyer kalles Out Skerries.

Mens vi gjorde klar til å kaste loss og de lokale heltene gjorde opp seg i mellom ute på regattabanen, var en gjeng smågutter i full gang med sin rivalisering inne i havna.

Iført våtdrakt (vannet holdt bare beskjede 11 grader) jaget de hverandre over og under båtene i havna så vannspruten stod. Det var en fryd å se hvor flinke og lite redde de var i vannet. Etterpå var alle godt forlikte og delte rundhåndet hva de hadde av gotteri.

En av de største hadde egen jolle, og der holdt de til støtt og stadig. Ordentlig trivelig gjeng.

Out Skerries (den ytterste nøgne ø)

Out Skerries er den øygruppa på Shetland som ligger lengst mot øst, nærmest Norge. Det er ca 4 Nm fra Whalsay til Housay og Bruray

som er de to bebodde øyene på Out Skerries. Her bor 64 personer med stort og smått. Øyene er knyttet sammen med ei lita bru slik at en kan kjøre/ gå i mellom. Fyret, som ligger på den ubebodde øya Tamma Skerries, er et av de store innseilingsfyrene på

østsiden av Shetland.

        Foruten fyret finnes det en liten kai med fergehavn, et lite knippe med hus

           en liten butikk med tre små vindu,                                         en Cessna,                                          og en håndfull sauer.

I anledning et annonsert besøk fra en gjeng Canadiere som promoterte et utvekslingsprosjekt for ungdom med en gedigen kano, hadde befolkningen på øya arrangert grillparty.

Ikke før hadde vi fått lagt til kai før førstemann kom og forkynte at vi herved også var invitert. Alle som en møtte øyboere opp, og et hyggelig par vi delte bor med kunne fortelle at jammen var det ikke fire andre "foreigners" der også. Maten smakte og været holdt seg tørt så vi kunne sitte ute hele kvelden. Det ble arrangert utlodding, vist video fra padleturene som kanoprosjektet hadde gjort, og for anledningen åpnet pub’en. I det mørket senket seg, dro tre av de lokale gubbene fram trekkspill, fele og gitar. Skipperen ble invitert med på en lokal square dance. (Hun hevdet skråsikkert at om hun bare hadde fått delta hele resten av natta, så skulle hun nok lært seg trinnene :-)

Folk hygget seg, og vi fikk et klart inntrykk av at det slett ikke var hver dag de hadde noe å arrangere fest for, så dette var et kjærkommet avbrekk i hverdagen.

 

Alle kjente alt om alle og når vi fikk se telefonlista med alle abonnentene på øya så skjønte vi fort at her er små forhold.

Alt på øya dreide seg om fiske, noe den lille havna og piren vitnet om. Her lå det trålposer og en mengde annet ustyr som de to trålerne brukte. Øyas eneste lystbåt, seilbåten Bertha-Ann var heist opp på brygga for å få litt stell.

Foruten et par mindre sjarker har øya to trålere som beskjeftiger flere av mannfolka. Det paret vi satt sammen med og spiste viste seg å eie den ene av dem. De klagde over tøffe tider. Strenge reguleringer med små kvoter gjorde inntjeningen dårlig. Nå hadde imidlertid begge båtene fått oppdrag fra et oljeselsap som vaktfartøy i forbindelse med leggingen av et undervannsrør inn til oljeterminalen i Sullom Voe. Vi nevnte at vi ble anropt av en vaktbåt vi seilte forbi på tur tilbake fra Færøyene, og nå kom det for en dag at den båten tilhøre den andre rederen som var hjemmehørende her på øya.

Beboerne hadde slått seg sammen og hadde ca 70.000 laks stående i små mærer i de forskjellige vågene rundt om på øyene. Nå ventet de bare på at de skulle bli klare til slakting. For egne midler hadde de tatt vare på fiskeforedlingsfabrikken som ble nedlagt for noen år siden, og nå var utstyret og lokalene nylig igjen blitt godkjent til matproduksjon. Laksen var også godkjent som økologisk produsert fisk, så optimismen rådet. Fabrikken skulle  nå komme til nytte for de ville prøve å slakte, røyke og pakke all fisken selv. På det viset fikk de mest mulig fortjeneste ut av hver fisk og kunne kanskje få bygget opp flere arbeidsplasser på øya. De visste at de hadde satset høyt, men det var ingen andre muligheter til å skaffe arbeid på øya.

Søndag var vinden spak, men skulle øke på i løpet av natta og meteorolygen spådde frisk bris fra sydøst på mandag. Det ville gi oss god bør hjem, så vi bestemte oss for å utnytte dette og avreise ble satt til neste morgen kl 08. Siste dagen gikk med til å nyte stedet, den spesielle naturen og det fine været.

Frisk bris og mye strømsjø gjorde at de første par timene ble av det friske slaget. Gyda fosset frem i 9-10 knop, og i den krappe sjøen tok hun mye sjø over dekk. Vi led imidlertid ingen nød der vi huket oss ned bak styrhustaket, hvor til og med skipperen tygde brødskive, ei stund... før hun fikk det travelt med å studere livet i havet...

Etter hvert som vi kom lenger unna kysten minket strømmen, sjøen la seg, skippermagen roet seg og vi toget i jevnt i 8-9 knop mot nørd øst.Nå som skipperen var i bedre form kunne kapteinen unne seg en blund, og den gode vinden gjorde at vi passerte oljefeltene før natta tok oss.

Da sola rant neste morgen hadde vi horisonten helt for oss selv hele veien rundt.

Runde, Søndre Bjørnsund og Håholmen

Klikk på bildet for å se video av møtet.

I Breisundet, like syd for innseilingen til Ålesund fikk vi plutselig se en flokk Grindhval foran oss.

Vi stoppet motoren og la oss til å drive, i håp om at hvalene skulle komme bortom.

Vi kunne telle ca 50 dyr totalt, og jammen kom noen av dem helt bort til Gyda. Det var litt av en opplevelse å få de så tett innpå, i motsetning til møtet i havet mellom Færøyene og Shetland hvor de bare fosset forbi oss.

Møte med hvalene og bunkringen av diesel tok sin tid, så kvelden kom fort. Vi svingte derfor innom på Søndre Bjørnsund for natta. Hvilken perle. Her er ingen fastboende, husene er bare bebodd i sommerhalvåret, men utrolig godt vedlikeholdte.

Stedet og atmosfæren er som hentet fra et eventyr.D et er bare èn innseiling til havna, og den er veldig trang, men til gjengjeld så er det en fantastisk godt beskyttet havn. Noen av bryggene er her på Søndre Bjørnsund er nå gjort om til museum. Utpå kvelden kom vi kom i prat med noen av de som ferierer her og jammen var det noen som kjente Gyda fra da Peder Krogh seilte henne en runde i Karibien.

De kom ombord og båtpraten gikk til sent på kveld. Vi fikk et tips om at det var mulighet for å ta en runde på museet neste dag, noe vi selvfølgelig benyttet oss av.

 

Museet er vel verdt et besøk. Initativtageren har med god hjelp samlet masse ting som beskriver liv og lagnad på øyene her i fordums tid. Her var artige rariteter og minner fra tragiske forlis og hendelser.

Vi måtte gå for motor hele veien over Hustadvika for det lille som var av vind, stod midt i mot, og nå som vi nærmet oss Frei og hjemmehavn, bestemte vi oss for å ta siste kvelden på Håholmen.

Her er det en god restaurant og en passende plass å runde av sommerseilasen. 

Maten smakte fortreffelig og sannelig fikk vi oss en blodrød solnedgang på kjøpet.

Vi har vært nær 6 uker om bord, hvorav de 5 siste på tur, noe som ikke er like lett å forstå. Tiden har gått så fryktelig fort, i seg selv et tegn på at vi har hatt det veldig bra. Færøyene hadde trivelig folk og mye fint å by på, mens Shetland virkelig har vist seg fra sin beste side (gjelder ikke været), og er virkelig i ferd med å bli vår store favoritt  Der er det lett å trives, noe vi har gjort hver eneste dag.

Tornes

Innimellom jobb og besøk hos skipperen i den evige by

skal kapteinen bruke høsten og

vinteren på en del utbedringer som fortsatt

gjenstår om bord.

Neste sommers seilas blir sansynligvis langs kysten nordover, kanskje rekker vi helt til Russergrensa?

For skipperen kaller nye plikter, denne gang Nato Defence College i Roma, noe som forhindrer mere seiling i år.

Med høsten kom også flytting til vinterhavn i Tornes igjen.

Denne høsten ble av de vindfulle og det måtte settes

ekstra fortøyninger til land forå sikre at ikke damen begir

seg avgårde på egne hånd.

En kveld frisket det ordentlig på og vindmåleren satte ny rekord med 53 knop i de værste kastene.

"Dagmar den illsinte"

25/12-2011

Høsten har vært preget av flere harde tak med vind godt over 50 knop inne i havna. Det er ikke vanlig at vinden tar såpass hardt her, selv om det selvfølgelig kan komme noen floinger som setter fortøyninger og kalesjer på prøve.

Skipperen var hjemme på juleferie og julefreden hadde senket seg mellom fjellene da meterolygen meldte at "Cato" var i anmarsj. Vi valgte å avvente, men da "Dagmar" hadde bestemt seg for å henge seg på, besluttet vi å ta turen utover for å holde et øye med skuta.

Det skulle vise seg at Dagmar var ei hissig dame. Meterolygen antyder nå etterpå at dette er en av de kraftigste stormene som har vært de siste 30 år.Dagen etter var nyhetene var fulle av oppslag om stormens herjinger, men totalt sett berget havna i Tornes bra. Utvilsomt takket være at man forutså hva som kunne hende og hadde satt ekstra fortøyninger på de mest utsatte bryggene.

Vinden økte jevnt utover ettermiddagen og tidlig på kvelden nådde kastene opp i over 50 knop. Skuta la seg over, men etter at vi senket

kjølen ned til maks dybde roet krengingen seg. Vi sjekket jevnlig været på flyplassene i området for de oppdaterer værprognosene

oftere enn Yr og Storm.no, dessuten var det tidvis stor forskjell på meldingene derifra.

Inne ved klubbhuset kom det stadig til folk som var bekymret og spent fulgte utviklingen.

Her gikk praten og kaffen randt unna.

Vi var ute på dekk og kapteinen var sogar oppe i masta for å rette på et par fall som ikke hang som de skulle. Vindkastene var merkbare, men ikke veldig harde. Dette var ca kl 19.

 

Som ut av en sekk kom plutselig stormen settende. Det var uvirkelig hvor fort det utviklet seg. Fra det ene øyeblikket til den andre var det ikke lenger mulig å føre en normal samtale eller å stå oppreist. Vi sjekket og dobbeltsjekket fortøyninger og justerte slik at de ble jevnest mulig belastet. Tingene var under kontroll hos oss, så vi tok runder til de tre andre båtene som lå på samme brygge og sjekket fortøyningene deres også.

Med 76,5 knop vind var forholdene i overkant friske, for å si det mildt.

Uværet hadde stått på et par timer da vi måtte ut og rette på en av landgangene på ei av bryggene som hadde forskjøvet seg.En av seilbåtene i havna lå slik til at presseningen som dekket båten var i ferd med å løsne, men i den vinden som rådet var det helt umulig å

prøve å berge noe som helst. Det fikk bare stå til.

 

Vi fant det best å trekke tilbake ombord i Gyda. Det ville kanskje være mulig å ta tak i noe dersom vi kunne komme til tidlig, men med floa nesten på topp stod vannet over molen slik at det nesten ikke var mulig å komme seg over og ombord.

Det var ikke uten bekymring vi nå kunne konstantere at vinden jevnt lå over 65-70 knop, og vi så til og med 80 tallet ved et par anledninger. Nå var det ingen ting vi kunne få gjort om noe gikk galt, så vi satte vår lit til at vi hadde tilstrekkelig kraftige fortøyninger, og at presening og kalesje var godt surret. Vi tørnet inn og skalket alle luker.

Gyda er godt isolert og med varme på ovnen var det varmt og lunt inne. Lyden fra stormen var heller ikke ille, så bortsett fra at hun kastet hardt på seg innimellom var det bare fint å være inne. Siden vi ikke kunne få gjort noe til eller fra, var det bare å finne frem julematen.

Ganske brått endret vinden retning fra SørVest til Vestlig retning, og vi skjønte da at vinden ville spakne. Vi så at meterologen på Ørlandet hele kvelden hadde meldt at toppen der ville vare i to-tre timer, og det stemte ganske godt. Ennå blåste det friskt, men vi var trygge på at det ikke ville skje oss noe nå, så vi sov godt hele natta igjennom.

Dagslyset viste at bryggene hadde fått litt medfart i løpet av natta, og sjøen hadde gravd unna mye masse på moloen. All veigrusen var spylt vekk på flere plasser.

Gyda hadde stått han av og det var bare noen mindre justeringer på preseningen som måtte til på morgenkvisten.

Heller ingen andre av båtene i havna hadde fåttt nevneverdige skader, men det gikk hardt utover et preseninger og noen kalesjer. Det er tross alt enkle ting å få utbedret.

Det får være nok vind for i år, så vi setter vår lit til at været roer seg og at vi får godt skiføre resten av jula.