2014 Svalbard

Klikk på linkene for å se turen slik den forløp

SVALBARDSEILAS 2014

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Ikke lenge etter at vi var kommet hjem fra Svalbard i fjor, dukket tanken opp på en ny tur nordover. Det ble etterhvert klart for oss at det var så utrolig mye mer å utforske og fantastisk natur å oppleve blant disse spennende øyene i nord.

 

Vi måtte bare se å komme oss rundt og gjennom det beryktede Hinlopenstretet. Kapteinen hadde veldig lyst til å utforske nordsiden av Nordaustlandet og kanskje til og med så langt nord som til Sjuøyane, kanskje til og med helt opp til Rossøya, eller Vesle Tavleøya som den også kalles, Norges absolutt nordligste punkt med fast grunn under føttene. Det skulle vise seg at isforholdene ikke gjorde det mulig å komme opp på nordsiden av Nordaustlandet. Etter å ha lest boka "Isbjørnlandet", skrevet av Birger Amundsen en forsker som treffer en enslig morløs isbjørnunge en sommer han er stasjonert i hytta på Andrèetangenpå Edgeøya, har hun alltid drømt om å komme seg dit.

 

Vi gikk for motor nordover fra hjemmehavna i Djupvågen ved Sørreisa. Her var det ikke mye som tydet på en frisk overfart, sol og nesten vindstille som det var. I fjor var skippern ille plaget med "sjyverk" på overfarten, og vi var spente på om dette ville gjenta seg i år. Nå var selvtilliten mange hakk høyere, ettersom turen i fjor for øvrig gikk veldig bra, så vi håpet det beste.

Med grønne lier og ennå snødekte fjell på Senja, satte vi kursen nordover Gisundet mot Malangen og Yttersia.

Vi styrer mot Yttersia, forbi Sommarøya og svinger ut i havet nord for Hekkingen fyr på nordsiden av Senja, det er flatt hav og nesten vindstille. Seilene ble satt, men det var mere som en klesvask enn seil som hang der og slang. Meterolygen hadde spådd NØ frisk bris, men det så vi ikke mye til, før etter et par timer, da frisknet vinden brått til 20-25 knop og vi fosset frem. Vi fikk det travelt med å reve ned storseilet og etter hvert måtte vi redusere ganske mye på genuaen også. Etter at vi hadde fått skikk på trimmen, pløyde damen sjøene så det var en fryd. Farten lå jevnt på 8-9 knop.

Natta på havet er kald, selv. Med drøyt 20 kn vind blir det ekstra kaldt, så det er dobbelt sett med ullundertøy, tykkeste vintergenser, lue og votter som gjelder.

 

Siden vi var 4 dager på Bjørnøya i fjor, hadde vi ikke planer om å dra innom der i år, om ikke vinden skulle føre oss like forbi da.

Nå fikk vi perfekt vindretning, med kursen rake veien mot Svalbard. Den friske vinden gjorde at sjøene bygget seg opp, og vi fikk mye sjø over dekk, men skuta var i god trimm, og vindroret styrte. Vi kom oss inn i vaktrutinene, og måtte i tur og orden nedunder og finne frem dobbelt sett stillongs og ullgenser, for ute på havet var temperaturen ikke mer enn 10 grader.

Lenge så det ut til at sjyverket skulle holde seg unna, men så måtte skipperen ta en kikk over rekka, like etter måtte jammen kapteinen også sjekke noe der nede i havet... Ble nok en vel brå start for uvante mager.

Vi passerte 60Nm vest av Bjørnøya, vinden slakket etter hvert noe av, og sjøen la seg. Magen roet seg også, så siste del ble rene fløteseilasen. Akkurat slik damen liker aller best, 15 knops vind tvers, for styrbord halser.

Totalt utseilt fra Djupvågen til Gåshamna i Hornsund ble 491 Nm. Fra Hekkingen gjorde vi unna turen på 63 timer. Det gir en snittfart på 7,7 knop.

Lavt skydekke gjorde at ingen av de kjente fjellformasjonene med Hornsundtind på 1430 moh som den høyeste, var synlige når vi nærmet oss, så vi måtte nær land før vi fikk landkjenning.

Gåshamna, Hornsund

Det første vi la merke til i det vi ankom Hornsund, var at det var mye mere snø nå, enn på samme tid i fjor. I Longyearbyen traff vi fastboende som kunne fortelle at sist vinter hadde vært kald og snørik, og at våren var nesten 4 uker senere ute nå, sammenlignet med i fjor.

 

Bitende kald vind gjorde at vi bare lå inne og sløvet hele det første døgnet. Vi var slite og sultne etter overfarten. Matlysten er ikke på topp når det sjøer mye, så med varme på ovnen, slummret og koste vi oss med bok innimellom måltidene. Av og til en en av oss ute og sjekker forholdene, men det var en bitende kald vind som gjorde at vi kjapt trakk inn igjen.

 

En annen norsk båt, "Ida" ankret like ved oss litt sener utpå dagen. "Ida" er en Ovni, Franskprodusert aluminiumsbåt. Det ble en hyggelig prat på Vhf`en. De var tre karer som var på tur mot Longyearbyen.

"Ida" for anker i Gåshamna, Hornsund

Vinden stod på fra øst, noe som kan gjøre fjorden i Hornsund til et ubehagelig sted å oppholde seg. Sjøene hisser seg opp, og det kan komme en del is fra breene inne i Brepollen.

Kaldt var det også, med bare 2,2 varme på graderstokken fant vi ut at vi heller fikk flytte oss nordover til Bellsund og håpe på mer ly der.

I det vi fikk krysset fjorden og kom i le bak fjellene nord for Hornsund, ga vinden seg og vi måtte vekke dieseldyret på turen opp til Fleur de Lys Hamna i Bellsund. Dette er av de fineste og beste havnene syd for Isfjorden. Riktig nok er den åpen for vind fra øst, men i motsetning til i Hornsund var det praktisk talt vindstille.

Fleur de Lys hamna med sysselmannshytta og den gamle fangtshytta (til høyre)

Her lå vi trygt, og var ikke sene om å få luftet gummien og komme oss i land. Igjen imponerte Suzukien. Etter å ha vannsmektet i nesten et år i baugrommet, startet den på andre draget.

Senere på dagen ble det litt mekking og banning over den foroverseende sonaren som plutselig ikke ville virke. Den er vi helt avhengig av når vi skal bevege oss på steder som er dårlig kartlagt, slik som på østsiden.

 

Dagen etter satte vi kursen utover i fjorden, men tåka lå tett ved utløpet, så vi fant vi ut at vi ville sjekke ut et sted litt lenger ute i fjorden like ved den nordlige innseilingen til Van Mijenfjorden, som heter Vårsolbukta. Her ankom vi samtidig med "Kvitebjørn", eid av Berthold Hinrichs som holder til i Bodø.

Vårsolbukta er en utrolig fin plass. Selve bukta er stor om enn noe grunn inne mot land, og helt åpen for vind og sjø fra S og SV. Det kan fort bli en del svell fra sjøene utenfor, noe vi fikk erfare.

Under Ingeborgfjellet, er området utrolig frodig og grønnt. Et ordentlig matfat for reinsdyra som holder til her.

Mot vest i Vårsolbukta finner vi ei hytte, Camp Bell, som ble reist av Northern Exploration Company i 1908, angivelig for å skjerpe etter sinkblende og kull. Briten Ernest Mansfield overvintret her allerede første vinteren. Det britiske anlegget ble overtatt av norske fangstmenn i mellomkrigstiden, og brukt som hovedstasjon for norsk fangst på nordkysten av Bellsundet.

Litt lenger mot øst i bukta finner vi Camp Millar med Vårsolhytta, som ble reist av Northern Exploration Company i 1910, angivelig for å skjerpe etter gull. Det står to hus her, som vedlikeholdes av Longyearbyen Jeger- og Fiskeforening. Det er rester etter jernbane og gruveanlegg noen hundre meter lengre nord. Camp Millar er fredet.

Anlegget inngikk, sammen med Camp Bell i det som utgjorde Lågneset fangstfelt, og området ble brukt i norsk pelsdyrfangst i tiden før andre verdenskrig.

Vi møtte et 20 talls reinsdyr på sletta nedenfor Ingeborgfjellet.

Det er ganske uvanlig at Svalbardrein samler seg med så mange

dyr i en flokk. Vanligvis går det bare et par-tre stykker sammen.

Ingeborgfjellet troner over Camp Millar og Vårsolhytta

Litt nord for hyttene finnes rester etter jernbane og inngangen til gruva

Vårsolbukta

Etter en natt i vårsolbukta der sydvestlig vind gjorde at det ble mer og mer svell inne i Vårsolbukta. Etter hvert ble det vanskelig å forstå hvordan å sove i ei vogge er mulig, så grytidlig på morgenkvisten heiv vi opp ankeret og satte kursen nordover mot Isfjorden.

utenfjor fjordmunningen møtte vi et stadig lavere skydekke, og innen vi kom opp til Kapp Linne og Isfjord Radio lå tåka tett. Med radar og kartplotter gikk det imidlertid greit å finne innseilingen til Trygghamna, og i det vi er godt innefor Alkepynten får vi et glimt av land.

Trygghamna har, i tillegg til at det er en trygg hamn også en annen fordel, som vi oppdaget i fjor. Det er mobildekning her :-) Russernes mobilnett i Barentsburg rekker hit, og det er mulig å laste ned vær og mail med telenor dongle, om enn litt tregt.

Vestsiden av Trygghamna med Lagmannstoppen

Igjen levde Tryghamna opp til navnet, og sjøen lå helt flat. Etter en god natt søvn våknet vi til sol og vakkert vær.

Vi sløver med en rolig forkost før vi setter kursen innover Isfjorden. Vi har som mål å komme oss opp til Svenskehuset som ligger like øst om Kapp Thordsen, ved innløpet til Billefjorden, og da passer det godt å svinge innom Longyearbyen for å handle friske grønnsaker, selv om skipperen har et ikke ubetydelig lager med tørkede grønnsaker ombord som hun har laget i løpet av våren.

Her kan du se flere bilder: