Nordsiden

NORDSIDEN AV SPITSBERGEN

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Mushamna er en lagune som er dannet av en lang sandbanke, og har en åpning som ikke er mer enn ca 15m bred. Det er god holdebunn her. Selv om det kan blåse hardt så gjør lagunen at det ikke blir noen bølger der inne og dermed så ligger man også tryggere, og ikke minst mye behageligere. Turen fra Magdalenefjorden er drøy, men vi hadde god bør det meste av turen så vi brukte ca 10 timer.

Mushamna fangststasjon på Mattilasodden

Monaccobreen

I fjor på samme tid lå det ikke noe snø langs vannet, slik det gjør nå.

Vi har hørt mye om den fantastiske Svalbardrøya, og i fjor prøvde vi forgjeves å få tak i denne lekkerbisken. I år håpet vi at vi hadde med det riktigere utstyr, og ikke lenge etter at vi var trygt forankret måtte vi bare prøve fiskelykken. Tommy i Longyearbyen hadde gitt oss noen god tips, og nå skulle de testes.

O lykke... Hvilken fangst. 2 solide røyer, og en feit og fin sjøørret. Nå ble det fest og etegilde ombord. Fantastisk mat. Vi prøvde; kokt, stekt, bakt, shashimi, og kald på brødskiva. Hver dag, tre heile dager til ende... :-)

Nå er det ikke slik at det står på matserveringa ombord. Det bakes jevnlig brød, og skipperen har fått ordentlig skikk på Taylor´n (dieselkomfyren fra Taylors), så i tillegg til brød kommer det pizza, og masse annet snadder.

 

På bildet til venstre posserer skipskokka med spesialsydd forkle fra mor.

Dette er faktisk viktig sikkerhetsutstyr, og brukes alltid når det kokkes eller stekes og vi er i sjøen. Stoffet er nærmest et slags voksduk som er vanntett og derfor beskytter mot brannskade om en er uheldig å søle kokende vann eller steketing når båten hiver på seg i sjøen.

Når en seiler i dette farvannet så er det ikke bruk for kjøleskap. Med sjøtemperatur på 2-3 grader, holder det kjøleskaptemperatur nede under dørken, så der oppbevares det meste av maten. Vi har fryser ombord, men den bruker vi heller ikke. Skipperen har brukt vinteren til å utforske tørking av forskjellige matvarer for å enklere kunne oppbevare dem over tid ombord, og det har vært svært velykket.

"Sedona" dehydrator. Det meste av råvarene deles opp i mindre biter eller skives opp, kjøtt forstekes, og legges så utover på tynne brett med lufting i bunnen. Tørkeprosessen er en erfaringssak, med forskjellig tid og temperatur på de forskjellige råvarene. Litt prøving og feiling i starten, før det ble fart på produksjonen. Vakumpakkingen bidrar også til forlenget holdbarhet.

Av grønnsaker som egner seg godt for tørking er; paprika, brokkolli, squash, fennikkel, chilli, vårløk, sjampinjong, eple og banna skiver. Ellers er det kjøtt av ymse slag.

Etter tørkingen hjemme, så vakumpakkes alt i passende middagporsjoner. Når det skal brukes så legges det i vann, gjerne natta over og er så klart til bruk. Smaker utmerket, og har så godt som ikke tapt noe næringsverdi.

Selv om innløpet til lagunen ikke er mer enn knappe 15 m bredt, så er det god dybde med ca 10 m, så cruisebåten "Antigua" har ingen problemer med å ta seg inn. Selv om de er ute i samme ærend, så er det unektelig mye triveligere med ei slik skute i nabolaget, enn de mer moderne cruisebåtene.

Dagen etter strålte sola fra skyfri himmel. Zodiacene fra Antigua freste frem og tilbake og skysset gjestene inn på land. De skulle tydeligvis ta fangststasjonen på Mattilasodden nærmere i øyesyn. Vi fant det passende å sette kursen innover Bockfjorden mot Jotunkjeldene.

Omkranset av isbreer og raggete fjelltopper i vest, det massive, røde sandsteinsfjellet i øst og Sverrefjellet i sør ligger de varme kildene – Jotunkjeldene, i dobbel forstand en geologisk ”hot-spot” på Svalbard.

Vannet i kildene er grunnvann som er oppvarmet slik at temperaturen ved overflaten er 20° C eller varmere hele året. Dette har sammenheng med tidligere vulkansk aktivitet langs en forkastning i berggrunnen.

Gyda for anker rett nedenfor Jotunkjeldene. I bakgrunnen det karrakteristiske røde sandstenfjellet med Kronprinshøgda drøyt 900 moh. Det rødfargete fjellet er det mest karakteristiske trekket ved landskapet i dette området. Det finnes store områder med mektige avsetninger fra devontiden (360 – 415 millioner år siden). Mye av dette er sandstein som har fått den rødlige ”ørkenfargen” fra oksydering av jernhinner rundt sandkornene. Dette skjedde den gang Svalbard befant seg nær ekvator.

Da vi nærmet oss kildene var vannet helt brunt. Det er brun sandsteinsgrus som blir ført ut i fjorden fra elvene lenger inne i fjorden. Gyda pløyde det brune vannet til side og friskt sjøvann kom frem.

Vi listet oss forsiktig frem og dyppet føttene i det tempererte vannet. Skal tro hvordan det ser ut her om vinteren, siden vannet holder 20 grader eller mer hele året?

Etter at fotbadet var unnagjort satte vi kursen mot Lernerøyane i Liefdefjorden. Her er det utrolig vakkert med et lite øyrike i fronten av Monacobreen. Vi hadde håp om å finne en god ankringsplass og bare nyte omgivelsene. Vi runder Rooseneset og Roosfjella, og men i det vi sniker oss inn i trange pasasjer mellom holmer og skjær skifter været og vinden øker på. Innen vi finner en god ankringsplass er det så mye vindrag at vi velger å trekke oss ut og heller gå til den trygge Hornbækpollen. Det er en trygg havn uansett hvor det blåser fra.

Neste dag kjører vi innover fjorden mot Monacobreen. For ikke mange år siden så dannet Monacobreen og Seligebreen en 5 km bred felles brefornt ned til sjøen, og var et flott skue. Nå har så mye av isen smeltet at brefronten er delt i to av fjellryggene som kommer ned fra Høghotten og Stortingspresidenten, og den spektakulære brefronten er i ferd med å forsvinne. Kartutsnittet fra Topokartet og radarbildet på plotteren viser dette tydelig.

Om en sammenligner kartbildet i vinduet til venstre på kartplotteren, så ser en at skuta i følge kartet skal ligge helt inntil brefallet. Radarbildet til høyre viser sannheten. Vi befinner oss 2000m(!) fra brekantenpå vår babord (venstre) side.

Her sees tydelig at to to breene har skilt lag, Monacobreen til venstre, Seligebreen til høyre.

Når en ser på dette satelitt bildet fra Norskpolarinstitutt tatt sommeren 2011, så ser en tydelig hvor mye av brefronten som har blitt borte på bare 3 år. Nå er altså brefronten delt i to, og fjellet ligger bart helt ned til sjøen slik bildet over og under til venstre viser.

Det flyter endel is i sjøen, men ikke mer enn at vi kommer helt nært. Tilslutt ligger vi ca 250m fra brekanten. Nærmere er det ikke tilrådelig å gå. Får man ei kraftig kalving fra breen, så kan bølgene som dannes skape problemer selv for større fartøy, om man ligger nærmere.

Det knitrer fra isen som ligger i vannet, og av og til kommer det dype drønn fra breen. Drønnene skriver seg fra isen som beveger seg og sprekker opp. Det pakker seg til med is rundt oss, men trygg på at skuta tåler det, ligger vi bare å driver. L`Embellie kommer også sigende. De holder seg utenfor isen, og lurer nok fælt på hva vi driver med når vi haler opp en stor isklump på dekk. Vi fanger 1000 år gamel breis til kveldens støyt med whiskey. At været plutselig slår om med milde vinder som får isen vår til å smelte vekk før kvelden kommer, og at whiskey støyten derfor ikke ble noe av, er en annen skål.

Det er veldig fasinerende å bare ligge slik å drive inne i isen. Denne typen is kan ikke sammenlignes med drivis, som kan være virkelig farlig om den begynner å bevege på seg mens man ligger fast i den. Breisen kan være både stor og tett, og skape problemer for store båter den også, men i dag står vinden ut fra breen og vi driver sakte utover i fjorden hvor isen etterhvert sprer seg utover og gir oss godt rom til å manøvrere.

Etter en lang dag inne ved breene, satte vi kurs tilbake til mushamna. Været dro seg mer og mer til og vinden frisket på.

Inne i laguna ved Mushamna var det stille, og vi bestemte kjapt av lageret av fersk fisk måtte fylles opp før turen gikk videre neste dag. Igjen slo fisket til og vi fikk i overkant av hva vi kunne lagre, så vi delte med "Kvitebjørn" "Nussie" og "L`Embellie" som også lå her. Skipperen på L`Embellie hentet frem en flaske Chablis som takk.

Neste dag skulle vi gå videre østover, forbi Wijdefjorden, rundt Verlegehugen til Sorgfjorden. Været hadde endret seg og vind og sjø stod hardt på fra nord.

Bertholdt, skipperen på "Kvitebjørn" kom forbi og vi slo av en prat. Han har seilt her oppe i en årrekke og advarte mot å dra østover når været stod slik. Når vind nord møter strøm fra syd på tur ut Wijdefjorden, skapes vanskelig sjø med høye og krappe bølger. Man må holde langt ut om man ville unngå dette, og med den vinden som nå var i ferd med å bygge seg opp ville det bli en røff tur. En skal høre på folk som har erfart, så vi utsatte avgangen i påvente av bedre vær. På kartet under ser man den lange Wijdefjorden er, og det er lett og forstå at her er det mye vann som skal ut når tidevannen skifter.

Dagen etter hadde vinden roet seg og vi satte avsted. Først hadde vi god bør fra nord, men etterhvert la vinden seg helt og dieseldyret fikk gjøre jobben. Tåka la seg nedpå og vi passerte 80 grader nord på en grå dag. Ingen verdens ting å se, bare grått.

Kapteinen er medlem av OCC, Ocean Cruising Club, så derfor var det på sin plass å markere at "The flying Fish" passerte 80 grader nord. Bilde ble tatt og rapport er sendt til klubben.

Enda godt vi har plotter og en god radar...eh..det vil si...hva skjedde nå...?? Plutselig svart skjerm på plotteren. Det var da som (bokstavlig talt) svarte...... Ja ja, det måtte jo skje før eller senere, men bare ikke her. Vi har backup kart på 2 Ipader, men ingen dekker så langt nord som her. Ned i skuffen med det rare i for å finne frem Montana´n, den håndholdte Garmin gps´en. Der dekker i det minste kartet området vi er i, men med iPhone størrelse på skjermen ble det en brå overgang.

 

Etter at kontroll igjen var etablert og feilsøkingen kunne starte så viste det seg at en omfangrik varmedress hos skipper´n var årsaken. Den hadde kommet bort i bryteren for nav systemet på hovedtavla og slått av strømmen til plotteren. Etter at strømmen kom på fungerte alt igjen, men det var en vekker, selv om vi har dobbelt av det meste. Vi har bare en radar og den må sende signalene via plotteren for at vi skal få dem opp pc´n på navplassen inne. Et bra system på mange vis, men ikke bra nok når plotteren svikter, for da mister vi også radaren.

Like etter at plotter og radar igjen spiller, så passerer vi Verlegenhuken og kan svinge sydover mot Sorgfjorden. Hvor mye vi enn speider fremover i taka så er det ikke en isbit å se, selv om all informsjon vi har sier at det er endel is nord i Hinlopen Det tyder bra for neste dag når vi skal krysse over til Nordaustlandet.

Se flere bilder her