Hinlopen

HINLOPEN

Klikk på bildene for å se dem i full størrelse

Etter at vi har rundet Verlegenhuken og har passert Verlegenbukta og Lagunepynten, kan vi svinge sørover mot Hinlopen og innløpet til Sorgfjorden. Det er grundt her så vi må holde godt fra land, men etterhvert kan vi skimte Elousneset med den kjente Krosshaugen.

Korset på toppen av haugen ble reist av Skiper C. Holmgren på skonnerten Eolus av Bergen som lå innesperret av is her i 1855.

I følge inskripsjonen på korset skal det være resit til mine om falne fangstfolk etter sjøslaget som fant sted inne i Sorgfjorden i 1693. Det ligger et gravfelt like nedenfor korset, en kirkegård for hvalfangere på 1600-1700 tallet.

Ikke langt unna Krosshaugen, på motsatt side av innløpet til Sorgfjorden, ligger Crozierpynten. Vi svinger inn bak pynten og ankrer opp i det som kalles Heclahamna.

Klikk på bildet for større kartutsnitt

Like ved ligger fjellet Heclahuken. På land ser vi rester av den Svenske gradmålingsstajonen fra 1899. Stasjonen bestod en gang av våningshus, uthus og observatorier. Anlegget ble bekostet av den svenske stat, og vinteren 1899-1900 overvintret 12 mann her. Svenske og russiske ressurspersoner gikk sammen og laget et storstilt forskningsprosjekt med utgangspunkt i spørsmålet om jordklodens eksakte form. De ville bevise hypotesen om at jorden er flattrykt ved polene.

Da svenskene forlot stasjonen i 1900 begynte naturen straks sitt nedbrytende arbeid, og anlegget med alle bygninger ble langsomt lagt i ruiner. Men ett av husene står fremdeles oppreist, selv om det trolig ikke er lenge før det faller sammen.

De gode havneforholdene i Sorgfjorden var allerede godt kjent på 1600-tallet da hvalfangerne seilte rundt i disse farvannene, men Sorgfjorden ble også tidlig kjent for sine vanskelige isforhold. Fjordmunningen er bred og ligger ut mot Nordporten i Hinlopenstretet. Drivisen kan plutselig komme, presse seg inn og stenge skip og mannskap inne uten mulighet for å unnslippe.

Vi satt ute og slappet av etter seilasen da vi ble oppmerksomme på at sysselmannes helikopter kalte opp "Nordyssel" som lå for anker innerst fjorden. Sysselmannens renovasjonsteam var på sin årlige runde, og nå var det Sorgfjorden som skulle få en omgang. De tråler strendene og plukker sammen alt av søppel som har drevet iland, mesteparten plastprodukter fra fiskebåtene i Barentshavet.

Nå har de kommet over en isbjørn som sitter fast i restene av ei digger not, på andre siden av fjorden for der vi ligger. Sysselmannshelikopteret med en vetereinær som skal bedøve bjørnen slik at den kan frigjøres, ankommer fra Longyearbyen. Dette skjer et godt stykke unna oss, men i kikkerten ser vi tydelig bjørnen som drar rundt på den digre nota. I det helikopteret skal svinge inn over bjørnen klare den å rive seg løs og legger på sprang sørover retning Dunèrbreen hvor den blir borte for oss. Syssselmannsfolkene undersøker området, helikopteret frakter nota over til Nordsyssel, før det returnerer til Longyearbyen, og freden atter kan senke seg.

I ettertid kan vi lese i Svalbardposten at nota, som hadde satt seg fast i øremerket på bjørnen, veide hele 170 kg.

Foto: Christian Nicolai Bjørke, Svalbardposten

Med vindstille og flatt hav hadde vi de beste forhåpninger om en problemfri kryssing av Hinlopen neste dag. I Heclahamna våknet vi til en ny dag med vindstille. Turen over Hinlopen tar ikke mer enn en drøy time, så vi gikk i land og kikket på resten etter stasjonen. Etterhvert endte vi opp på Flaggstonghaugen. Her var det god utsikt over den digre sletta mot Fosterneset og Basisodden, men det var også utsikt langt ut i Hinlopenrenna og Nordporten, og det vi så der var ikke bra. Mengder med drivis kom dundrende nordover og sjøen innenfor drivisen gikk hvit. Vi opplevde det værfenomenet som gjør at Sorgfjorden er slik en god havn. Vind og sjø kan stå på for fullt fra syd, men i Sorgfjorden er det helt vindstille. Vi måtte pent bli liggende og vente på bedre vær, så fikk vi bare håpe på at drivisen ikke kom denne veien.

Neste dag var det fortsatt vindstille i Sorgfjorden, men nå hadde tåka lagt seg ned nedpå og det var snø i lufta. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk, så vi halte opp kroken og state kursen direkte over mot Kinnvika som ligger i den nordlige munningen til MurchinsonfjordenNordaustlandet.

Nå var det ikke mye is å se. Det kan selvfølgelig skyldes sikten som i perioder var elendig, men vi nådde Kinnvika uten problemer. Vi svingte inn i Murchinson Bay og ankret utenfor Bolinderodden ved den gamle Svensk-Finske forskningsstasjonen.

I det vi ankom dro cruiseskipet "Fram", hvilket passet oss godt. Lite visste vi at dette var det siste vi så av andre båter på nesten 4 døgn..

Den Svensk-Finske stasjonen ble bygget i forbindelse med det Internasjonale geofysiske år 1957-58, og består av et ti-talls hus som ennå står godt.

Kinnvika var et av få stedene der vi virkelig hadde problemer med å få ankeret til å sitte ordentlig. Masse kraftig tare kombinert med uvanlig løs grus gjorde at ankeret ikke klarte å holde igjen når vi bakket hardt. Nå holdt det jo rikelig i den svake vinden som var, men vi ønsker ikke å slurve med ankringene for når vinden plutselig kommer settende må vi vite at det holder. 5 forsøk måtte til før vi sa oss fornøy, men bare sånn akkurat passe.

Bygningene ble solid bygget og er jevnt over i god stand selv etter 50 år, mens maskinparken tydelig er preget av tidens tann. Siden bygningene i Kinnvika er fra 1957, er de ikke automatisk fredet som kulturminner. Men kulturminner er de, og bygningene betegnes som bevaringsverdige på grunn av sin lokalisering, egenart og historie. Noen av husene står åpne, så vi listet oss inn for en liten kikk.

Sysselmannens ryddegjeng har nettop vært her og samlet sammen søppel. For det meste plast og rester av bruk som driver i land fra fiskefartøyene.

I det vi setter kursen videre sørover ser vi tydelig den store innlandsisen på Gotiahalvøya, som dekker det meste av Gustav V land som ligger i den nordvestlige delen av Nordaustlandet.

Et snødekket land med høye og spisse fjell ble i juni 1596 oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz. De høye og spisse fjellformasjonene mot vest gav siden opphav til navnet Spitsbergen. Her på østsiden er det imidlertid ikke mye som minner om spisse formasjoner. Helge Ingstads beskrivelse "Landet med de kalde kyster" er det imidlertid veldig passende. På bildet over sees deler av ValhallfonnaNy Friesland, nordøst på Spitsbergen.

Selv om landskapet er vesentlig mere goldt og øde her enn på vestsiden, så er det mange fascinerende ting å se. Som her like sør for Kapp Fanshawe på østsiden av Spitsbergen, hvor lagdelingen i fjellet er knivskarp mellom løs kalk- og dolomittstein og den harde og mørke størkningsbergarten Doleritt (en basalt som er stivnet inne i jordskorpen) som karakteristiske innslag.

Men så, mens man er som mest i sin undring over at det finnes liv her i dette golde og ugjestmilde landskapet, dukker Alkefjellet frem. Her yrer det til gjengjeld så utrolig med liv at en bare må gi seg helt over. Det myldrer oppetter fjellsidene og tusenvis av Polarlomvi svømmer rundt i sjøen like utenfor. Alkefjellet er det største fuglefjellet i området, og normalt er det flere hundre tusen individer med Krykkje og et tilsvarende antall Polarlomvi.

Lyden fra fuglefjellet og fuglene som i et sett svever over oss er infernalsk. Det er ikke lett å forstå at bestanden av Polarlomvi på Svalbard er halvert siden på 90 tallet. Polarlomvien er i dag blandt de mest truede sjøfugl artene.

Tåka kommer etter hvert sigende så vi må forlate fuglefjellet og fortsetter sydover mot Von Otterøya. Det er ikke mange gode ankringsplasser på denne siden i Hinlopen, og det er lange strekninger med en steil og ugjestmild kystlinje med breer og fjell som stuper rett i sjøen.

Von Otterøya er en av de aller beste havneplassene i Hinlopen med en godt beskyttet lagune. Utfordringen er imidlertid at den er dårlig kartlagt og uten foroverseende sonar er det bare å trekke opp kjølen og snike seg innover. Tåka la seg fort, men vi kunne så vidt skimte strandkanten et par båtlengder unna, og fikk satt anker før vi ble helt innhyllet.

Utpå kvelden sprekker skylaget over tåka opp, og midnattsolen lager en magisk stemning inne i lagunen.

Neste dag er tåka borte og sjøen ligger speilblank i det vi siger ut fra laguna. Men her skal en ikke la seg lure. Væremeldingene er entydige på at det skal blåse opp til nordvestlig kuling ut på ettermiddagen, så vi setter kursen direkte mot Pesceløyane syd for Willhelmøya. Der kan det se ut som vi kan finne ly for vinden.

Vakker og vill natur. Her sees Eremitten i midten mellom Emblafjellet til høyre og Vaigattbreen til venstre. Vi er på tur mot sundet mellom Wilhelmøya og østsiden av Spitsbergen. Vi passerer Bjørnsundet og Binnebukta, men ingen bjørn å se. Strømmen er sterk her i det trange sundet og vi får raskt skyss igjennom.

Vi vet det ofte observeres bjørn i dette området, og ganske riktig. Inne på stranden i Bjørnbogen syd på Wilhelmøya ser vi ei binne med en unge. Det er grunt og urent farvann innover dit bjørnene er, så uten sonaren tør vi ikke ta sjansen på å nærme oss. Heldigvis har vi gode kikkerter, så vi kan følge de to en god stund mens vi rolig sklir forbi.

Så skjer det brått noe med været. Det er tydelig at noe kommer settende nordfra. Vi er heldigvis ikke langt unna Pescheløya og nå får vi sette vår lit til at bukta som på kartet ser ut til å gi ly mot nord og nordvest, er dyp nok til at vi kan legge oss for anker her. Det er utfordrende å seiler i dette området siden det er svært sparsomt med dybdeangivelser i kartet. Utenfor oss begyner sjøen å gå hvit, men heldigvis er det dypt nok i bukta og vi er trygge. Ankeret sitter som støpt så vi trekker inn og koser oss med varme på ovnen.

Været skiftet fort, og neste dag hadde uværet passert og vi kunne nyte fantastiske omgivelser

Vi nøt morgenkaffen i cockpiten, før vi tok gummien i land og ga oss i kast med å utforske øya. Stranda har fin svart vulkansk sand. Ved første øyekast kan øya se gold og øde ut, men spor i sanden avslører raskt at her er det langt i fra øde. En flokk Kvitkinngjess holdt til på østsiden, men de hadde unger og var svært sky. Det som overrasker oss mer er spor etter reinsdyr. Pescheløya ligger tross alt 3-4 km fra Wilhelmøya og fastlandet, men sansynligvis tar reinen seg over isen om vinteren på letting etter mat, og så strander den her på våren. Vi så ingen reinsdyr her nå, og siden dette er et område hvor en kan treffe på bjørn når en minst venter det, og med liten plass til å flykte unna, så er nok dette er et usikkert oppholdsted for både reinsdyr og...mennesker.

Dette erfarte folk fra et fartøy som drev sjøkartlegging her i 1995. Under en landstigning på Kiepertøya som ligger like sør for her vi er, ble to personer angrepet av en ungbjørn. Kun utrustet med en pistol i kaliber 22 (salongkaliber) hadde de ingen ting å beskytte seg med. Isbjørnen angrep og skadet den ene såpass kraftig at han døde av skadene. Slike isbjørner har svært begrenset tilgang på føde og kan bli uberegnelige og relativt desperate.

De vi først trodde var et kvalbein viste seg å være restene av et tre som hadde drevet i land. Det bar preg av å ha ligget er en god stund. Sansynligheten er nok stor for at det har funnet veien over Barentshavet fra Russland.

I dette uoversiktlige landskapet så kan en bjørn komme brått på, så vi prøver å holde oversikt over området vi skal bevege oss i. Signalpistolen og pumpehagla med slugs er alltid for hånden.

Bukta på vestsiden av Pescheløya gir le for vind og sjø som kommer settende fra nord og øst, men ligger helt åpen for sydlige vinder.

Været klarner opp og vi setter kursen videre sørover. Slik forholdene er nå planlegger vi å gå via Heleysundet, som ligger mellom Barentsøya og østsiden av Olav V Land på Spitsbergen, og videre sydover i Storfjorden. Som navnet sier, den største fjorden på Svalbard. Det var først i 1858 at det ble klart at Barentsøya ikke var en halvøy, men at det faktisk var et sund her innerst inne i nordenden av Storfjorden.

Heleysundet er beryktet. Her har strømmen blitt målt helt opp i 11 knop og historiene er mange om skuter som har blitt knust av drivis som pakker seg i det trange sundet. Det er ikke gjort nøyaktige målinger av når tidevannstrømmen snur, men i Den Norske Los blir det antydet at den er på det slakkeste ca 4 timer etter høyvann i Longyearbyen. Siden området er så godt som fritt for drivis, forventer vi ikke noen ansamling i Heleysundet heller, men sundet er trangt og siden vi er ukjent passer vi på å ankomme litt tidligere enn beregnet og får litt motstrøm. Dermed vil vi få strømmen med oss om vi må snu av en eller annen årsak.

Vi får fort merke strømmen. På bildet over ser en strømmen som det stille partiet der den kommer settende nordover i sundet som heldigvis er bra kartlagt med dybdemålinger, og vi siger pent og pyntelig rundt Kapp Muhry og runder forbi holmen på norsiden før vi smetter inn i den trange fjordarmen som går vestover i sundet. Her er det angitt at det er mudderbunn, men vi får rimelig bra feste og bestemmer oss for å bli liggende natta over. Her inne er det ingen strøm og det er god le for vinden.

Neste morgen våkner vi til blå himmel og vindstille. I løpet av natta har den Belgiske båten "Mai" ankommet. I det vi skal ta opp ankeret kaller han oss opp på VHF´en. Han er alene ombord og pratesjuk. Normalt er det jobb for begge når vi skal ta opp ankeret. En håndterer ankervinsj og ordner på dekk, mens en holder kontroll på skuta. I dag er det kapteinen som sjauer på dekk så det er skipper`n som kan prate på VHF`en inntil skuta skal manøvreres ut i sundet igjen.. Det skal vise seg å bli en lang prat for ankerkjettingen er fullstendig dekket av tykk gjørme som har klistret seg fast til kjettingen og ikke renner av av seg selv.

Vi har spyleslange i baugen for å rengjøre kjettingen og ankeret når det skal ombord, og nå får vi virkelig god bruk for dette. Vanligvis så spyles ting av på direkten samtidig med at kjettingen kommer opp av sjøen. Nå tar det nærmere en halv time å få spylt ren de 30 meterene med kjetting som vi har ute. Makan til griseri har vi aldri vært borti.

Vi hadde beregnet at vi skulle få strømmen med oss et godt stykke sørover, men nå er vi blitt nærmere en halv time forsinket. I det vi runder ut i sundet ved holmen så tar strømmen oss og vi får god fart. Til og begynne med går motorene på halv fart, normalt gir det 3-4 knopstyrefart, men GPS´en viser 11,2 knop (!). Skuta jager og hiver på seg i den sterke strømmen. Det bygger seg opp med stadig større bølger og det er tydelig at et strømskifte er på gang. I løpet av kort tid får vi strømmen i mot, og nå må dieseldyrene slite for å holde fart på skuta sydover Ginevrabotnen. Etterhvert åpner fjorden seg mer og mer, sjøen roer seg, og strømmen avtar. Når vi etterhvert svinger sydover i Storfjorden heiser vi seil og får god bør. Vi setter kursen mot Andersonbukta på sydvestsiden av Barentsøya.